Eksterne skribenter

Algeries blodige historie er aktuell også i dag. Kvinner i visse områder av Algerie må belage seg på at de kan blir utsatt for organiserte, kollektive og religiøst motiverte angrep. I Algerie, der langt de fleste følger sunni-islam, er kontroll over kvinner et sentralt maktmiddel. Denne gangen går det spesielt ut over kvinner i den sydlige delen av landet, som er kommet til området for å jobbe i oljeindustrien. Tidligere gikk det mest ut over enker og skilte fra det nordlige Algerie. Men noen kvinner tar til motmæle. Helle Merete Brix forteller om Khalida Toumi.

Mens burkadebatten går i en rekke land, har den norske regjeringen satt foten ned: Lovavdelingen i Justisdepartementet mener at et forbud mot heldekking av kvinner, som burka og niqab, i det offentlige rom sannsynligvis vil være i strid med religionsfriheten i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Ikke alle støtter en slik tolkning. Philip Wendahl mener tvert om at aksepten av burka og niqab er kjønnsdiskriminering.

Forstår vi ikke de helt grunnleggende kulturelle sammenhenger, så er vi på feil kurs. Som den borgerlige tenketanken Cepos (Center for politiske studier), som tror at liberale frihetsrettigheter trues mer av en progressiv skatteskala enn av religiøs lovgivning, skriver Kai Sørlander. Han minner oss om at liberale frihetsrettigheter er en gave som vi har fått i arv fra våre forfedre, og han minner oss om eksistensen av uliberale kulturer.

I denne artikkelen tar vår mann i Sverige, Philip Wendahl, fatt på de foruroligende hendelsene som nå finner sted i byen Malmö. Wendahl, som har studert menneskerettigheter og teologi, skriver i disse dager en bok om multikulturalisme og islam.

Hva er en ”ekte landsmann”? En som er født og oppvokst i landet, gjerne i generasjoner, eller en som er innehaver av landets pass? Svaret besitter kanskje bare personen selv. Antropolog Britta Mogensen, som til daglig jobber med innvandrere i Danmark, har fundert over spørsmålet, og vi blir introdusert for både ekte og falske landsmenn.

Bruce Bawer har tilbrakt noen dager i englenes by, og har et par ting å si om meksikanere i California, og om annerledeslandets Klassekampen, Marte Michelet og vinmonopolet.

Bruce Bawer har hatt en lunsjsamtale med den svarte amerikanske forfatteren og politiske teoritikeren Shelby Steele, som skisserer sine ideer om rase og rasisme – og om det som har skjedd med muslimer i Vesten.

Bruce Bawer, som er i USA i disse dager, sender følgende observasjoner om den aktuelle situasjonen i San Francisco-området, hvor man finner en overflod av blant annet spansktalende innvandrere, hijab og israelske flagg.

I februar 2009 møttes Karen Jespersen, da statsråd for Venstre og nå leder av integreringsutvalget i Folketinget, forfatteren Helle Merete Brix, og tre representanter for HRS, det vil si Amal Aden, Hege Storhaug og Rita Karlsen, over en bedre middag i København. Den hyggelige anledningen var et foredrag HRS holdt for Jespersens departement om integreringsproblemene blant somaliere. Både Jespersen og Brix har med forferdelse fulgt Adens forfølgelse av HRS det siste trekvart året. Derfor har de forfattet et innlegg til Rights.

Tariq Ramadan er på sjarmturné i deler av Europa, og nylig gjestet han København. Men til tross for at flere har avkledd Ramadans innpakning, både hva gjelder hans personlige stil og hans budskap, har han klart å beholde posisjonen som en slags talsmann for ”europeisk islam”. Men Ramadans europeiske islam er antakelig ikke mer verdt enn europeisk kommunisme, men så kunne jo ikke sistnevnte skjule seg bak religionsfrihet og påstå seg å være offer for diskriminering. Det behersker derimot Ramadan utmerket, men selv ikler han seg rollen som rockestjerne. Helle Merete Brix har lyttet til kongen av pop når det gjelder islam i Europa. Applausen uteblir.

