Eksterne skribenter

Bilder av ihjälskjutna barn via tv-rutan in i våra vardagsrum. Blodiga likbylten staplade i högar. Skottlossning bland sönderskjutna ruiner. Medias bilder väcker vanmakt, vrede och frustration. I ett och ett halvt år har vi fått sensationslystna rapporter om vad som romantiskt kallas ”den arabiska våren” nedkörda i halsen av blåögda reportrar som projicerar sina egna önskedrömmar om demokrati, ”frihetskamp” och ”folkligt uppror” på processerna i Mellanöstern och Nordafrika.

Sverige ska monteras ned som nation. Etniska svenskar ska upphöra att existera som folkgrupp. Alla på jorden ska vara ett enda blandat, härligt färgrikt folk som fritt strömmar över de gränser som på sikt ska utplånas. Som ett steg på vägen mot det universella Utopia ska den svenska välfärdsstaten förvandlas till grus och aska. Destruktionen är i full gång. När vi inte längre har någonting att försvara har de onda krafterna nått sin slutliga destination, skriver Julia Caesar.

04.07.12: ”Changement maintenant” (”Forandring nå”) var slagordet Francois Hollande gikk til valg med og vant på. Nå som hans parti, Sosialistpartiet, har sikret seg absolutt flertall ikke bare i Nasjonalforsamlingens deputerkammer, men også i Senatet, har han nesten frie tøyler til å gjennomføre sine planer om forandring. Spørsmålet er bare: hvilke forandringer vil komme? Foreløpige grep viser at Hollande vil undergrave et av republikkens viktigste fundament, skillet mellom stat og religion, han vil gi utlendinger stemmerett, og tvinge franskmenn til å spise halalkjøtt. Dette skjer samtidig med at volden mot jøder eskalerer ytterligere, politi angripes med dødelig utfall, og Algerie sender mange titalls imamer til landet, sistnevnte uten protester fra Hollande og hans regjering.

Som kjent er ikke innvandrings- og integreringspolitikken et tema for debatt i Sverige. Tvert om. Den styres med jernhånd av den politiske eliten, godt hjulpet av mediene, og målet er entydig: det skal være lettere å få opphold i Sverige. De står samlet mot enhver kritikk, noe som ikke minst utspiller seg i en felles boikott av det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna (SD) – samtidig med at det samme partiet bare vokser på meningsmålingene. Avstanden mellom de styrende og folket øker. For ”svenska politiker har bestämt att Sverige ska vara ett undantagsland. Vi ska vara bättre än alla andra. Världsmästare. Bäst i klassen,” raser Julia Caesar, og peker på at regjeringen er i gang med å sløse bort landets viktigste kapital.

Over 60 prosent av Irans befolkning er under 30 år. De unge er meget godt utdannet, men arbeidsløsheten er skyhøy. Regimet har ingenting å tilby dem. Jo forresten, det har despotene. Siste ”skrik” er et computerspill for å sikre at de unge vet hva Rushdie-saken handler om. Hva er så de unge selv opptatt av?

Bedrevitende ufølsomhet. Dette er en av konklusjonene som filosofen Kai Sørlander trekker etter å ha lest boken ”Motgift”, en bok som skal være en akademisk respons på 22.juli fra 20 norske intellektuelle. De 20 skal prøve å bevise at Breivik er produkt av syke fantasier. De leverer en slapp analyse, mener Sørlander i en bokanmeldelse i Weekendsavisen. Han sitter igjen med en ”beklemmende følelse” av at den akademiske verdenen kan avskrives som en hjelpende hånd for et Europa i verdikrise. Akademikerne har blant annet ikke tatt innover seg forskjellen på Jesus og Muhammeds forkynnelse.

Hvordan kunne Brorskapet i Egypt få et så godt valgresultat? En sentral forklaring er Brorskapets aktive kamp for å fiske stemmer hos kvinnene. Brorskapets egne kvinner gikk fra dør til dør for å vinne kvinnenes sjel. I tillegg hadde Brorskapet støtte fra Qatar (økonomi), sunniislams fremst islamist Yusuf al-Qaradawi, og al-Qaidas nye leder Aymann al-Zawahiri. I dag er den politiske situasjonen i Egypt helt åpen. Vi kan forvente politiske uroligheter.

