Ytringsfrihet

SVM-regjeringen i Danmark la i dag frem et lovforslag som har til hensikt å stoppe brenning av koraner etter krav fra muslimske land, ikke med bønn, men med press og trusler. Men lovforslaget vil neppe føre til fred og fordragelighet, debatten tar nok heller fyr.

Hets og trusler, ikke minst mot politikere på alle nivå, utgjør en alvorlig utfordring for demokratiet og ytringsfriheten. Men hva gjør vi hvis noen misbruker hets og trusler for egen vinning, kanskje som karrierefremmende - gjerne hjulpet fram av mediene? Hvilken tragedie er ikke det for vårt demokrati? Løsningen er imidlertid snublende nær: følg de rådene som allerede ligger på bordet.

Justisdepartementet i Danmark jobber intenst med å utarbeide et lovforbud mot å brenne koranen etter instruks fra statsminister Mette Frederiksen (S). Hun har relativ bred støtte i befolkningen for et lovforbud, særlig blant kvinner. En av Danmarks ledende eksperter på ytringsfrihet har dog liten tro på at et lovforbud vil fungere. For hva gjør politi og domstol når andre "kreative" metoder som å smøre inn koranen med avføringer fra gris tas i bruk?

Kurt Westergaard (d. 2021) tegnet seg inn i verdenshistorien med sin karikatur av Muhammed i 2005. Tross massivt med trusler, inkludert forsøk på terrordrap, stod Westergaard standhaftig opp for ytringsfriheten i de påfølgende årene. Denne standhaftigheten gjorde ham til en levende legemliggjørelse av ytringsfriheten i Danmark. Nå vil et flertall i Århus byråd hedre ham ved å kalle opp en gate etter ham. Da blir han i det minste ikke helt glemt, mannen som i det stille og skjulte ble gravlagt et sted kun hans aller nærmeste kjenner til. Spørsmålet som melder seg er om et gateskilt med Westergaards navn vil få lov til å stå i fred.

Regjeringens groteske blanding av ute og hjemme må få oss til å vurdere hva neste inngrep i ytringsfriheten blir.

Spørsmålet stilles av Yasaman Aryani (26) som fortsatt kjemper for kvinners frihet i Iran. Hun mener Irans øverste leder, Ali Khamenei, er desperat etter opptøyene i landet etter at Mahsa Amini (22) døde i moralpolitiets varetekt. Iranske myndigheter har den siste tiden trappet opp jakten på kvinner som ikke er "riktig kledd" og straffene er skjerpet betydelig. Men skuffelsene må være stor hos iranske kvinner - som kjemper med livet som innsats - over de land som seriøst vurderer å forby koranbrenning ved å bøye seg for muslimske regimer.  

Islamsk råd Norge (IRN) frykter at det politiske fokuset på negativ sosial kontroll og æresvold i realiteten er majoritetssamfunnets utøvelse av sosial kontroll overfor muslimer. I et innlegg i Vårt Land snur IRN opp ned på de fleste frihetsidealer, men mest absurd blir det når IRN går ut med en uttalt frykt for at sterke fokuset på æreskultur skal resultere i at minoritetsmenn risikerer strengere straff for partnerdrap enn andre. 

Datoene 28.-30. juli 2023 kan hugges i sten, skriver anerkjent dansk professor, fordi datoene markerer et avgjørende skille i dansk politikk. Korankrisen er karikaturkrisen på speed, skriver han videre, og peker på hvordan den "anstendige" politiske posisjonen som vil beskytte folk mot krenkelser har forflyttet seg fra ytre venstrefløy og inn på midten. Analysen kan overføres til norsk politikk - ikke minst med henblikk på den såkalte hatparagrafen, §185.

"Det starter med bokbrenning. Og ender med drap." Slik innleder Carsten Jensen i dagens Aftenposten, utvilsomt med henvisning til det kjente sitatet av  den tysk-jødiske forfatteren Heinrich Heine: "Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker." Men koranbrenningene av i dag kan ikke sammenliknes med nazistenes bokbål. Jensen har ikke registrert det åpenbare: Der det ikke er lov å brenne koranen, brennes det mennesker.

En meningsmåling utført av InFact på vegne av Nettavisen viser 40 prosent sier nei til å forby koranbrenning, mens 36 prosent sier ja. Hele 24 prosent har enda ikke gjort seg opp noen mening. Gitt en lignende meningsmåling i februar, kan det tyde på at flere ser det prinsipielle i å ikke gjøre det forbudt å brenne bøker som koranen.

Et overveiende flertall av medieaktører og politikere tar avstand, ofte sterk avstand, fra koranbrenninger, og det argumenteres for at de som brenner koranen må holdes ansvarlige for utfallet. Men reelt sett fjerner de med dette troen på mottakernes mulighet til å tolke budskapet og ta ansvar for egne reaksjoner. Utleder man at ytringer direkte fører til handlinger, behandler man i realiteten de krenkede som barn.

Et stort antall svenske moskeer vil ha et forbud ikke bare mot koranbrenning, men mot alle handlinger som skjender, provoserer og fornærmer islams symboler og "helligheter". Dette beviser igjen at dersom man gir etter for ett krav, som nei til koranbrenning, ja, så kommer det en rekke nye krav om å innskrenke ytringsfriheten. Det er denne lærdommen våre politiske ledere i Skandinavia må ta innover seg. Gir man etter for aggressoren, stimuleres aggressorens appetitt. Og den appetitten er bunnløs inntil hele samfunnet er tvunget på knærne for islams dogmer.