I Norge går diskusjonen om, for eller mot hijab på jentebarn, men vi tar i liten grad fatt i det substansielle i diskusjonen. Hvorfor er det så påtakelig at disse jentene skal dekke seg til? Hvorfor er det så viktig at disse barna er muslimske markører? Det kan i seg selv være ”helt uskyldig”, men vi bærer med oss en aldri så liten tvil. Særlig fordi vi vet at i land der det islamske styresettet, sharia, er rådende, så får barn knapt være barn. Ikke bare møter mange barn en særdeles brå overgang til voksenlivet, for mange, og særlig jenter og kvinner, kan voksenlivet utarte seg som en tilstand uten menneskelighet. Helle Merete Brix har sett mer på barn under sharia.

Flere kvinner i verdens kvinneparadis, Skandinavia, mener kvinnedagen 8.mars kan parkeres for godt. De har fått alle goder de kunne ønske seg. Ja, dette sier de i et nytt Skandinavia med nye begrep som ikke hørte vår mørkeste middelalder til en gang, og som bevitner et neandertalersyn på kvinner som uttrykkes ved disse termene: tvangsekteskap, tvangsskilsmisse, tvangsselvmord, tvangstilsløring, kjønnslemlestese, barneekteskap, polygami, dumping, balkongjentene, og kvinnelikvidering. HRS son medarbeider, Britta Mogensen, er ikke særlig imponert over medsøsteres mangel på empati med samfunnets mest sårbare gruppe i vår tid.

Hvorfor velger intellektuelle og forfattere i vesten å gjøre knefall for islam? En av Tysklands fremste kritikere av den pågående islamiseringen av Europa, Henryk M. Broder, gjør et dypdykk i temaet i siste utgave av Der Spiegel, og har ytterligere utvidet essayet forn rights, som Bruce Bawer har oversatt fra tysk til engelsk.

Muslimske demonstranters reaksjon på Dagbladets publikasjon av Muhammad som gris, illustrerer med all ønskelig tydelighet religioners stilltiende, men første bud: Du skal ikke si at religioners mulige profeter eller grunnleggere tar feil. Allerede utgangspunktet er antidemokratisk, fordi religiøse forestillinger forutsetter ufeilbarlighet, en ufeilbarlighet som nettopp bryter med demokratiers bærebjelker: debatt og diskusjon.

I helgen har norske muslimer demonstrert i Oslo. Deres budskap er at de er krenket over norsk media spesielt og offentligheten generelt over det de oppfatter som mobbing av muslimer. Demonstrasjonene ble utløst av en tegning gjengitt på Dagbladets forside. Sist vi så muslimer mobiliserte i slike mengder i norske gater, var da de ville stoppe utgivelsen av Salman Rushdies bok ”De sataniske vers”. En bok som utløste en dødsfatwa - en fatwa som fortsatt gjelder. Det er ironisk nok 21 årsdagen for denne fatwaen i dag. I denne sammenheng er det kanskje på plass å minne om daværende internasjonale leder av Rushdies forlag sine ord: "Vi må se det i et lengre perspektiv. Bøyer vi oss nå vil det bare oppmuntre fremtidige terroraksjoner fra individer eller grupper som er fornærmet over et eller annet i andre bøker, som vi eller en hvilken som helst annen forlegger overveier å gi ut.” Helle Merete Brix ser på historien om De Sataniske Vers.

Det vises stadig til den ”harde tonen” som eksisterer i dansk offentlig debatt, og det er liten tvil om at tonen er røffere i Danmark enn i et land som Norge. Men Norge er på god vei etter, noe som ikke minst tidligere leder for FrP, Carl I. Hagen, har fått erfare gjennom tøffe karakteristikker og grenseløse karikaturer. Sistnevnte måtte også Høyreleder Erna Solberg gjennom i en svært smakløs seksualfiksert karikatur. I dagens skribentartikkel fra danske Britta Mogensen tar hun nettopp opp ”tonen” i det offentlige Danmark. Den er mildt sagt verre enn verst, men vel så interessant er det at det er høyresiden i politikken som konsekvent får gjennomgå. Det er nemlig ”de Anstendige” som taler. Det er de Anstendige som setter ”den gode tone”.

