Religiøse og politiske symboler

I Aftenposten går redaktør av Minerva, Nils August Andresen, mot Sps Ola Borten Moe ide om at høyesterettsdommere bør godkjennes av Stortinget fordi de har en politisk rolle. Det fikk meg til å tenke på et annet spørsmål: Hvem skal avgjøre om dommere fortsatt skal være nøytrale i fremtreden, altså ikke åpne for religiøse og politiske effekter?

Etter at Domstolsadministrasjonen har ombestemt seg og likevel ikke vil gå inn for et forbud mot bruk av religiøse og politiske symboler i domstolen, er det nok flere som aner konturene av en lignende debatt; debatten om endring av politiuniformreglementet. Som kjent var den preget av lite prinsippfaste holdninger, for å havne i en farse der ingen visste hvem i Regjeringen som mente hva. Dog endte det med en avvisning av å åpne opp for private effekter til politiuniformen, uansett religiøst eller politisk budskap. Den samme holdningen burde vært lagt for dagen når det gjelder samme spørsmål knyttet til domstolen. Men denne gangen er det Domstolsadministrasjonen som har begynt å rote. Ola Borten Moe (Sp) godtar ikke en slik endring, og det gjør heller ikke FrP. Justisminister Knut Storberget (Ap) skal bruke sommeren til å tenke over saken. Da er det å håpe at han og hans departement ikke igjen roter seg bort.

Fotballens grunnlov har tydeligvis klart noe mange land sliter med: De har et forbud mot private, politiske og religiøse symboler under mesterskap. FIFA følger forbudet tett opp under årets VM, der den største synderen visstnok er ventet å bli Brasil.

To nyheter i går forteller hver sin historie som likevel er tvillinger: Norge sier ja til at man kan stilles skolerett i en rettssal der dommeren er ikledd det mest påtrengende politiserte symbolet i vår tid, hijab. Domstoladministrasjonen avgjørelse om å åpne dørene for politikk og sharia i fru justitias hule, åpner for mange scenarioer og konflikter. I Barcelona fattet den politiske ledelsen et diametralt motsatt vedtak. Ansiktstildekning i offentlige bygninger forbys, og det til tross for at burka og niqab er svært lite utbredt. Man tar tyren ved hornene. Man venter ikke til ”de er mange nok”, for så å sette foten ned. På facebook er det nå satt i gang en aksjon mot Domstoladministrasjonens vedtak.

Etter at krusifiks-dommen falt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og jurister mener den kan få betydning for nasjonale flagg med religiøse symboler, er ikke den danske statsråden Birthe Rønn Hornbech nådig. Hun mener EMD er politisert og har valgt side, og at de er på vei til å utradere seg selv.

Hvorfor skulle muslimske pikers hjerner trigge et ønske i strid med deres opprinnelige interesser, interesser som ikke er forurenset eller styrt av islam eller muslimske menn og deres familiehierarkier? Islam fremstår som en i prinsippet kollektivistisk, kvinnefiendtlig angiverkultur hvor kontroll av medlemmers sosiale og mentale liv er avgjørende for ideologiens overlevelse, og hvor kritisk tenkning og selvstendige valg fører til ideologiens fall. Spørsmålet er: er bruk av hijab nødvendigvis frivillig – selv om brukeren sier så?

Mohammed Usman Rana viser igjen sitt sanne ansikt: pirker du i islams betennelse, renner det strie strømmer av trusler og nedrige etiketter ut av hans vulgære munn. Det er egentlig bra. Da vet man hvem han er. En renspikket islamist. En tro kopi av euroislamismens leder Tariq Ramadan. Ola Borten Moe (Sp) står også tydelig frem etter at han entret riksscenen som politiker. Han våger å ta det ene helt avgjørende skrittet lengre enn de fleste av hans kollegaer på tinget: han vil ha den stigmatiserende og undertrykkende hijaben av småbarns hoder – i alle fall hvis bruken øker. Borten Moe er altså den sanne feministen, mens kvinner og mødre i eksempelvis VG, svikter jentene når det mest dyrebare bringes til torgs: verdiene våre.

