Eksterne skribenter

Svenske Julia Caesar har denne uken syslet med en kronikk som handlet spesielt om den nylige avsagte dommen mot de to svenskene som er dømt for å ha planlagt terrorangrep i Somalia. Caesar undrer seg således over hvor mange andre innvandrere i Vesten som kan bære på lignende planer, og i hvilken grad ulike regjeringer har kontroll. Men rett før Caesar skal trykke på sendknappen for at vi skal få ta del i hennes kronikk, så trykkes det også på andre knapper. I går ble en historisk dag for Sverige, en dag som kommer til å få store ettervirkninger: For første gang klarte en selvmordsbomber å utføre et terrorforsøk – og det midt i julehandelen i Drottninggaten Stockholm. Selvmordsbomberen døde, mens ytterligere liv ikke gikk tapt. Det er mirakelet.

Forfatteren Helle Merete Brix har i lang tid interessert seg for drapsforsøket på William Nygaard. Nå har hun lest Odd Isungsets bok "Hvem skjøt William Nygaard?" og hun lar seg, om ikke overraske, så i alle fall interesserer seg spesielt for de mange som ofret ytringsfriheten for det hun kaller "andre interesser".

Selvsagt vet vi alle at Sverige sliter med innvandring og integrering. Derfor er det da også lite troverdig når svenske medier, forskere og politikere med all sin (manglende) tyngde forsøker å overbevise oss alle om hvor fantastisk det flerkulturelle Sverige er. Men Sveriges enklaver, voldtekter, arbeidsledighet, bare for å nevne noe, forteller en annen historie. Den forteller Julia Caesar.

Redaktør i DagenMagazinet, Vebjørn Selbekk, har vært en tur i Danmark der han har avlagt Trykkefrihedsselskabet en visitt. Til danskene har Selbekk fortalt hvordan han opplevde å bli stående, nokså alene, midt i stormen av Muhammed-tegningene. For danskene er det kanskje spesielt interessant at en kristen først og fremst sto på ytringsfrihetens side, da det faktisk var de kristne, kanskje særlig redaktøren av Kristeligt Dagblad, som valgte de ”krenkedes” side. Helle Merete Brix lyttet til Selbekk, og her er hennes rapport.

Hvorfor er det så få politikere som innser at deres politikk i praksis bryter ned nasjonens kultur? Er det fordi de – dertil som nasjonalpolitikere – mener at nasjonen ikke har noen kultur? I alle fall ikke noen kultur som bør vernes om? Britta Mogensen er ikke nådig i sin analyse av hva som skjer. Med utgangspunkt i den pågående debatten om muslimsk bekledning av kvinner i Danmark, ikke minst hva gjelder situasjonen på sykehusene, er hennes konklusjon: kulturavviklerne.

I Sverige er det avdekket storslått svindel med såkalte personlige assistenter. Personlige assistenter er et tilbud til personer med bistandsbehov. Ordningen koster den svenske velferdsstaten dyrt, men det har likevel vært omforent enighet om at det er et verdig tilbud til spesielt trengende. Det er heller ikke så lett å jukse til seg penger via denne ordningen, all den tid systemet krever god dokumentasjon på ens helsetilstand. Men så skjer det utenkelig. Når en innvandrer påberoper seg å ha behov for personlige assistenter, så underlegges de ikke de samme rutiner for helsekontroll. Man godtar helseerklæringer fra utlandet, som ikke nødvendigvis er verdt papiret det er skrevet på. Dertil bruker en familie som sannhetsvitner, hvilket står i grell kontrast til at det nettopp kan være familiemedlemmer som utneves til personlige assistenter. Man rett og slett spiller handikappet og ansetter familien til å passe på en. Politiet mener svindelen kan ligge rundt 10 milliarder kroner årlig. Julia Caesar setter i dag klørne i denne form for trygdesvindel.

I dag kan vi for første gang presentere leserne for Julia Caesar, svenskenes knivskarpe penn. Kronikken gyver løs på Sveriges forhold til EU, for på onsdag vil svenskene oppleve at landets nasjonalforsamling, Riksdagen, vedtar en ny grunnlov. Grunnlovsendringen vil gjøre føre til at Sverige logrer enda mer for EU, hevder Caesar, noe som fører til at Sverige delvis frasier seg sjølråderetten – ikke minst i forhold til egen innvandringspolitikk. Caesar regner med at regjering og Riksdagen skyller ned sin skam i dram.

