Til: Oslo kommune ved Kultur og utdanningskomiteen
Fra: Human Rights Service (HRS)
14. januar 2003
Høring vedrørende ”Tiltaksplan for integrering”
Human Rights Service (HRS) viser til henvendelse fra Kultur og utdanningskomiteen i Oslo, datert 7.11.02, vedrørende forespørsel om våre meninger hva gjelder integrering, og da spesielt med utgangspunkt i Oslo Frp sin tiltaksplan for integrering av minoritetsgrupper i Oslo.
Vi understreker at HRS er politisk uavhengig. Vårt etiske grunnprinsipp er at sentrale menneskerettigheter og – plikter er gyldig for alle barn og voksne, uansett etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet.
HRS er av den oppfatning at Norge generelt og Oslo spesielt, har alvorlige integreringsproblemer [1]. Disse problemene omfattes bl.a. av sentrale brudd på grunnleggende menneskerettigheter, et (økende) segregert samfunn og en urettferdig ”innvandringspolitikk”.
Vedlagt følger våre skriftlige kommentarer på notatet fra Oslo Frp.
[1] Problemene synes felles for hele Europa, og svært mange av minoritetsgruppene velger å bosette seg i de største byene
Kommentarer til de enkelte tiltaksforslag fra Oslo FrP
14.2 Forslaget lyder: Oslo Kommune må snarest mulig foreta en analyse av den økende utøvelsen av islam i Oslo, og kartlegge hvorvidt denne er et brudd på landets og byens felles grunnleggende verdier. Disse verdier inkluderer; demokrati, respekt for enkeltindividet, likestilling mellom kjønnene og lojalitet til landets konstitusjonelle lovverk. Dette arbeidet må ledes av en egen byråd for integrering.
HRS’ kommentar: Vi mener det hadde vært nyttig å kjenne til den ulike praksisen innen de ulike muslimske menighetene i Oslo, jf de ulike etniske gruppene og trosretningene, knyttet til grunnleggende demokratiske verdier.
Et slikt forskningsoppdrag vil etter all sannsynlighet være svært ressurskrevende, bl.a. fordi det er utøvelsen av islam knyttet til ulike verdisett som er sentralt. Samtidig vil vi understreke at det kan være/oppstå en del problemer knyttet til en slik vurdering: hvem skal f.eks. definere de ”riktige eller riktigste” verdiene?
Vi ser ikke umiddelbart at det eksisterer omforente ”felles grunnleggende verdier” i Oslo, selv om det kanskje for noen verdier foreligger et mer omforent verdisett enn for andre (jf f.eks. lover, regler og internasjonale konvensjoner for respekt for enkeltindividet). Derimot skal en ikke se bort fra at en slik undersøkelse kan avdekke eventuelle brudd eller avvik i verdier/verdisett, og slik sett bringe med seg viktig kunnskap og erkjennelse i integreringsarbeidet.
Det heter videre at dette arbeidet må ledes av en egen byråd for integrering. HRS mener at en egen byråd for integrering i Oslo ville vært positivt. Jf. for øvrig også kommentarer til forslag 14.3.
14.3 Forslaget lyder: Det foretas snarest mulig en gjennomgang av utøvelsen av islam i godkjente trossamfunn i Oslo. Dersom det konstateres brudd på demokrati, respekt for enkeltindividet, likestilling mellom kjønnene og lojalitet til landets konstitusjonelle lovverk, skal Fylkesmannen i Oslo og Akershus anmodes om at godkjennelsen som trossamfunn trekkes tilbake.
HRS’ kommentar: Forslag 14.3 må ses i sammenheng med 14.2 (jf ovenfor).
Hvis en eventuell undersøkelse avdekker alvorlige forhold, må dette få konsekvenser. Utfordringen blir selvsagt å definere hva som kan/skal konstateres som ”brudd på….”, og som er av en slik karakter at det medfører konsekvenser som f.eks. at godkjennelsen som trossamfunn trekkes tilbake.
Vi gjør også oppmerksom på at (de samme) brudd kan praktiseres i andre religiøse menigheter.
14.4 Forslaget lyder: Alle barn i Oslo fra 3 år og frem til skolealder tilbys gratis barnehageplass. Staten bes overføre øremerkede midler til Oslo for dette formålet.
HRS’ kommentar: Gratis barnehageplass for alle barn fra 3 år i Oslo er vi uenige i. Forslaget er etter vår mening en uheldig særordning, den er både geografisk urettferdig og kostbar.
Samtidig er vi enig i begrunnelsen for forslaget. HRS anser det som et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter at barn som er født/oppvokst i Norge starter skolegang med et handikap som myndighetene har mulighet til å forebygge gjennom konkrete og enkle tiltak. Mangel på språk medfører en psykisk belastning for barnet, et sosialt handikap, og redusert evne til å raskt integreres i samfunnet.