Noen ord og uttalelser brenner seg fast og holder taket livet ut. I anledning VGs omfattende oppslag i dag om hijab på barn, dukket disse ordene opp igjen: ”Du Anne, jeg var egentlig ei ganske pen jente da jeg kom meg ut av alle klærne.” Ordene tilhører ei norsksomalisk jente på 12 år, som barnevernet tok over omsorgen for i fjor. Den tungt hijabkledde (og mishandlede) jenta ble satt fri. Hun fikk være som de andre barna i gata.

VG setter nå søkelyset på innvandring og integrering i en ny serie under headingen ”Nye Norge”. Først ut er den verdimessige bomben: hijab på barn. Saken bringer ingenting nytt. Barn ned i treårsalderen ikles hijab, og ved Osloskoler er hijab blitt mer utbredt, helt ned i førsteklasse. Samtidig lever naivismen blant skoleledelsene: hijab er kun et plagg og medfører ingen problem. Kun en person uttrykker skepsis, nemlig en far som uttrykte sin bekymring overfor Barneombudet og som Rights omtalte allerede for to år siden. Alt er som før, med andre ord.

Et forbud mot ansiktstildekning er et spørsmål om samvittighet og moral. ”Det er regjeringens og parlamentets ansvar å bestemme i hvilket samfunn vi ønsker å leve i, og med hvilke menneskelige verdier,” sa president Nicolas Sarkzoy da spørsmålet var til debatt i den franske regjeringen i går. Sarkozy vedgår at et forbud vil være ”krevende”, men ”rettferdig”. I Spania vurderer nå en by å innføre forbud mot burka og niqab.

Frankrike har fått sin første tilfelle av såkalt ”burka-hat”: I en klesforretning ble en 60 år gammel fransk kvinne så provosert over en ung kvinne i burka, at hun regelrett rev burkaen av 26-åringen. Kvinnen i burka svarte med å slå til 60-åringen, og politiet fengslet dem begge.

13.05.10. Når lovgivning knyttet til ansiktstildekning debatteres, snakkes det (oftest) i negative termer om å ”innføre et forbud”. Men dette er å snu problemstillingen på hodet. Det handler nemlig om å oppheve et eksisterende forbud. Et forbud pålagt kvinner som fratar dem retten til å velge egen klesdrakt. Et forbud som fratar dem retten til å tale menn og de geistlige midt imot. Et forbud som fratar dem den selvfølgelige retten alle borgere har, nemlig å møte sine medmennesker med et åpent ansikt.

I går sa Stortinget nei til forslaget fra FrP om å forby tildekking i det offentlige rom. Stortingets negative holdning skyldes antakelig at forslaget kommer fra FrP, men det begrunnes med religionsfrihet. Dermed fastslår flertallet at heldekking av kvinner er et legitimt og legalt uttrykk for religion, les islam, som vi medborgere må akseptere for å ivareta deres religionsfrihet og demokratiske rettigheter. Det sies derimot ikke et ord om plikter, men motstanderne mot forbudet tillater seg å skyve foran seg både demokratiske grunnprinsipper, integrering og kvinners likeverd. Ammunisjonen henter de fra justisdepartementets lovavdeling. Per-Willy Amundsen (FrP) er skuffet over Stortingets nei, og kaller det politisk feighet.

For første gang i Italia har en kvinne fått bot for å være utstyrt med niqab. Flere steder i Italia eksisterer det lokale forbud mot innretninger som niqab og burka, men samtidig har det siden 1975 vært forbudt å tildekke ansiktet i offentligheten.

Så ble det som ventet: Belgia ble det første landet i Europa som vedtok forbud mot heldekking i det offentlige rom. Unntaket er, talende nok, karneval. Gårsdagens vedtak i nasjonalforsamlingen hadde et overveldende flertall, 136 stemte for, to unnlot å stemme og ingen stemte mot. Nå vil sikkert motstanderne fortelle at et slikt forbud ikke vil virke på integreringen – hvilket sier noe om de samme sin sneversynte holdning til burka og niqab.