“Det dobbelte land” er en bog, der ikke blot beskriver et menneskes personlige deroute men også er noget så sjældent som en nutidig dansk bog, der indrager en større politisk historie. “Det dobbelte land” er også historien om Jugoslaviens sammenbrud, og om hvad mennesker giver betydning, når staten ikke længere kan beskytte dem. Kosovic giver svaret her på bogmessen: “Blodet, historien og slægten”. Helle Merete Brix beretter.

Gjennom grundig og nøkternt journalistisk arbeid i Tromsø ble det ingen stormoské i byen finansiert fra Saudi-Arabia, et av verdens mest undertrykkende og ideologisk formørkende regimer. Regjeringen satte foten betimelig ned for planene til Alnor (Lyset, på arabisk). Og godt var det, ikke minst for de i overkant av 1 000 muslimene i Tromsø, som dermed unnslipper å bli utsatt i det daglige for et gigantisk manifestert tankesett, wahabbismen, som oppstod i Saudi-Arabia på 1800-tallet. Dette skriver Hege Storhaug i en kronikk i Nordlys i dag.

Danmarks første friby-forfatter, Tendai Frank Tagarira, har vært på besøk hos Trykkefrihedsselskabet . Helle Merete Brix var tilstede for HRS og i denne artikkelen tenker hun høyt om ordningen med friby-forfattere. Ideen med fribyene er egentlig Salman Rushdies oppfinnelse, som har hovedkvarter i Stavanger, mens der er ialt 31 fribyer i verden – bare to ligger utenfor Europa.

Slør og integritet – eller rettere sagt mangel på integritet – diskuteres livlig disse dager etter at ”feministen” Martine Aurdal lot seg tildekke av Bård og Haralds ”Al-Arabiya-team”. Selv lot jeg meg ikke tildekke av de samme herrene – i alle fall ikke over håret. Situasjonen der og da var svært ubehagelig, ja, det opplevdes intimitets - og integritetskrenkende. En god spøk og derav hjertelig latter forlenger dog livet, så takk til NRK for opplevelsen – det var så kostelig at jeg fremdeles trekker på smilebåndet av opptrinnet. Jeg var dog ikke i en sårbar posisjon da sløret kom frem, men det er så til de grader pasienter ved sykehusene våre. At ordinære reglement for personell ved sykehusene er skjøvet til side for islams fremmarsj, er et overgrep mot mang et menneske som er lenket til sykesengen. Britta Mogensen har gjort seg noen viktige refleksjoner rundt slørets innmarsj i våre offentlige institusjoner – som alltid i den gode danske tonen - som jeg tror Aurdalene der ute ville ha nytte av å lese.

En amerikansk kommentator skrev for noen år siden til Helle Merete Brix for å diskutere følgende: han oppfattet at det var store forskjeller på innvandringsdebatten i Sverige, Norge og Danmark. Hans inntrykk var, helt korrekt, at den frieste debatten opplever man i Danmark, den mest ufrie i Sverige. En historiker som blandet seg inn i debatten kom med en kanskje meget presis karakteristikk: Sverige er Skandinavias Øst-Europa. Brix har vært på en internasjonal bokmesse i Sverige. Her ble det arrangert seminar om Sverigedemokratene og hva som kunne gjøres med partiets fremgang.

Det har nylig vært avholdt bokmesse i Göteborg, der årets tema var afrikansk litteratur. En rekke av de besøkende forfatterne var kvinner fra en del av verden som man likegodt kunne tro var en annen planet – i alle fall hvis vi ser på disse kvinnenes frihet. Helle Merete Brix rapporterer for HRS.

Ateisten og islamkritikeren Christoffer Hitchens er aktuell med selvbiografi. Et sentralt spørsmål i boken er dette: Hvordan kan det være at Amerika på en og samme tid er det mest konservative, kommersielle og mest revolusjonære samfunn på kloden? Presist det samme spørsmål kan rettes mot forfatteren selv: Hvordan kan det være, at Hitchens er revolusjonær og konservativ samtidig? Kan man det – uten å bli schizofren eller forvirret? spør Mikael Jalving.

Hanne Nabintu Herland har vært mye i vinden dette halvåret etter at boksuksessen ”Alarm. Tanker om en kultur i krise”, ble lansert. Herland er født i Afrika, og vokste opp i Kongo, Kenya og Rwanda. I P2’s program Sommer i P2 var Herland nylig gjest. Hør henne fortelle om sommerminner fra Afrika, hør henne lange ut mot usiviliserte somaliske banditter som ødela så mye for turistindustrien på 80- og 90-tallet i Kenya. Hør henne fortelle om hvordan hun stirret nysgjerrig på de hvite.

