|
Kommentar fra HRS
Ut fra beretninger fra ulike miljø og konkrete eksempler på inngåtte ekteskap, synes det som søskenbarnekteskap er utbredt i Norge, først og fremst blant muslimer (både med opprinnelse fra Asia og Afrika), og spesielt blant pakistanerne. Vi ser også at blant kurdere (fra både Tyrkia, Irak og Iran), synes mønsteret å gå i retning av økende tendens til søskenbarnekteskap.
I vår bok ”Feminin integrering” (kolofon.com, 2003) har vi viet problematikken omkring søskenbarnekteskap betydelig plass.
Vår hypotese er at søskenbarnekteskap i 2. generasjon er mest utbredt blant pakistanerne, og utviklingen går mot en økning i forhold til foreldregenerasjonen. Vi tror at over halvparten av pakistansk ungdom giftes bort til søskenbarn.
Søskenbarnekteskap er etter vår oppfatning utbredt, og vil øke, på bakgrunn av:
• tradisjonen er allerede befestet i opprinnelseskulturen
• praksisen gir rett til innvandring for gjenværende nær familie
• muligheten for hentet søskenbarn til å bistå gjenværende slekt økonomisk
• søskenbarn tilhører samme kaste
• press fra gjenværende brødre og søstere om å hjelpe barna til Vesten
• øke makt og innflytelse i miljøet gjennom høyt antall familiemedlemmer her og "sterke" slektsbånd
• redusert medgift og /eller brudepris
• ved arrangerte ekteskap sies det at "to familier gifter seg med hverandre".
Å gifte barna bort til sine egne oppleves derfor som trygt "Man vet hva man har, men ikke hva man får".
Utbredelsen av søskenbarnekteskap i den norske befolkningen er på kun én promille. I tidligere tider, da arrangerte ekteskap særlig ble praktisert i øvre sosial lag, var forekomsten høy. I perioder var derfor praksisen forbudt. Hvor utbredt søskenbarnekteskap er blant 2. generasjonsinnvandrere i ulike grupper i Norge finnes det lite forskning på.
I 1997 utførte Camilla Stoltenberg ved Statens institutt for folkehelse den største kartleggingen av pakistanske søskenbarnekteskap, og derav misdannelser hos barn født i disse ekteskapene, som er gjort utenfor Pakistan. I følge Stoltenberg er utbredelsen av søskenbarnekteskap blant pakistanere i Norge på
50 %, men i hennes materialet skilles det ikke mellom 1. og 2. generasjon.
Det er 100 % høyere risiko for at det oppdages misdannelser hos nyfødte i disse ekteskapene. Barn har 2-3 ganger så høy risiko for å dø i første leveår.
I et liberalt samfunn skal individene selv bestemme hvem de vil gifte seg med. I følge Hede er et liberalt samfunn også likegyldig til hvilken kultur borgeren følger, så lenge det ikke skader utenforstående og så lenge de noenlunde fritt kan forlate denne kulturen. Så lenge man frivillig er med, så bør så få begrensninger som mulig pålegges. Men hvis kulturen/miljøet kollektivistisk og/eller ens egen familie utøver maktmisbruk over enkeltindividet, plikter staten å beskytte den enkelte mot maktmisbruket.
Om dette er meningene mange og delte. Igjen er det debatten omkring "bestemme selv og det frie valg" som står i sentrum, men det er også de som hevder at det er "deres kultur". For eksempel har FN (her sitert fra Jyllandsposten 30.10.03) i en høringsuttalelse kritisert Danmarks lovforslag om å i utgangspunktet forby henting av søskenbarn og tremenninger gjennom giftermål.
FN viser til at i Irak gifter så mange som 50 % seg med nært beslektede. Å forby kulturell praksis kan stride mot menneskerettighetene, mener FN. "Skulle man så også akseptere omskjæring av kvinner, fordi det har en kulturell bakgrunn?", svarer Bertel Haarder, den danske integreringsministeren.
|