|
 Hege Storhaugs nye bok «Men størst av alt er friheten» er en vond, men nødvendig bok å lese. Den er det viktigste bidraget i norsk innvandrings-
og integreringsdebatt noensinne.
Den som ikke har følt seg manet til engasjement, debatt og ettertanke etter å ha lest Hege Storhaugs grundige og oppklarende bok, har ikke forstått hvilke utfordringer Norge og resten av Europa står overfor i det 21. århundre. Sjelden har denne anmelder følt seg så opprørt, som når han har lest Storhaugs bok.
Før man har lest de første hundre sidene vil man, om man er oppvokst i det tradisjonelt sosialdemokratiske Norge, være lykkelig uvitende om de menneskelige tragediene som lever i et liv i stillhet i et av verdens rikeste land. Etter å ha lest de første hundre sidene, sitter man igjen med en
nummen følelse i kroppen. Etter å ha lest hele boken fylles man med raseri over de grove bruddene
på fundamentale menneskerettigheter patriarkalske og islamistiske krefter gjør seg skyldig i. Også på norsk jord.
Det norske sosialdemokratiet har gjort den ene grove feilvurderingen etter den andre, og det
politiske flertallet i Norge gjør seg fortsatt skyldig i at mennesker av innvandrerbakgrunn i
Norge lever i en virkelighet av beskåret livskvalitet og uten valgfrihet. Det er en bok som bør få
folk flest til å demonstrere, til å si at dette ikke kan fortsette. Hvis ikke, har Storhaug i alle fall gjort
et mer enn hederlig forsøk på å åpne øynene til folk.
Utallige skjebner
«Men størst av alt er friheten» burde være obligatorisk lesning for alle som jobber innen utlendingsfeltet
i Norge. Og en del av de som jobber med innvandring og integrering har vært bidragsytere og
kilder til denne vel gjennomarbeidede boken. Den inneholder et faktagrunnlag som selv ikke den
mest servile tilhenger av SOS Rasisme eller forsker i Antirasistisk Senter kan trekke i tvil. Storhaug tar utgangspunkt i mordet på afghanske Anooshe Sediq Gholam i Kristiansund 26.april 2002. Gholam ble skutt ned med fullt overlegg av sin tidligere ektemann fordi hun benyttet seg av retten til å skille seg. «Drapsmannen kaster revolveren på bakken, og går rolig inn døren til politihuset der han melder fra
om udåden». Fra dette punktet i boken er det vanskelig å ikke la seg fengsle.
Storhaugs beretning om Anooshe og utallige andre enkeltmennesker fra andre kulturer som lever i
et daglig krysspress mellom den norske og det opprinnelige hjemlandets kulturer, er meget sterk
kost.
Konsekvenser
Storhaug, som er informasjonsleder i tenketanken Human Rights Service, legger ikke fingrene i mellom når hun beskriver det norske samfunnets unnfallenhet for den sadisme som preger familielivet til tusenvis av mennesker av ikke-vestlig bakgrunn i Norge. Hun trekker spesielt frem forholdene i norskpakistanske miljøer, der familiens ære og status overgår alt annet, både individets integritet og rettigheter. Fra barnsben av blir mange norskfødte barn sendt ut av landet, til skoler i familiens opprinnelige hjemland for å gå på skole. For at de ikke skal bli for norske. Bare «taperne» lar barna
sine gå på norsk skole, er det en av Storhaugs kilder som forteller. Deres kunnskaper og kontakt
med det norske samfunnet forringes og når de vel er tilbake i Norge begynner integrering og
tilpasning helt fra begynnelsen.
Unge mennesker av ikke-vestlig familiebakgrunn blir utnyttet på en hensynsløs, ja, nesten
sadistisk måte, som «levende visum» for slektninger i hjemlandet gjennom henteekteskap,
ofte med bruk av tvang, trusler og stump vold. Tiltakene mot denne åpenbare integreringsfiendtligheten
som slike familietradisjoner frembringer, fra norske myndigheters side, glimrer med sitt fravær. Boken tar også for seg den grusomme og opprørende tradisjonen med kjønnslemlestelse av jenter. Denne tradisjonen har et mål for øye: at kvinnen ikke skal ha en egen seksualitet og underkastes mannens vilje. Alle menn, både nære slektninger og ektemenn. Hennes beretning om hvordan dette foregår, i hvilket
omfang og den ulykke denne tradisjonen har skapt, skaper og kommer til å skape, får en til å
miste matlysten og humøret.
Unnfallenhet
Storhaug trekker trådene for det menneskesyn som ligger til grunn for den integreringsfiendtlighet
som kommer åpent til syne i flere muslimske, nasjonale grupper i Norge, tilbake til islams grunnlegger
og Muhammed. Siden Muhammed har bokstavtro og ortodokse krefter i muslimske land fått sette dagsorden, og sørget for å bevare et kvinnesyn som bare kan beskrives som ufyselig. Storhaug mener dette kvinnesyn har befestet seg i en del ikkemuslimske miljøer, både akademiske og feministiske, som
uproblematisk og der muslimske kvinners rettigheter i prinsipp ikke har noen verdi. Akkurat slik
islamistiske krefter, som er meget aktive i Norge, har ønsket seg av sine «nyttige idioter».
Storhaug er klinkende klar i sine konklusjoner. Vi, det norske samfunnet og våre beslutningstagere, har ikke gjort noe med disse grusomhetene. Feminister, venstreintellektuelle, sosialdemokrater og
velmenende kulturrelativistiske skjønnmalere, har fortsatt sitt politiske prosjekt – at Norge skulle bli
en multikulturell smeltedigel.
Fremtiden
Storhaug presenterer en del fremtidsvisjoner om et mer delt og polarisert Norge, der fremmedkulturell
innvandring er i ferd med å rive norske verdier og uthule fundamentale rettigheter. Islamismen er i ferd med å ta over Europa, og de som stiller seg i veien for dette, kan ikke regne med å bli møtt med en åpen
debatt med disse kreftene. Unge innvandreres liv handler ikke om dem, men om familien. Deres følelser har ingen betydning i de mest konservative miljøene, som er større enn det norske myndigheter har forsøkt å berolige den norske befolkningen med gjennom flere år med en feilslått innvandrings- og integreringspolitikk. Kampen for disse unges, spesielt unge kvinners frihet, er avgjørende for Norges
og Europas fremtid. Derfor er bokens tittel så slående og så presis.
For størst av alt er friheten!
Boken er utgitt på Kagge forlag
og koster 349 kroner
TORE LARSEN
|