Først som sosialarbeider og senere som psykolog har jeg gjennom mange år arbeidet med dårlig integrerte muslimer. Erfaringene har fortalt meg at det finnes tre hovedårsaker til at integreringen av muslimer i Vesten mislykkes: 1) De vil ikke, 2) de må ikke og 3) de kan ikke. Kun dem som overkommer alle tre hindrene har en sjanse for å ta fullverdig del av samfunnet. Det er det dessverre, med god grunn, de færreste som gjør, og muslimsk kultur er den største synderen. Dette hevder dansken Nicolai Sennels i dagens innlegg for rights.no.

Ibn Warraq har ikke latt seg imponere over at det er gitt tillatelse til å bygge en kjempemoské i umiddelbar nærhet til New Yorks Ground Zero. Han er heller ikke imponert over hvem som står for byggeplanene og finansieringen. Warrag hevder imamen med byggeplanene har alt annet enn et moderat budskap, og at organisasjonen han har etablert bør gås grundig etter i sømmene hva gjelder regnskap. Sistnevnte mener Warraq kan stoppe hele prosjektet. (Foto: Snaphanen.dk)

Den danske krigsdokumentaren Armadillo har fått mye oppmerksomhet, både på og utenfor hjemmebane, ikke minst for sitt potensielt sprengkraftige politiske innhold. Filmens målsetting er å vise det sanne ansikt til den danske krigføringen i Afghanistan. Men ikke alle lar seg rive med av kritikken mot de danske styrker. Helle Merete Brix er en av de få som tør å si det høyt: Skal vi forbauses over at soldater som er i krig kriger? Og hun påpeker det faktum at danske styrker ikke bedriver noen hellig krig, tvert om må de forholde seg til Genèvekonvensjonens regler. Slike hensyn trenger derimot ikke Taliban bekymre seg om.

Nahid Rachlins skjebne ble bok, og selvbiografien "Persian Girls: A memoir" fant selvsagt veien til Helle Merete Brix sine velfylte bokhyller. Når så Brix var i New York benyttet hun selvsagt sjansen til å intervjue Nahid. En kvinne som vant det meste nettopp fordi hun hadde så lite å miste.

11.05.10: Vesten er i full gang med å gi fra seg ytringsfriheten. Dette skjer med drahjelp fra regjeringer, universiteter, museer, deler av media, Obama-administrasjonen og en institusjon som Idex on Censorship, skriver Ibn Warraq for rights.no

06.05.10: Både professorer i juss og den danske advokatforeningen mener sharia kan implemeteres i dansk rett – uten å komme i konflikt med gjeldende dansk rett. For noe vrøvl! Hvordan kan en vestlig utdannet jurist forkaste det fornemme vestlige prinsippet om likhet for loven for alle – uansett nasjonalitet, kjønn eller religion? Hvordan kan et parallelt rettssystem være ensbetydende med rettferdighet og likhet for loven? spør en ganske harmdirrende Britta Mogensen. Er Danmark på vei mot et rettslig apartheid? Det kan Norge være, etter at Hordaland Høyre har fremmet resolusjon om sharia-råd.

Den amerikanske studenten Alex Knepper har skapt bruduljer i USA etter at han utfordret herskende ideer om såkalte “date rape”. Han intervjues derfor av en spaltist for en nederlandsk storavis – for kun å oppleve seg selv beskrevet i spalten som en uvitende fyr som har stygge og fordomsfulle holdninger om islam. Knepper har faktisk studert islamsk historie, og det er klart at han vet en del mer om islam enn sin intervjuer. Men i de store vestlige mediene i dag, med få unntak, forbys kunnskapen hans, og gjennom en merkelig orwelliansk alkymi, blir kunnskapen magisk forvandlet til uvitenhet og intoleranse i politisk korrekte aviser.

Saudiske skoler i Vesten predikerer hat, vold og drap, dokumenterer Ibn Warraq. Dette kommer ikke minst frem i rapporten til U.S. Commission on International Religious Freedom fra juni 2008, skriver Ibn Warraq for rights.no.

Den verdenskjente islamkritikeren og forfatteren som lever under pseudonymet Ibn Warraq, har inngått avtale om faste bidrag til rights.no og sappho.dk til danske Trykkefrihedsselskabet. Warraq, født i India og oppvokst i Pakistan, og nå bosatt i USA, er kanskje mest kjent i Norge for boken ”Why I am not a Muslim”, også oversatt til norsk, ”Hvorfor jeg ikke er muslim”. I sitt første bidrag til Rights og Sappho tar Warraq opp den pågående og voldsomme saudiske indoktrineringen de siste 30 årene i vestlige land.