Etter at den islamske samarbeidsorganisasjonen OIC igjen har kastet seg inn i nok en islamstrid i Europa, virker det som mange tillegger denne organisasjonen mye makt. Men har de egentlig så mye makt, til tross for 57 medlemsland? Videre er det uhørt at europeiske ledere skal gi etter for muslimske krav i Europa, uten å stille motkrav. For hvordan behandles kristne i mange av disse OIC-medlemslandene?

Danmarks statsminister, Mette Frederiksen, har sittet stille i båten i sommer mens koraner har blitt brent. Nå er hun endelig på banen, dessverre med det verst tenkelige budskapet: Danmark innfører et forbud mot bokbrenning. Mette F som hun kalles, leder med dette Danmark og Skandinavia bakover i tiden. Vi hadde aldri trodd at det var Danmark - som har ledet an i verdikampen i Vest-Europa siden årtusenskiftet med blant annet Muhammed-karikaturer - som skulle gå til dette tragiske skrittet. Da er det bare å stålsette seg: Når kommer Norge etter, og hva med Sverige? Får vi et felles skandinavisk forbud for å beskytte den islamske ideologien fra kritikk? Det er i så fall et demokratisk selvmord.

Korankrisen vokser i omfang, og både vestlige regjeringer og medier velger det enkleste; å tro på påstandene om islamofobi og vestlig undertrykking, og med det gradvis gi etter for press fra islam. Mens ytringsfrihetens oppgave er å søke etter sannhet, mener ekstremister alltid at de allerede vet sannheten. Nettopp derfor er det viktig å gjøre det vanskeligste; stille krav om at muslimer må tåle krenkelser, selv om de ikke liker det. 

Sverige har gått fra å være et legitimt mål til et prioritert mål for islamske ekstremister, fastslo regjeringens representanter på dagens pressekonferanse. Nå skal svenskene øke kontrollen ved landets grenser samtidig som de ser på muligheten for å endre loven om forsamlinger. 

Koranbrenninger har skapt nye gnisninger mellom muslimske land og Vesten. Denne gangen, som så mange ganger før, står den muslimske samarbeidsorganisasjonen OIC i spissen og krever at land i Vesten, denne gangen anført av Sverige og Danmark, iverksetter tiltak som forhindrer at koranen brennes eller at islam på annen måte forulempes. Konturene av en ny verdensomspennende krise mellom den islamske verden og Vesten synes å skremme våre politiske ledere mer enn muslimske diktaturstaters og voldelige islamisters forsøk på å tvinge sekulære liberale demokratier til å gi slipp på ytringsfriheten. OIC gir Vesten ikke noe valg: rist den klamme islamske hånden vekk - før den tar skikkelig grep.

I over 20 år har jeg stått i det som mer og mer fremstår som et Norge på nedtur. Troen på et velfungerende flerkulturelt samfunn smuldres vekk, dag for dag. Og det er ikke "innvandrere flest" en kan skylde på, det er noen innvandrergrupper, spesielt muslimer, som er avsenderne - men det er mottakerne, spesielt i myndighetsroller, som er de skyldige. Vi står ikke opp for det beste i vårt eget samfunn, vi rygger i angst for å bli (ut)definert som islamofobe og rasister.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) holdt torsdag regjeringens halvårlige oppsummerende pressekonferanse, dagen etter besøk i en ekstrem Oslo-moské. Støre benyttet oppsummeringen til å snakke om at han personlig tar sterk avstand fra koranbrenning. – Jeg tar sterk avstand fra det, og ser på det som hatkriminalitet, enten det skjer i Norge eller i andre land, sa Støre. – Vi har en statsminister og rådgivere som ikke ser ut til å forstå loven, responderer Høyres Mahmoud Farahmand. 

Politiet i Stockholm har gitt tillatelse til at det brennes en koran i Stockholm i dag. Grunnet faren for voldelige opptøyer, kalles det nå inn forsterkninger fra hele politiet i landet. Domstolen har uttalt at tross faren for terrorhandlinger knyttet til koranbrenning, kan politiet ikke avslå den grunnleggende retten til ytringsfrihet.

PST er garantert bevisst hvilke politiske signaler de sender når de henter redaktør for Faktisk.no, Kristoffer Egeberg, til sjefsjobb i politiets sikkerhetstjeneste. Fra stillingen som overdommer i politisk debatt skal Egeberg framover lede PSTs avsnitt for åpne kilder, og Egeberg selv uttaler til Journalisten at graving og research i åpne nettkilder er essensen av det han har jobbet med de siste årene. Det har han rett i - og ikke minst har han erfaring i å fokusere ekstra sterkt på innvandringskritiske stemmer. Det er ikke vanskelig å spå at fokuset skal videreføres i PST. 

Undersøkelsen avdekker at venstreekstremister utnytter andre for egen vinning, mangler empati, er arrogante, føler seg overlegne og utviser manipulerende atferd. Samtidig har de ofte antidemokratiske holdninger, og de har en selektiv holdning til ytringsfriheten.

16. oktober 2020 ble læreren Samuel Paty strupeskåret og fikk hode kappet av fordi han i undervisningen viste en karikatur av Muhammed. Alle undersøkelser viser at lærere er redde og praktiserer selvsensur. I 10 år har ikke lærere undervist om Holocaust. De har også gitt opp å ta opp temaene som førte til Patys drap: sekularisme, toleranse og retten til å kritisere religioner. Den samme resignasjonen ses hos den franske staten.

Å tolerere noe er å tillate noe man misliker eller er uenig i, uten å gripe inn. Når det moderne samfunnet krever toleranse for sårbare grupper, innebærer det ikke egentlig noe mer enn å kreve aksept for noe ikke alle nødvendigvis er positivt innstilt til i utgangspunktet. Begrepet har således ikke noe med følelser som kjærlighet og hat eller respekt å gjøre, og heller ikke sårbare grupper kan stille krav om å bli elsket eller respektert.