Eksterne skribenter

Spørsmålet om hva det er med venstrefløyen og revolusjonene er ikke nytt, og mange har sagt mye om det og flere vil si mer. I dag funderer helle M. Brix på spørsmålet – og introduserer oss for et nytt spørsmål, som ikke like mange har sagt noe om, og som kanskje heller ikke vil bli sagt så mye – i alle fall ikke enda – hva er det er med venstrefløyen og islam?

Fransk politikk er ikke alltid lett å forstå. Slik er det også når Frankrike skaffer seg et nytt fylke med eksplosive problemer – ute i Det indiske hav. For en skulle tro Frankrike hadde nok med sine 751 ”sensitive byområder” der myndighetene er i ferd med å miste all makt, om de ikke også skulle skaffe seg et nytt fylke, der problemene allerede er eksplosive.

Khaled al-Berry har siden 1990 bodd London, hvor han arbeider som journalist og forfatter. Som tenåring ble han rekruttert til Jamaat al-Islamiyya. Han vokser opp i Asyut, en by som ligger omlag 1.200 km syd for Kairo. Han bor med sin far og mor, en storesøster og lillebror i et av byens bedre kvarterer. Universitetet ligger i nærheten, og i kjelleren og på taket til familiens bygninger bor fattige studenter fra landet. Via disse studentene rekrutteres unge mennene i byen til Jamaat ai-Islamiyya. Khaled al-Berry erfaringer har resultert i boken ”Life is more beatiful than Paradise”.

Den danske regjeringen har i den siste tiden forhandlet frem reformer som skal redde dansk økonomi. Samtidig ser man et moralsk forfall man knapt aldri har opplevd før. Økonomisk politikk og verdipolitikk henger sammen. De gamle dydene er høymoderne og kan redde Danmark fra å bli en tapernasjon, skriver Karen Jespersen

Frankrike har en lang tradisjon som dyp motstander av det obskure, ikke minst overtro nedfelt i påståtte hellige tekster. Motstanden vakler nå blant intellektuelle i møtet med islam. Det som før ble definert som vrøvl, heter i dag ”spiritualitet”, mener blant annet en psykiater rights.no har møtt i Paris. Han får støtte av en filosof, og begge peker de på hvor lite politikere generelt kjenner til islam.

Født i Frankrike av foreldre fra Algerie. Den unge Faïza Guène gjør kometkarriere som forfatter i Frankrike. Debutromanen solgte 200 000 eksemplarer på et døgn. Hennes siste roman foreligger på norsk, ”Siste runde på Balto”. Helle Merete Brix har møtt den 26-årige forfatteren i København.

Igor Vujovic omtaler seg selv som en godt integrert innvandrer med europeisk bakgrunn, norsk statsborger – og det vil han fortsette med inntil media ser han for den han er og ikke hvor han kommer fra. Vujovic har latt seg kraftig provosere av Aftenpostens artikkel om ”minoriteter” som ”utkonkurrerer andre nordmenn” hva gjelder sommerjobber.

En kan stille spørsmålstegn ved Allah og kritisere sharialovgivningen. Men å røre ved Muhammed? Å skrive kritisk om Muhammed? Å krenke profeten? Det kan være en farlig sak, hevder Helle M. Brix med henvisning til Halvor Tjønns bok om nettopp Muhammed.

Filosofien skal mere ind i den politiske debat, således at rationaliteten gøres til en dybere grundværdi end frihed, lighed eller menneskerettigheder, skriver den dansken filosofen Kai Sørlander.

Hva kommer eventuelt etter Gaddafi? Kan vi forvente oss et styresett som gir borgerne reell frihet og om vil løfte Libya både sosialt, politisk og økonomisk, eller risikerer vi å våkne opp en dag til et styre som kanskje er enda verre enn Gaddaffis voldsregime basert på en blanding av sosialisme og islam? Helle Merete Brix tar for seg en høyaktuell bokutgivelse, ført i pennen av en eksillibyer. Forfatteren er optimist på vegne av Libyas fremtid, men det er ikke Brix.

