| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Anbefalt litteratur > Men størst av alt er friheten > Tilstander man med åpne øyne ikke vil se | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Tilstander man med åpne øyner ikke vil se |
|
Av Hege Storhaug Først; det er gledelig at Roald og Tønnesen gir meg rett i at henteekteskap, barns lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland og faktumet at mange muslimske kvinner underordnes av sine egne, er et problem som vi plikter å ta alvorlig og søke å løse. Det er knapt lengre enn et par år tilbake da dette var kontroversielt å påpeke. I dag er de som benekter disse problemene i de kontroversielles rekker. Debatten om innvandringen av nye ektefeller fra land utenfor EØS går heldigvis bredt i sentrale medier nå. Bakgrunnen er først og fremst at regjeringen arbeider med en ny utlendingslov som det sies skal legges frem for Stortinget på nyåret. De danske reglene med økt aldersgrense for familieetablering samt et tilknytningskrav, luftet regjeringen tidlig i år som en alternativ løsning. Jeg har derfor lagt ned et betydelig arbeid i tre kapitler i boken med å dokumentere, analysere og argumentere rundt henteekteskapene blant sentrale ikke-vestlige grupper, samt å presentere de nye danske reglene. Som jeg sier i boken: ”Jeg er så godt som helt sikker på at debattene om de danske reglene vil bli heftige i tiden som kommer. Derfor kan det være greit å kjenne reglenes faktiske konsekvenser, før man bestemmer seg for om man støtter dem eller ei”. Deretter bruker jeg noen sider på å forklare hvordan reglene fungerer. Det er blant annet derfor jeg tror Roald og Tønnesen ikke har tatt seg tid til å lese boken. De står med begge beina midt i de vanlige misforståelsene. For hva påstår de eksempelvis? Jo, at å øke aldersgrensen for når norske borgere kan hente ny ektefelle hit, kan føre til at muslimske kvinner ”ender opp med å bo i foreldrenes hjemland i en lang periode og dermed går glipp av mulighetene i Norge til å skaffe seg utdannelse… Storhaugs forslag kan derfor utsette og kanskje forverre problemene”. Jeg har til de grader presisert at et alderskrav må følges av tilknytningskrav. Uten et slikt krav kan regelrett dumping av mange unge kvinner bli resultatet: De kan da giftes bort typisk i ung alder og holdes i opprinnelseslandet til de innfrir alderskravet – en katastrofe for integreringen og for den enkeltes rettssikkerhet. Tilknytningskravet, som sier at parets samlede tilknytning skal være lik eller sterkere til Norge for å kunne etablere samliv her, vil jo nettopp forhindre dumping. Roald og Tønnesen er bekymret for unge nordmenn som gifter seg i USA og Thailand. De må kanskje vente i ”flere år for å ’redde’ en liten gruppe muslimske kvinner”. Jeg kjenner jeg blir fortvilet over den manglende solidariteten med dem som er gjort sårbare. Og videre; har Roald og Tønnesen sjekket antallet unge i Norge som gifter seg i disse landene? Da kunne de sammenstilt disse marginale tallene med det betydelige antallet unge ikke-vestlige av begge kjønn i Norge som inngår ekteskap i familiens opprinnelsesland. Har Roald og Tønnesen også glemt vår sosialpolitiske tradisjon med at flertallet (altså majoritetsbefolkningen) må ofre seg for mindretallet, når dette mindretallet lider overlast? Da tenker jeg på at reglene skal gjelde for alle i landet. Å diskutere innholdet i disse reglene er omfattende, og jeg henviser derfor de vitebegjærlige til boken. Det sentrale her må være å påpeke hva Roald og Tønnesen ikke omtaler: At den kontinuerlige hentingen av nye ektefeller er en hovednøkkel for å forstå integrasjonens fallitt i Norge og Europa, og derav den økende kvinneundertrykkingen av større og større nye grupper på kontinentet vårt. Verken den enkelte familien eller miljøene får pusterom til reell integrasjon i våre frihetsverdier – den mest sentrale integrasjonen. Høy innvandring ved ekteskap og god integrasjon og godt rettsvern overfor enkeltindivid går rett og slett ikke i hop. Jeg tillegges også en rekke meninger og holdninger som jeg overhodet ikke gjenkjenner. Jeg har aldri hevdet at islam er ”statisk”, tvert om (se for eksempel s.131). Jeg har ikke nevnt ett ord om at man skal ”nekte” kvinner å bære slør. Jeg har aldri nevnt ett ord om at muslimske kvinner skal ”hjelpes bort fra islam”. Hvorfor fremsettes slike usannheter? Boken min er en todelt kjærlighetserklæring. Den er en kjærlighetserklæring til enkeltindividets ukrenkelighet, der vår tids ”skjebne” er at det særlig er muslimske barn, ungdom og kvinner som er ofre for umenneskelige praksiser og overgrep. Dette er et trist faktum og som bør tas på alvor. Boken tar med andre ord et oppgjør med den kvalmende handlingslammelsen som preger vårt politiske lederskap, og jeg tillater meg derfor å kreve at alle skal ha samme rettigheter og muligheter til fullverdig deltakelse i vårt fantastisk gode samfunn. Hvilken Gud folk eventuelt tilber er meg revnende likegyldig. Er dette virkelig problematisk for Roald og Tønnesen? Boken er også en kjærlighetserklæring til det sekulære demokratiet vårt og en omsorgsfull velferdsstat. Den erkjenner at verdier vi skatter så høyt, som