Terrorisme og ekstremisme

Demonstrasjonen mot terroren i Paris samlet nesten fire millioner i hovedstaden. Men vi så nok ikke en mobilisering mot terror, jihad og antisemittisme. Til stede var det saudiske regimet som nettopp hadde startet piskingen av bloggeren Raif Badawi. Mahmoud Abbas, palestinernes president, inkludert Hamas, deltok også. Franske representanter forlot området da Israels statsminister ville si noen ord, mens president Hollande begikk den mentale knebøyningen: Terroren “har ingenting med islam å gjøre”. Islam og jihad ble ikke nevnt. De få muslimske talerørene som deltok var kun opptatt av en ting: «Unngå stigmatisering av det muslimske samfunnet!»

Etter mange år med fredelige tider er Europa på vei inn i en form for krigstilstand etter flere tiår med fred og velstandsøkning. Krigstilstanden er ny i europeiske historie; den kan ramme helt vilkårlig fra grupper og enkeltpersoner. Den kan ramme hver og en av oss som ut av det blå. De europeiske samfunnene har gått inn i en helt ny epoke.

Europa strakte ikke ut hånden til de muslimene som trosset radikale elementer i sine egne nærmiljø. Utdannelsessystemet har sviktet: den oppvoksende generasjonen fikk ikke de nødvendige dosene med historisk forståelsen av hva som skapte det frie Europa. Istedenfor å eksportere opplysning og frihet til den islamske verden, undergravet vi heller det samme på hjemmebane. Hvis vi ikke makter å stå opp for verdiene våre, vil heller ingen andre gjøre det.

Ordene tilhører Ayatollah Khomeini. Selv om han var sjiamuslim, ser det ut til at nettopp det å ha det moro på tegneblokken med islam og profeten, er det som antenner Muhammeds følgere raskest og mest intenst, enten de er sunni eller sjia. Det vitner dødslisten til al-Qaida om, der sjefredaktøren i Charlie Hebdo, Charb, var oppført.

Støtte til Den islamske staten, rekruttering til den, og mye mer, har nå fått begeret til å renne over for danske politikere i Folketinget. Med unntak av de blodrøde i Enhedslisten, krever nå samtlige partier at moskene i Aarhus stenges.

Tysk politi har bevis for at «nøkkelbyer i Europa kan angripes når som helst». Den tyske innenriksministeren Thomas de Maiziere karakteriserer situasjonen som alvorlig. To som nylig angrep avisen Hamburger Morgenpost, som publiserte tegninger fra Carlie Hebdo, er arrestert, men deres identitet er ikke offentliggjort.

Den islamske statens hoderullinger, sexhandel med barn i Storbritannia, nedslakting av kristne og andre minoriteter i Midtøsten og Nigeria, terroren mot Charlie Hebdos ærverdige tegnere og journalister – alt i islams navn. Mange spør seg: Hva er egentlig islams sanne natur? Er det slik at selv om det finnes svært mange fredelige muslimer, så er ikke islam i seg selv fredelig?

Terroren mot Charlie Hebdos journalister og tegninger bør få oss til å stoppe opp og reflektere over Europas vei videre. Skal vi gjøre det samme som når vi kræsjer bilen? Da stopper vi opp, sørger for at den taues til bilpleie der den finkjemmes i metall»sømmene». Det ødelagte fjernes og erstattes med nye funksjonelle deler, før vi kan kjøre videre. Kan våre politikere og medier overføre denne analogien til det nye Europa i jihadens svøpe?

Etter terroren i Paris får profilerte muslimer ytterligere profilere seg i media. Det er deres selvsagte rett i et sekulært demokrati. I Storbritannia får Anjem Choudary fritt uttrykke at «muslimer ikke tror på ytringsfrihet» (sic) og indignert spørre «hvordan Frankrike kunne tillate en avis å provosere muslimer».

«Ikke alle muslimer er terrorister, men mange velger en stilltiende aksept av terror,» sier den tidligere islamisten Ahmed Akkari, som var en hovedarkitekt bak den internasjonale Muhammedkrisen i 2006. Akkari mener at vårt samfunn vil oppleve en tiltakende polarisering. Han legger til dette: «Det er ingen tvil om at muslimer er en kilde til uro, fordi de bærer på dogmer som de må underkaste seg, stort sett uten kritikk.»

"Muhammed er ikke hellig for meg. Jeg anklager ikke muslimene for ikke å le av våre tegninger, men jeg lever under fransk lov. Jeg lever ikke under koranens lov", uttalte Charlie Hebdos nå myrdede redaktør for et par år siden. Uwe Max Jensen tegner et portrett av det ukuelige magasinet og dets drepte ansatte.

Også i Danmark er det flere som hevder at ytringsfriheten ikke er truet, som stiller spørsmål ved hvorfor det er så viktig å harselere med islam, som hevder at ingen bør krenke unødvendig og lignende. Mikael Jalving er ikke av disse. Tvert om mener Jalving at det, utover å vise sympati med ofrenes familier og Charlie Hebdo, haster med å få redusert risikoen for at våre sjenerøse velferdsstater huser og finansierer latente radikale menns ”vanvittigt-farisæiske projekter i verdenskalifatets navn.”