HRS mener at det kan innføres en obligatorisk språktest av barn på fireårskontrollen/-undersøkelsen (en kontroll/undersøkelse som også bør gjøres obligatorisk). Hvis barnet ikke består språktesten, kan ikke foreldre/foresatte (lenger) velge om barnet skal gå i barnehage eller ikke, men barnet blir da pliktig å starte i barnehage. Utgiftene til barnehagen vil foreldre/foresatte måtte dekke selv. Følges ikke dette opp, bør sanksjonsmiddel vurderes opp mot kontantstøtte/barnetrygd.
Dersom barn som er født i Norge, og/eller en eller begge av foreldrene bor i Norge, sendes på langvarige opphold i opprinnelseslandet før skolestart, og derfor ikke testes på fireårsundersøkelsen og/eller ikke behersker norsk ved skolestart, bør dette vurderes møtt med økonomiske sanksjoner overfor foreldre/foresatte.
Det sentrale med overnevnte forslag er at det blir foreldre/foresatte til barn som er født/oppvokst i Norge, som selv må ta ansvar for at barna lærer norsk. For oss er det et viktig grunnleggende prinsipp at man gis frihet til å velge, men da er det også viktig å sanksjonere hvis ikke ansvaret ivaretas.
14.5 Forslaget lyder: Oslo Kommune etablerer i samarbeid med frivillige organisasjoner, klubber, foreninger, samlingssteder og kulturtiltak der ungdom fra alle grupper kan samles. Det vil f. eks. være aktuelt å engasjere personer fra kunst- kultur- teater- og musikkmiljøer som pådrivere og inspiratorer for et fellesskap i ungdomsmiljøer som inkluderer alle ungdommer.
HRS’ kommentar: Forslaget bifalles.
14.6 Forslaget lyder: Natteravnene og tilsvarende tiltak og miljøer som arbeider aktivt som foreldergrupper, gis ressurser og assistanse til å trekke foreldre med minoritetsbakgrunn med i arbeidet. Organisasjoner og grupper som organiserer foreldre med minoritetsbakgrunn utfordres til å medvirke aktivt.
HRS’ kommentar: Forslaget bifalles.
14.7 Forslaget lyder: Idrettslag som igangsetter konkrete tiltak rettet mot integrering av ungdom med minoritetsbakgrunn i sitt nærmiljø, og overfor jenter spesielt, gis støtte fra Oslo Kommune til slikt samhandlingsprogram/integreringsarbeid.
HRS’ kommentar: Forslaget bifalles.
14.8 Forslaget lyder: Oslo Kommune iverksetter omfattende og utradisjonelle holdningskampanjer for å påvirke hele Oslos befolkning til å ta integrering av minoritetsgrupper på alvor. Det skal fokuseres kraftig på likeverd, demokrati, frihet for enkeltindividet og kvinners rettigheter, og sterkt oppfordre til endring av negative holdninger, enten det er hos den etniske norske befolkningen eller hos minoritetsbefolkningen.
HRS’ kommentar: Vi har tro på at holdningskampanjer vil være et positivt tiltak i Oslo, og tar det for gitt at slike holdningskampanjer kan gjennomføres med alvorlig informasjon og humør, men uansett i fellesskapets ånd.
Til en slik kampanje anser vi det som viktig at det også fokuseres på æreskodeksen. En bevisstgjøring av hvilke uheldige og destruktive konsekvenser æreskodeksen medfører, bør prioriteres i tillegg til nevnte temaer under dette punktet. Æreskodeksen er etter vår oppfatning ett av de største hindrene hva gjelder integrering av særlig den muslimske befolkningen. Den er også i en rekke tilfeller direkte og indirekte årsak til kriminelle overgrep mot sårbare innad i muslimske miljø, det vi si først og fremst barn, ungdom og kvinner, men også voksne/foreldre generelt.
14.9 Forslaget lyder: Tradisjonelle feiringer av alle norske høytider i alle skoler opprettholdes.
HRS’ kommentar: Bifalles. I tillegg bør minoriteters høytider inkluderes.
14.10 Forslaget lyder: Det etableres et eget kontaktsenter i regi av Oslo Kommune i samarbeid med frivillige organisasjoner eller andre, der personer som føler seg truet av egne familier eller minoritetsmiljøer, gis all nødvendig assistanse. Senteret må gis lovmessig tillatelse til aktivt samarbeid med politiet, ha tilstrekkelige ressurser og kunne bistå med alt fra rådgivning til skifte av identitet og bosted.
HRS’ kommentar: Forslaget er på mange måter prisverdig, men da må det heller ikke underkjennes at det per i dag eksisterer en rekke organisasjoner som langt på vei ivaretar de overnevnte moment.