En spansk undersøkelse i12 EU-land avdekker at et flertall er mot hijab. Motstanden er noe mindre mot jødisk kippa, og minst til kors. Og kanskje vel så interessant: Danmark fremstår som det mest tolerante landet.

Da har den politiske venstresiden fått viljen sin; København skal få en grandios moské, finansiert av det iranske despotiet. Minareter på 32 meter og en blå kuppel skal altså markere det iranske regimets ideologi i København. Det er vel dette som kalles toleranse, religionsfrihet og integrering?

Høyres André Oktay Dahl har for oss i HRS fremstått som sympatisk, modig og fornuftig i mang et politisk spørsmål. Derfor var skuffelsen betydelig i går da Dahl gikk ut og sa at hvis det blir forbud i Norge mot ansiktstildekning, vil han gå inn i det mobile fengslet burka hver eneste dag han går ut døren til hjemmet sitt. Dette kalles visstnok solidaritet. Hva er det med Høyre og verdiene?

Det største sykehuset i Bangladesh forbyr nå personalet å dekke seg til med burka, niqab eller hijab. Tiltaket skyldes økende grad av tyveri av mobiltelefoner og lommebøker på sykehusets avdelinger.

I en uttalelse fra Nettverket LIM (Likestilling - Integrering - Mangfold) til en rekke ledende politikere på Stortinget og i Oslo, tas det avstand fra hijab på småjenter. LIM hevder at Norge om 10-20 år vil befinne seg i en situasjon hvor muslimske kvinner saksøker staten/samfunnet for tapt barndom, tapt utdanning og tapt helse fordi ingen sa ifra om deres tapte rettigheter. Samme argument benyttet HRS i boka ”Feminin integrering” i 2003, men den gang ble vi prøvd gjort til nærmest ”ekstremister”. Kanskje samfunnet er mer modent nå?

Hvordan kan det ha seg at landets statsminister er totalt ansvarsfraskrivende i en så viktig verdidebatt som hijab, burka og niqab? Svaret er snublende nær, statsministeren klarer ikke å finne tallene i verdiene. Han skjønner ikke hvilke sentrale verdier dette landet bygger på. Og ikke vil han vite det heller, for da må han kanskje gjøre noe han ikke liker.

I Norge raser hijab-debatten med argumenter i alle retninger. I Sverige diskuteres niqaben. Der venter Alia Khalifa på svar fra Diskrimineringsombudsmannen, som skal gi sin dom over at Khalifa ble oppfordret av rektoren på Åsö voksenopplæring om å ta av seg niqaben. Selv sier Khalifa at niqaben skal ta henne til paradiset, men først vil hun bli barnepleier. Khalifa-saken er kanskje en oppvisning av hva vi har i vente i Norge, siden det er så vanskelig å ta klar stilling til niqab, burka og dets like.

Det finnes ingen grupper i dette landet som har mindre rettigheter enn barn. Selv fanger i dette landet kan sole seg i glansen av at deres rettigheter ivaretas bedre enn barnas. Denne gangen er det hijab på barn – og når endelig barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken (SV) kom på banen, så valgte han bort barna. Han argumenterer med at foreldrene skal få kle barna i det de selv ønsker. Nå er det vel bare et tidsspørsmål for noen tester ut denne haltende teorien.

FrPs forslag om å forby ansiktstildekking i det offentlige rom og hijab i grunnskolen, har ikke bare skapt mer medieoppslag om muslimer – som det politiserte IMDi ikke vil ha – men det får også frem at svært mange er likegyldige til hijab, niqab og burka sitt budskap. Derfor klarer de heller ikke å ta stilling til forbud eller ikke. Samtidig lanserer VGs kommentator en ”oppskrift” for å gjøre barna til hijab-krigere. Jeg priser meg lykkelig over at enkelte begynner å våkne, spesielt fra SV.