Hun var en helt. Ikke minst for de venstreradikale. Hun som sa følgende: de verste fascistene er fascistene og antifascistene. Hun som utfordret verdens politiske ledere med sine nådeløse intervju, som Ayatollah Khomeini, som Henry Kissinger. Altså snakker vi om Oriana Fallaci. Skal vi tro post 22/7-profetene, er hun en av medløperne til Behring Breivik. Det samme gjelder visstnok Hans Rustad og Hege Storhaug. Skal vi tro profeten Øyvind Strømmen. Han har nylig vært på seminar ved Hurdalssjøen. Der var også rights.no’s Helle Merete Brix. Man kan trygt understreke at Brix ikke lot seg imponere over det intellektuelle nivået.

I forrige uke i Glostrup tingrett i Danmark ble fire terrorister dømt til 12 års fengsel blant annet for å ha planlagt attentat mot avisredaksjonene til Jyllands-Posten og Politiken. Deres plan var å bakbinde, skyte og halshugge så mange av Jyllands-Postens journalister som mulig. Målet var å angripe ytringsfriheten. De fire dømte er bosatt i Sverige, tre med svensk og en med tyrkisk statsborgerskap, men til tross for dette er svenske mediers dekning av rettssaken en skandale, mener Julia Caesar.

Hanne Nabintu Herlands bok ”Respekt” har fått blandede mottagelser i Norge. Men hvordan vil boken bli mottatt i et land med langt større takhøyde, Danmark? Den danske forfatter og skribent Helle M. Brix svarer slik.

Multikulturalismen har bidratt til at europeere ikke tilstrekkelig står opp for sentrale verdier i sin egen kultur. Det er mange misforståelser rundt hva det betyr å være imot multikulturalismen. Noen tror det innebærer motstand mot innvandring generelt, at man ønsker seg et samfunn uten utlendinger, en slags monokultur der kun den opprinnelige etniske befolkningen er ønsket. Slik er det ikke, skriver Hanne Nabintu Herland.

Noen tekstmeldinger husker man langt bedre enn andre. Det kan en dansk mor underskrive på. I september i fjor fikk Majse Hansen en SMS fra datteren om at hun hadde giftet seg med en muslimsk mann. Ekteskapsalderen for jenter i Danmark er 18 år. Datteren hadde altså blitt viet av en imam i moskeen. Majse føler kun avmakt. Datteren er mentalt på 13-årstadiet, mener hun, og er belastet med rusmisbruk.

Strömsund var et fredelig lite tettsted i Norra Jämtland med kun 3 700 innbyggere. Var, inntil FN plukket ut en gruppe kvoteflyktninger fra Uzbekistan som ble plassert nettopp i lille Strömsund. Det kommuneledelsen ikke visste, og heller ikke brydde seg om å sjekke, var at en av FN-flyktningene var en internasjonal ettersøkt terrorist, Obid-kori Nazarov, også høyt skattet i hjemlandet sitt som imam. På onsdag ble han skutt på vei hjem fra moskeen. Svenske medier agerer som forventet: De lar ikke sjansen gå fra seg til å mørkelegge drapsforsøket. Ikke nok med det: drapsforsøket fremstilles også som rasistisk motivert, skriver Julia Ceacar.

“Maria Svelands artikel är bara preludiet till den klagan som landets församlade Bitterfittor av båda könen kommer att ge ifrån sig när de, en efter en, trillar ner från sina självvalda martyrpositioner. Det kommer inte att låta vackert, det gör det sällan när illusioner spricker och invanda privilegier blir till grus.” Julia Caesar forteller hvorfor hun er ”happy” over ”bitterfittans” politiske depresjon.

”Når et land styres av en ansvarsløs politikk i strid med folkets vilje, må kontrollen over informasjonen nødvendigvis skjerpes. Sannheten blir en farlig fiende som må bekjempes med alle midler. Jo flere fakta som kommer frem på uavhengige blogger og nettsider, desto tøffere represalier må staten og deres tjenestevillige medløpere ty til. Kommentarfeltet i avisene stenges, frittstående blogger mistenkeliggjøres og demoniseres. De Unevnbare ordene bare øker i antall.” Den frittalende Julia Caesar går denne gangen i strupen på svenske medier.