likeverd, likestilling mellom kjønnene, ytringsfrihet og religiøs frihet, ikke kom seilende på ei fjøl, og disse samfunnsbærende verdiene er heller ikke gitt oss til evig tid. At våre frihetsverdier er under økende press fra religionpolitisk hold, som vi tydelig erfarte under Muhammed-krisen og som vi mer enn kan ane ved den økende tildekningen av jenter og kvinner, burde bekymre langt de fleste, ikke minst kvinner generelt. Derfor stemmer det at jeg er helt uenig i at vårt politiske lederskap skal ha dialog med islamistiske krefter. Denne såkalte dialogen er et svik mot samtlige sekulære muslimer i Norge, som skatter friheten vår antakelig vel så høyt som Roald, Tønnesen og meg selv. Våre politiske ledere må søke dialog med de sekulære kreftene, som langt på vei vil stå opp for de samme verdiene som vårt demokrati er tuftet på. Jeg må innrømme at det oppleves underlig å leve i en tid der faktabasert religionskritikk kan medføre sykdomsdiagnoser. Som jeg skriver i kapitlet ”Det handler også om islam”, så er også islam en del av bildet for å forstå grunnelement i overgrepspraksiser som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og muslimske kvinners underordning generelt. Dette har da Roald vitterlig selv tatt opp i sin siste bok, som jeg refererer til i min bok. Eksempelvis at samtlige lovskoler innen sunni-islam omtaler kjønnslemlestelse. Tre skoler anbefaler lemlesting, en skole påbyr dette grufulle overgrepet. Grunnelement i islam legger også forholdene til rette for tvangsekteskap, da det advares mot vennskapelig omgang mellom kjønnene, den generelle kjønnssegregeringen, det religiøse påbudet om lydighet til foreldre, og den utbredte oppfatningen av at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn (her er faktisk Roald svært kontroversiell blant majoriteten av muslimer, da hun heldigvis argumenterer for at kvinnene kan gifte seg med ikke-muslimer). Kari Vogt peker også i sin siste bok på at det finnes klassiske tekster som gir fedre og bestefedre rett til å tvangsgifte datter og datterdatter. Vogt peker også på hvordan den muslimske kvinnen gjennom ekteskapskontrakten ”kommer under mannens autoritet, kontroll og beskyttelse”, der ”seksuell tilgjengelighet” er sentralt, og at ved ulydighet og opprør mister kvinnen rettigheter. Er ikke særlig muslimske jenter og kvinner tjent med at disse forholdene tas opp til kritisk debatt? Var det ikke nettopp kritikk og motstand mot de mørke sidene ved kristendommen som var sentralt, ja, kanskje avgjørende, for å løfte kvinner inn i menneskerettigheter, slik Camilla Collett gikk i bresjen på 1800-tallet mot ekteskapstvang og overgrep mot unge kvinner i borgerskapets rekker, og rev ”sløret bort fra tilstander som man nu engang var blitt enig om med åpne øyner ikke å se”? Jeg innrømmer lett at jeg sterkt misliker den økende innflytelsen religion har fått de siste årene i det offentlige rommet. Jeg misliker dette på to nivå, de samme kjærlighetsnivåene som boken min er basert på, individnivå og i forhold til vårt sekulære demokrati. Det synes klart at særlig islam får større og bredere innflytelse i Norge og Europa, noe flere undersøkelser viser. Dette burde bekymre oss alle, da det eksempelvis er påvist i flere FN-rapporter at mangelen på kritisk tenkning, undertrykkelse av den frie ytring og fri vitenskap, og derav fremmingen av konformitet, kombinert med underordningen av kvinner, er hovedforklaringene på den tragiske kulturelle og økonomiske stagnasjonen i den arabiske verden (det er god grunn til å parallellføre denne forklaringen til stagnasjonen i andre sentrale muslimske land også). I FNs konklusjoner mener jeg vi også finner avgjørende forklaringer på særlig mange muslimers vanskelige tilpasning til Europas demokrati. Enklavene vokser, den ”arabiske” mentaliteten slår dypere og dypere røtter, og spesielt gjennom henteekteskapene forsterkes den onde sirkelen, som går på bekostning av verdigheten til barn, ungdom og kvinner. ”Det haster, det haster. Det kan gå galt,” skriver Inger Hagerup i diktet ”Vær utålmodig menneske”. Innvandringen og integreringen er vår tids størst politiske utfordring. Store nasjonale oppgaver bør løses av de store partiene i fellesskap. Hvis ikke det tas solide grep nå, kan vi gå mot en større politisk polarisering, slik vi nå ser i eksempelvis tidligere Øst-Tyskland og i Skåne i Sverige. Vi plikter å overlate et Norge uten store splittelser til de kommende generasjonene. Det er dette det handler om.
|
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007 | |
Det er antakelig ingen tema i dagens norske debatt som er gjenstand for mer unødvendig konflikt, bevisste eller ubevisste misforståelser, moralsk indignasjon, høyrøstede meninger basert på fordommer og handlingslammelse, enn islam og innvandring fra den muslimske verden. Dette var én sentral beveggrunn for at jeg skrev boken, ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser”. Til min glede har boken allerede beveget noen sentrale samfunnsstemmer, som KKs egen Bjørgulv Braanen. Anne Sofie Roald og Liv Tønnesen skal også ha lest boken. På bakgrunn av deres innlegg i Klassekampen 3. oktober tillater jeg meg å undres over om det stemmer.