Det groteske mordet på Elin Krantz (27) i Sverige har opprørt mange. Det ble selvsagt ikke bedre av at bilder av det ille tilredte liket ble lekket av politiet. Det blir heller ikke bedre av at Elin ble voldtatt før hun ble drept, og at overgriperen og drapsmannen er en innvandrer. Sistnevnte fordi det korresponderer med svensk statistikk - Sverige ligger på topp hva gjelder voldtekter der innvandrere er sterkt overrepresentert. Julia Caesar er rasende.

Den berømte gaten i Øst-London, Brick Lane, var preget av fascister og vold mot innvandrere på 70- og 80-tallet. På 90-tallet ble oppfordring til jihad oppfattet som ekstrem retorikk. I dag er den slags uttalelser dagligdags. Helle Merete Brix har gått bak fasadene i dagens Brick Lane med et historisk tilbakeskuende blikk på området som i århundre har tiltrukket seg innvandrere.

Mens FNs menneskerettighetsråd kanskje får bukt med den meningsløse resolusjonen fra 1999 som skulle forhindre religionskritikk, har det samme Rådet innført en internasjonal rasismedag. Københavns nye integreringsordfører benyttet anledningen til å lansere at kommunen skal innlede et samarbeid med ”de tre monoteistiske religioner”. Kanskje ikke førstevalg når vi snakker om en rasismedag, men vel så viktig: Hvem skal være samarbeidspartene? Antropolog Britta Mogensen mener valget vitner om ulven som skal vokte får.

Danske Mikael Jalving har snakket med høy og lav, han går i strupen på Jan Gillou og den ”romatiske kynikeren” Olof Palme, og legger på bordet fakta om ”svenskesyken” som rir landet som en mare, men som ikke skal snakkes om: Den massive voldtektsraten, de daglige skolebrannene, at befolkningen byttes ut (750 000 innvandrer tatt imot på 20 år) er lite populære tema i svensk offentlighet. Boken til Jalving, ”Absolut Sverige: En rejse i Tavshedens rige” anbefales av Helle Merete Brix – tross sine mangler som de fleste bøker har. Jalving er langt fra en ”idiot”, som svensk media har omtalt han.

Velkommen til Latesomlandet (Låtsaslandet)!, sier vår ”vertinne” Julia Caesar i dag. Hun inviterer oss til en rundtur i landet der ingenting er hva det synes å være – der det er en dyd å late som og kriminelt å si sannheten. ”Å late som” er en omskriving for å lyve, men av hensyn til sarte sjeler kaller vi det for å late som, skriver Caesar. I Latesomlandet har det allmenne late som nådd proposisjoner som gjør at mange har begynt å tvile på seg selv. De har faktisk begynt å tro mer på hva autoriteter, media, politikere, sjefen på jobben, sier enn hva de selv ser med egne øyne. Siden autoritetene - med forente anstrengelser – har gjort alt for å demonisere og uskadeliggjøre dem som vegrer seg for å late som, gjenstår det nå bare et fåtall borgere som fortsatt insisterer på å kalle ting med sitt rette navn. Men vil denne minoriteten overleve? Velkommen til Sverige.

Konflikten i Midtøsten er en konflikt om verdier. Den krever samtaler på tvers av landegrensene, og den krever at Israel anerkjennes som stat. Israel har flere stemmer og medier som også uten represalier kritiserer Israel. Mens palestinerne stort sett kun har de offisielle kanalene. Fatah styrer Vestbredden, Hamaz regjerer i Gaza. Palestinere som kritiserer styresmaktene kan bli henrettet om natten. Helle Merete Brix har intervjuet to sentrale stemmer som nylig besøkte København. De er mer optimistiske enn pessimistiske på vegne av fremtiden.