Praksisen med ekteskap blant nære slektninger, ikke minst blant våre kongelige, er ikke noe nytt fenomen for oss – men tradisjonen har så godt som blitt utradert. Så importeres den igjen, med tragiske følger for mange av barna som fødes i disse ekteskapene. Men mens land som Danmark, Storbritannia og Norge er begynt å informere om problematikken, lider Sverige fortsatt av den største tystnad. Årsaken er, ifølge Julia Caesar, svenskenes angst for å bli anklaget for rasisme.

Knapt noe land i verden er mer kjent for å besitte et sterkt folkelig fellesskap enn Danmark. Men det var før innvandringen virkelig tiltok på 90-tallet at den folkelige idyllen preget naboene våre. Antropolog Britta Morgensen var en av dem som intenst trodde på det nye fellesskapet, at ”alt ville gå seg til med tiden”. Hun måtte personlig oppleve mange knirk i gulvplankene i det lille landet før hun motstrebersk innrømmet at hun hadde tatt feil. Nå skal den danske regjeringen blåse liv i en ny verdikamp, og det spares ikke på vakre ord. Mogensen har imidlertid mistet troen: Danmark blir aldri mer et land med et samlet folk. Danmark er endret for alltid – ikke til det bedre, langt derifra.

Høsten 2012 skal islam innta Paris på et flygende teppe. En rekke muslimske stater har investert titalls millioner petrodollar på å ”gi ordet islam dets storhet tilbake”. Offensiven føres ikke med våpen, men med kunst, og arenaen er det gamle franske kongeslottet, Louvre.

Det finnes ikke et eneste muslimsk land i verden der kvinner og menn nyter samme likestilte status som i Norge og Europa. Et av de mest presserende internasjonale spørsmålene i 2012, er om opprørene i den arabiske verden kan komme til å endre det dystre bildet. Så langt er svaret negativt. I eksempelvis Libya har overgangsrådets leder, Mustafa Abdel Jali, erklært at sharia skal være grunnlaget for landets lovgivning. En del vestlige politikere prøver dermed å berolige oss med at det er noe som heter ”myk” sharia. Som flerkoneri, at barn er mannens eiendom, at en kvinne arver halvparten av en mann.

Innvandring er et nasjonalt anliggende, men det er den enkelte kommune som blir sittende med de praktiske utfordringene. Det er i kommuner folk bor. De nasjonale intensjoner og den enkelte kommunekasse trenger således ikke å opptre i et tospann. Slik er situasjonen for eksempel i svenske Borlänge: De har samvittighetsfullt fulgt de nasjonale intensjoner om å bosette tusenvis av innvandrere fra eksempelvis Somalia og Afghanistan. Men kommunekassa er tom. De ber staten om hjelp. Svaret er derimot ikke penger, men en talefør statssekretær, noe Julia Caesar er langt annet enn imponert over.

Uærlighet ligger som et tungt isdekke over landet der tvangsmessig konsensus og meningsforfølgelse mot annerledestenkende har fått herje fritt i årtier. Det kalles ”demokrati”, sier Julie Caesar, hvorpå hun fastslår at i isens kjerne ligger de forbudte sannheter innkapslet som en utdødd dyreart. Tilstanden skaper et samfunn som råtner innenfra, for der fakta undertrykkes og færre tør være ærlig blir utviklingen uholdbar. Caesar har vendt Sverige ryggen. I alle for en tid. Samtidig lyder braket fra to andre mentale isbrytere.

Den alminnelige praksis i muslimske land med straff for blasfemiske ytringer om islam er også blitt primus motor i de etter hvert mange rettssaker som rammer politikere og vanlige borgere i Vesten. Dette hevder forfatterne Paul Marshall og Nina Shee i boken ”Silenced: How Apostasy and Blasphemy Codes Are Choking Freedom Worldwide”.

”Vil emiren av Qatar en dag kjøpe Eiffeltårnet?” spør den franske bloggeren Pierre Cassin. Bakgrunnen for det retoriske spørsmålet er helt reell: Emiratet Qatar på den arabiske halvøya er på full fart inn i fransk økonomi, idrett, samfunnsliv og integrasjonspolitikk. Vår egen Thor Hushovd kan således komme til å åpne Tour de France om få år i denne wahabittiske staten.

Den verdensberømte journalist, kommentator og forfatter Christopher Hitchens døde 15.desember af sin kræftsygdom, 62 år gammel. Ateist til det sidste og produktiv til omtrent det sidste.