Stadig flere tenketanker dukker opp. Om deres formål og målsetting er ulik, så ender likevel mange opp med å beskjeftige seg med politisk islam. Dette i motsetning til, og kanskje som et resultat av, medier og forskningsinstitutter som i liten grad skjelner mellom islam og politisk islam. Men islam er i seg selv et svært betent felt, og skaper således lett relativt steile fronter – selv mellom dem som egentlig er enige. Helle Merete Brix mener at tenketankene og deres studier av islam er blitt uunnværlig for integreringen, og presenterer her noen av dem.

Bak tallet 174 517 skjuler det seg en mann med navn Primo Levi. I Italia var han kjemikeren, og jøden, Primo Levi. I Auschwitz var han 174 517. Levi kom fra utryddelsesleiren med livet i behold, og han skrev tre bøker om sine erfaringer. Den første boken, ”Hvis dette er et menneske”, er satt opp som en monolog på Det Kongelige Teater i København. Helle Merete Brix har besøkt forestillingen, og deler sin opplevelse med oss.

I en domstol i Amsterdam må Geert Wilders, leder for et av Nederlands største politiske partier, forsvare sin rett til å ytre sin mening. Å lese den offisielle stevningen er nesten surrealistisk. Det føles som om man ved en tidsmaskin er brakt tilbake til den mørke epoken før opplysningstiden; man føler illusjonen av frihet i Europa en gang for alle er blitt fullstendig tilintetgjort.

Religiøse følelser er blitt et gyldig argument i det offentlige ordskiftet. Religiøse følelser har til og med fått sitt eget ombud i Likestillings- og diskrimineringsombudet. Men hva er egentlig ”religiøse følelser”, og hva skiller disse fra andre følelser? Og er det noen forskjell på religionsfrihet og trosfrihet?

Burka og niqab diskuteres heftig i Danmark, mens Norge igjen synes å havne i en hijab-debatt, denne gang relatert til eventuell regulering av politiske og religøse symboler i domstolen. Hva skjer så i Sverige? Philip Wendahl kan fortelle at også i Sverige debatteres heldekkende slør. Ikke minst relatert til Alia Khalifa, som iført niqab krever å få forsette på barnesykepleieutdanningen. Slike krav er symboler på den europeiske islamiseringen, hevder Wendahl. Han mener at det ikke er ønskelig at samfunnet skal tilpasse seg en liten, men høylytt, religiøs ytterliggående gruppering – særlig lite ønskelig er det i forhold til nye europeerne som nettopp har flyktet fra religionsundertrykkende regimer og søkt seg til de sekulære demokratiene i Vesten.

I Europa er religiøs diskriminering nærmest blitt ensbetydende med at noen muslimer mener seg diskriminert. Det er svært sjelden av vi hører fra eller om noen andre religiøse grupperinger, kanskje med unntak fra sikher når det er snakk om turban. Ellers er det nokså stille. I denne stillheten foregår det mye urett, ikke minst det som nå utspiller seg mot syv fengslede bahaier i Iran. Helle Merete Brix har sett mer på bahaienes situasjon.

Muhammed Atta, som styrte flyet inn i det nordlige tårn i World Trade Center 11.september 2001, kom som 24-åring i 1992 til Hamburg. Moskeen som Atta frekventerte er senere blitt avslørt som en av de moskeene hvor flere menn har dratt til al-Qaidas treningsleirer i Pakistan. Ja, i enhver terrorsak i Vesten har en eller annen moské stått sentralt, gjerne gjentatte ganger, men det er selvsagt ingen forbindelser med disse moskeene og terrorister? Helle Merete Brix har sett nærmere på problemstillingen.

Tanken har slått meg de siste årene: islam i den private sfæren er ikke utfordringen vi står overfor i Europa. Det er når islam organiseres i trossamfunn at kjedekollisjonene utløses: det synes som om organisert islam nær sagt på autopilot da blir politikk og juss – et helt samfunnssett. Organisert islam er rett og slett en ideologisk trussel mot Europas sekulære demokrati basert på individets tankefrihet og personlige frihet.