Den britiske BBC-journalisten Peter Taylors har i 40 år satt søkelyset på terrorisme, og snakket med en rekke av terroristene. Nå har han skrevet en særdeles aktuell bok, med tittelen “Talking to terrorists: A personal journey from the IRA to Al Qaeda”. Helle M. Brix finner den svært leseverdig.

Julia Caesar lar seg skremme av vår blinde tiltro til autoriteter og profeter. Hun mener at vårt behov for profeter synes å være uendelig. Vi er alltid beredt til å bli bedratt, til å tro på himmelsvevende visjoner og de vakreste løgner. Vi gir oss hen til dem som lover oss mening og fellesskap og gir oss tilhørighet til flokken. Profeter som omslutter oss inn i sine visjoner – og befrir oss fra vårt individuelle ansvar.

DEL 2: Å beskytte friheten til kvinner som velger bort tildekking av hodet må gå foran krav om rettigheter til kvinner som velger tildekning. Kvinner som dekker seg til bør ansvarliggjøres: ved eksempelvis å ikle seg anti-sivilisatoriske plagg som burka eller niqab er de med på å begrense andre kvinners frihet. Helle Merete Brix rapporterer fra konferanse i London om kvinner og religion.

I Karachi i 1993 så jeg dem for første gang. Kvinner på gaten som røkte sigaretter og flørtet åpenlyst med menn. Ja, jeg gned meg i øyene, og lett forvirret begynte jeg en søken etter svar på hvem disse kvinnene var: Pakistans åpenbart frieste kvinner. Det ble en lang reise, som ble avrundet med et forløsende høydepunkt på kvinnedagen 8.mars i Rawalpindi: Bobby, den vakreste og dyktigste danseren blant kushraene i byen har blitt nasjonal kjendis etter at hun startet opp kampen for at hun og hennes like, først og fremst transseksuelle, skal nyte godt av grunnleggende menneskerettigheter, som et offentlig identiteteskort der Bobby verken registreres som kvinne eller mann, men som det tredje kjønnet

DEL1: Er religion en trussel mot kvinners muligheter for et fritt liv? Dette var et av de sentrale spørsmålene på helgens konferanse, arrangert av organisasjonen One Law for All i London. En rekke av foredragsholderne jobber til daglig med problematikk knyttet til vold og kvinner, herunder såkalte æresdrap, og konklusjonen synes klar: religion er en trussel mot kvinners frihet.

”Er du nødt til å komme?” Spørsmålet kommer på telefon fra en venn gjennom 18 år et par uker før min 17.avreise til De renes land. Spørsmålet ledsages av en konstatering: ”Pakistan er ikke hva det var sist gang du var her i 2004.” Ja, blant annet derfor ville jeg dra. For å oppleve på kropp og sinn Det Nye Pakistan. Starten på reisen ble brutal, nådeløs og symptomatisk for Pakistans nye tilstand: En henrettelse på åpen gate. Drept fordi man er imot drap. Velkommen til landet som kan by på alt av mennesker, muligheter og stengsler.

Når politikere kommer med utspill som ikke bare står i strid med folkemeningen og sunn fornuft, men også med de lover som de selv har vært med å vedta, da vekker det min nysgjerrighet. Når tre av landets fire største dagsaviser dessuten applauderer dumhetene, blir jeg uhyggelig nysgjerrig. Jeg vil gjerne vite hvorfor de gjør som de gjør. Hvem er personene bak beslutningen? Hvordan tenker de? Hva er deres drivkraft? Hva vil de oppnå Hvordan ser deres risikokalkyle ut? Det er Julia Cesær som stiller sin nysgjerrighet.

På kvinnedagen gjestet den amerikanske forfatteren og feministen Erica Jong København. Hun er invitert av danske Center for Information om Kvinde-og Kønsforskning, og kveldens tema er mødre og døtre. Helle M. Brix lar seg forundre over hvordan en arabisk kvinne som har kjempet til seg sine rettigheter blir redusert til et underholdningsobjekt, mens den unge vestlige feminist blir oppfordret til å bruke sin frihet til å forandre verden.