Jonas Gahr Støre sikter på statsministerstolen i 2017. Da skulle man forvente at Støre tok med seg den begredelige erfaringen fra 2006, da han i tospann med Stoltenberg sviktet ytringsfriheten durabelig. I et svært oppsiktsvekkende intervju med Dagens Næringsliv holder Støre fast ved 2006-linjen.

En kosher-butikk i Paris skal være angrepet. En person skal være såret og minst fem gisler tatt. Politiet tror det er samme mann som de mistenker er han som drepte en politikvinne i går.

Mannen som igår skjøt ned og drepte en kvinnelig politibetjent og såret en person i Paris, skal være en bekjent av de terrormistenkte brødrene Cherif og Said Kouachi. Torsdag oplyste myndighederne, at intet umiddelbart tydede på, at der var en forbindelse mellem drabet på den kvindelige betjent og…

Vi gudløse, vi som alltid har stått opp for ytringsfriheten - uansett trusler fra skjeggene, uansett sjikane fra salongene. Vi som tilber kun en eneste ”gud” – det frie ordet – vi kan nå velge å tro at de 12 heltene i Paris åpnet øynene til makteliten. Vi kan klamre oss til håpet om at massakren i Charlie Hebdos lokaler var et reelt tidsskille. Foreløpig er det ikke annet enn et skjørt håp.

Da DagenMagazinet ved redaktør Vebjørn Selbekk, trykket en faksimile av karikaturtegninger av Profeten Muhammed fra Jyllandsposten på nyåret i 2006, ble det rabalder. På fjernsyn kunne vi se utenriksstasjoner ble angrepet og det norske flagg bli brent og tråkket på. Statsminister Jens Stoltenberg reagerte med en offentlig fordømmelse av redaktør,…

Mens 12 mennesker ligger døde i Paris – ti journalister, en av dem redaktør Stéphane Charbonnier og to politibetjenter – minst 20 er skadet, hvorav fire kritisk, etter angrepet på det satiriske, venstrepolitiske tidsskriftet Charlie Hebdo, velger statskanalen å kommentere et av de verste angrepene på ytringsfriheten på europeisk jord…

Verden endret seg dramatisk i året som forlot oss for noen timer siden. Og verden kom brutalt til Norge. Vi har måttet erkjenne at vi har mennesker i vår midte, dertil unge som skal være fremtiden vår, som er villige til å kutte hoder av oss foran åpent kamera. Fordi de avskyr våre verdier, de avskyr hele vårt levesett, verdier og levesett som skapte en av de mest velstående og humane nasjonene verden noensinne har sett. Norge og Europa er gjennom et par, tre tiår ført inn i en svært vanskelig situasjon av den politiske og akademiske eliten, som nå utmerker seg med både taushet og fornektelse. Med unntak av enkeltpersoner, som hedersmannen Christian Tybring-Gjedde, synes bildet å være at folket har kun folket å lene seg på i skjebneårene som ligger foran oss.

Frankrike, opplysningstidens vugge, er nå landet der kritiske bemerkninger om islam systematisk bannlyses av media og der negative ytringer om islam fører til bøter og sensur. Frankrike er blitt landet der den antirasistiske bevegelsens eneste kamp er kampen mot den påstått rasistiske ”islamofobien”. Begrep som ”islamisme” eller ”radikal islam” er erstattet med ”radikalisering” og ”ekstremisme”. Du risikerer bøter på titusener kroner om du eksempelvis sier at "islam er noe dritt".

Den islamske staten har antakelig tusener av ikke-muslimske jenter og kvinner som slaver. IS’ Forsknings- og Fatwa-institutt har nå i detalj redegjort for hvordan slavene skal behandles. Svaret på tittelens spørsmål er således et ja. Slavene kan slås, de kan selges videre, de kan voldtas idet de fanges.

Den muslimske befolkningen på de britiske øyene er nå på 3,4 millioner, som er 5,3 prosent av den totale befolkningen. I seg selv kan andelen se liten ut. Men denne andelen tar enrom oppmerksomhet i den offentlige debatten og mediedekningen generelt grunnet fremveksten av ekstremisme, IS-krigere, spredningen av sharia og mangel på integrering generelt av muslimer.

Ifølge et konfidensiell fransk etterretningsdokument lekket til Le Figaro i fjor, holder en form for muslimske ghettotilstander på å få fotfeste innenfor det franske skolesystemet. Svimlende 27 prosent av republikkens unge støtter Den islamske staten, viste en nasjonal måling. Samtidig kom det frem at supermarkeder selger voldelig jihadlitteratur, og at de franske fengslene er overfylt av muslimske innsatte. Dette er noen innledende punkter om islamiseringen av Frankrike i året som straks er gått.

IS skal ha henrettet rundt 100 jihadister i egne rekker i syriske Raqqa som ville desertere. I tillegg skal de ha fengslet 400 medlemmer i byen. Det meldes også om interne konflikter basert på nasjonal og etnisk bakgrunn, samtidig som lokale IS-jihadister opplever at de utenlandske jihadistene favoriseres økonomisk og ved sexslaveri av jenter og kvinner, mens de selv blir brukt som kanonføde.