| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Ekteskap > Arrangerte- og tvangsekteskap > Norske barn tvangsgiftes i Pakistan

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Det bor en jente på 16 år og en gutt på 14 år et sted i Norge. I sommer ble de giftet bort til hverandre. Fremtiden deres ble gjenstand for en byttehandel som gikk ut på å få et familiemedlem til Norge. Utrolig kanskje, men det vil skje igjen...

Artikkel på trykk i Kvinner og Klær nr. 52, 1993. Av Hege Storhaug

Det begynte med en samtale mellom to pakistanske mødre som har bodd i over 20 år i Norge. Omtrent slik må ordene ha falt mellom dem en dag i fjor på denne tiden:
- Din sønn kan få min datter dersom min bror i Pakistan kan få din datter. Da kan nemlig broren min komme til Norge.
Avtalen, som kalles watta satta (bytte for likt), ga startskuddet til et mareritt for en ung jente, født og oppvokst i Norge. Hun var da knapt 15 år gammel. Hennes utkårede var 13 år.

En alminnelig norsk jente
Jeg kaller jenta ”Rubina”. Rubina trodde ikke helt på foreldrenes planer. Det var for fjernt fra hennes virkelighet å se seg selv som gift, som hustru. Ikke før forlovelsesringen ble satt på fingeren hennes i januar i år, forsto Rubina alvoret. De som kjenner henne, forteller at Rubina var en alminnelig jente; skoleflink, sprudlende og spontant. Men fra den dagen av skjedde det noe med jenta. Hun var mye syk, hadde vondt i magen og i hodet. Humøret forsvant og interessen for skolen dalte. Fra å være en av klassens enere, raste hun ned i karakterer.
Rubina prøvde så godt hun kunne å overbevise sine foreldre om at hun var for ung til å gifte seg, hun ville bo i Norge, ta en utdannelse og bli noe – noe annen enn mor og hustru. Til ingen nytte. Hun prøvde å rømme, men ble stoppet. I sin dype desperasjon på hun til slutt ingen annen utvei enn selvmord, som heldigvis ikke lyktes.
Lærerne slo alarm, og Rubina ble kontaktet av barnevernet, som hadde flere samtaler med Rubina og foreldrene hennes. En stund så alt lysere ut. For foreldrene lovet å utsette bryllupet.

Et godt gifte
Hva med gutten på 13 år? Hva mente han om bryllupsplanene? I følge venner brydde han seg ikke noe særlig om det, egentlig syntes han det litt stilig å få gifte seg så ung. Gutten, som er innadvendt og lite skoleflink, er vant til å adlyde sin autoritære far. Dessuten var vakre Rubina et godt gifte. Så han hadde ikke noe spesielt å si til foreldrenes planer. Han aksepterte skjebnen. Det andre paret i byttebryllupet er en jente på 16 år, også hun født og oppvokst i Norge, og en 19 år gammel pakistaner som er en nær slektning av henne. Jenta, som jeg kaller ”Ferida”, ville ikke gifte seg, men hun gjorde liten motstand. Som sin 13 år gamle bror er hun vant til å adlyde ordre fra foreldrene. Men hun hadde et sterkt ønske om å få bo i Norge etter vielsen.

Bryllupsfest i Pakistan
I juni dro hele storfamilien på over 30 personer til Pakistan for å feire de unge. Men Rubina klamret seg til løftet om at hennes bryllup var utsatt i minst ett år. Derfor fortalte hun sine venner at hun kom tilbake nå sommeren var over, og da skulle hun begynne på gymnaset. Hvis planene skulle bli forandret, hadde hun overveid alle mulige sider ved giftermålet: Hvordan unngå å bli gravid? Hvordan kan jeg komme tilbake til Norge og få skilsmisse? Det er kanskje smartere å gifte seg med en jeg kjenner enn å risikere å bli giftet bort til en fremmed, eldre mann...
Med denne kunnskapen i kofferten dro jeg til Pakistan for å prøve å finne bryllupet, som skulle finne sted i en liten landsby langt oppe i fjellene i et strøk som er lite utviklet, også sett med pakistanske øyne. Etter åtte timers kjøretur fra hovedstaden, Islamabad, gjennom elver, over veiras og forbi tusener av geiter og krøtter, finner sjåføren og jeg landsbyen. Men ingen hadde hørt om noe bryllup. Vi kjører slukøret videre. I et lite veikryss kommer en brudebil kjørende med elleve familiebiler i følge med den 19 år gamle brudgommen i full stas. Familien er på vei til bruden, Ferida. Alle er glade og fornøyde. Brudgommen har stivpyntet, lang skjorte med over femti tusen rupies (ca. 12 500 kroner, over tre månedslønner i Pakistan), festet med knappenåler. Han er rik i dag, forteller gutten, og det i dobbelt forstand. For nå kan han også komme til Norge.
Om jeg kan få være med? Klart det, fikk jeg gjestmildt til svar, og ble den tolvte bilen i brudefølget.

16 år og pyntet til brud
Hvor er brudene? Tenker jeg, og må smøre meg med tålmodighet. Først skal mennene og guttene ha mat; tynt lefsebrød og geitekjøtt. Og mer Pepsi. Deretter får kvinnene og jentebarna stille sulten.
Ferida er ennå ikke ferdigpyntet til å møte sin ektemann. Hun og kvinnene sitter på gulvet i et lukket rom og pakker ut gaver. Tre himmelblå og lyserøde kofferter medbrakt fra Norge venter på å vise sitt glitrende innhold. Gullsmykker for nærmere 100 000 norske kroner, over 50 shalwar kamiz (lang kjole med bukse til), spres utover steingulvet til alles beundring. Og sko, og kjøkkenutstyr... Bruden får seks gullringer trædd på fingrene. Og armbånd i gull, 11 stykker, glir perfekt over håndleddene. Gullkronen venter vi med.
Kvinnene i Feridas familie er svært oppglødde, men Ferida smiler ikke. Hun blir tatt med til et annet rom for å forberede seg på å møte sin tilkommende. Sminke og en kjole tungt drapert med gull og steiner, pynter opp den unge jenta. Jo mer stas, desto eldre ser hun ut.

Rubin står for tur
Og hvem kommer inn der, for å sette kronen på bruden? Rubina, som heller ikke smiler. Jeg spør forsiktig om hun også skal gifte seg i dag. Hun forteller at hennes bryllup er utsatt. Hvor lenge? Hun trekker på skuldrene, vet ikke helt og vil ikke snakke om det. Jeg vet, men sier ingenting. Dagen før jeg dro til Pakistan fikk jeg vite datoen for Rubinas bryllup. Foreldrene har utsatt planene, som de lovet barnevernet, men ikke så lenge som ett år. For de frykter at den selvstendige jenta vil lage mer bråk hvis hun ikke smis i hymnens lenker én gang for alle...
Ferdigpyntet går Ferida, den ene byttevaren i handelen om å få et familiemedlem til Norge, ut for å møte Askeladden; en fattig gutt med minimal skolegang som har vunnet prinsessen. Og han har lært to ord på norsk: Tusen takk! Uken etter at jeg kom hjem fra Pakistan, ringte telefonen. Rubina ble giftet bort i dag. Tre uker før planlagt, det hastet.

Ingen vet...
På skolebenken et sted i Norge sitter det en jente på 16 år og en gutt på 14 år. De kan fortelle denne historien du nettopp har lest og kan vise deg bryllupsbilder, ja, til og med en video fra den dagen de ble viet til hverandre. Men de vil ikke. Kampen er avblåst. Ingen klassekamerater eller lærere vet at jenta og gutten er ektefeller. Heller ikke barnevernet, eller politiet. Men alle som kjenner den tidligere så sprudlende og livsglade Rubina, kan fortelle at noe er skjedd med henne. Hun smiler ikke så ofte lenger, hun ler ikke like høyt. Og etter skoletid går hun ikke hjem til foreldrene sine som før. Hun går hjem til sin ektemannen sin.

STRAFFBART OG UGYLDIG
Det er ikke lov å gifte bort barn, heller ikke i Pakistan. Gutten skal være fylt 18 år, jenta 16 år. I Norge må man ha tillatelse fra Kongen, det vil se Fylkesmannen, for å gifte seg tidligere. Også tvangsekteskap er forbudt i Pakistan. For å forhindre at innvandrerbarn giftes bort til familiens hjemland (først og fremst Pakistan, India, Tyrkia, Iran og Marokko), har norske myndigheter satt aldersgrensen for familiegjenforening med ektefelle til 18 år for begge parter. Derfor bor Ferida nå i Pakistan, i påvente av at hun skal bli 18 år og ektefellen hennes kan få oppholdstillatelse i Norge.


FAMILIEGJENFORENING
Pakistanerne er den største innvandrergruppen fra utviklingsland i Norge. I fjor fikk 1442 pakistanere oppholdstillatelse her i landet. De fleste kom hit som følge av familiegjenforening med ektefelle eller barn. Arrangert ekteskap, som tidligere var vanlig i Norge, handler om økonomisk og sosial trygghet. For våre innvandrere handler det også om familiegjenforening. Derfor ble Rubina, Ferida og den 13 år gamle gutten ofre for en kynisk handel iscenesatt for at Rubinas mor skulle få broren sin til Norge.

NY EKTESKAPSLOV
I år fikk vi en ny ekteskapslov i Norge, hvor alt som omhandlet tvang var fjernet fra lovverket. Barne- og familiedepartementet (BFD) og stortingsrepresentantene trodde at tvangsekteskap tilhørte fortidens Norge. Tabben skal nå rettes opp.
- Et nytt lovforslag om forbud mot tvangsekteskap skal behandles i Stortinget i år for å gi innvandrerforeldre og deres barn et klart signal om at tvangsekteskap er forbudt, forteller Karin Stoltenberg, ekspedisjonssjef i BFD.

HEMMELIG
Men inngåelse av ekteskap skjer i det skjulte. Selv om vielsen ikke er gyldig, binder ekteskapskontrakten paret både følelsesmessig og praktisk, som i Rubinas tilfelle. I hennes familie og i det pakistanske miljøet anses hun som gift. Gjør hun opprør, blir hun sannsynligvis utstøtt av alle. Men om jenta ikke har mot til å melde det straffbare forholdet til politiet, så plikter barnevernet å gjøre det.
Men de har ikke oppsøkt jenta etter at hun sto sommerbrud i Pakistan.

INGEN UTLEVERINGSAVTALE
Hva med barn og ungdom som holdes tilbake i foreldrenes hjemland etter at de er giftet bort? Norge kan gjøre lite for å hente dem tilbake, siden vi ikke har noen utleveringsavtale med f.eks. Pakistan. Barne- og familiedepartementet og Utenriksdepartementet vurderer nå om Norge skal forhandle med Pakistan om en utleveringsavtale på bakgrunn av problemet med tvangs- og barneekteskap.


Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005