Problemet slik vi ser det er at det i liten grad er noen spesialisering og samarbeid mellom disse organisasjonene (og det formelle hjelp- og støtteapparatet). Grunnene til mangelfull spesialisering og samarbeid synes i hovedsakelig å være kamp om økonomiske midler (konkurranse) og grunnleggende uenighet i hva som er problemene og/eller ulike metodiske innfallsvinkler. Dette kan gi seg utslag i intrigemakeri. Hva gjelder konkurranseaspektet henger dette nøye sammen med hvordan midler tildeles, og det bør etter vår oppfatning vurderes om systemet for tildeling av midler fungerer etter intensjonene. I tillegg bør det opprettes et system for å vurdere mål- og resultatoppnåelse. Samtidig vil vi understreke at det er viktig at mangfoldet i det frivillige organisasjonsarbeidet opprettholdes. Det er sentralt at ulike meninger og metoder i dette arbeidet kommer fram.
HRS mener det heller bør vurderes å opprette en sentral instans som kun videreformidler hjelpetrengende. Instansen bør være i offentlig regi og videreformilde hjelpetrengende til den eller de mest mulig formålstjenlig offentlige og frivillige/idealistiske instanser. Ved å ha en slik sentral instans gis vi også en mulighet til å få bedre dokumentert type og omfang av henvendelser.
14.11 Forslaget lyder: Det innføres regelmessig obligatorisk helsekontroll av jenter som befinner seg i risikogruppen for kjønnslemlestelse. Det må fokuseres på aldersgruppen 0 – 12 år.
HRS’ kommentar: HRS er enig i at det bør fremmes de nødvendige forslag for kunne innføre obligatoriske helseundersøkelser, da både for å avdekke og forebygge kjønnslemlestelse. (Begrepet ”helsekontroll” bør erstattes med det mer positive ordet ”helseundersøkelse”).
Per i dag har vi spedbarnsundersøkelse, 2-årsundersøkelsen og 4-årsundersøkelsen, der ingen av disse er obligatoriske, men tilbakemeldinger fra helsevesenet tilsier at oppmøtet er høyt (godt over 90 %). Hvorvidt eventuelt utelatt oppmøte er knyttet til en spesiell gruppe, f.eks. til personer med opprinnelse, eller foreldre med opprinnelse, fra land med høy prosentandel kjønnslemlestelse, vites ikke. Uansett ser vi ingen grunn til at overnevnte undersøkelser ikke kan gjøres obligatorisk. Hvis en i tillegg til overnevnte undersøkelser også innfører obligatorisk 6-årsundersøkelse, dvs en undersøkelse i tilknytning til skolestart, og videre med f.eks. en 11/12-årskontroll, vil det etter vår oppfatning dekke mye av behovet i dag.
Til dette vil vi også bemerke følgende: å avdekke hvorvidt en jente er kjønnslemlestet blir av leger kommentert til å ikke omfattes av en gynekologisk undersøkelse. Det blir bemerket som ”lett å se”, og derfor må ikke et slikt tiltak møtes med argumentasjon om at barn ikke skal underlegges gynekologisk undersøkelse. Videre må vi som voksne, om vi ønsker eller ikke, venne oss til at vårt underliv er en del av kroppen vår – og at denne delen krever like naturlig tilsyn som andre kroppsdeler. Vi bør derfor allerede tidlig kunne lære at alle deler av kroppen er like mye verdt en undersøkelse, og stole på at helsevesenet er profesjonelle nok til å gjøre dette så behagelig som mulig for oss.
Vi er derimot uenig i at forslaget bare skal gjelde jenter og unge kvinner som befinner seg i en risikogruppe for kjønnslemlestelse. Forslaget bør omfatte alle barn, både gutter og jenter, og inngå som en del av en regelsmessig helseundersøkelse. På denne måten unngår vi også det stadig tilbakevendende argumentet om forskjellsbehandling, uansett hvor god intensjonen måtte være.
Vi vil også bemerke følgende: Kjønnslemlestelse praktiseres ulikt mellom etniske/nasjonale grupper. Eksempelvis blant mandinkostammen i Gambia kjønnslemlestes jentene i alderen 6 måneder til 2 år. Informasjon fra gambiere i Norge viser at denne praksisen stort sett er uforandret, også etter det offentlige fokuset på kjønnslemlestelse siste par årene. Hva gjelder somaliere har praksisen i stor grad endret seg ved migrasjon: type kjønnslemlestelse, samt at jentene ofte er eldre når kjønnslemlestelsen finner sted. I Somalia utføres overgrepet i alderen 6-8 år, dokumentasjon i Norge viser at jentene risikerer kjønnslemlestelse frem til ekteskapsinngåelse. Uansett form for kjønnslemlestelse og alderen den finner sted, er det svært enkelt å avdekke ved helseundersøkelse. Hvorfor vi fremdeles ikke har hatt en eneste rettssak hva gjelder utført kjønnslemlestelse, er slik sett oppsiktsvekkende og meget kritikkverdig. HRS ønsker sterkt at Oslo kommune skal ta disse problemstillingene så alvorlige som de faktisk er, og aktivt satse på helseundersøkelser ved blant annet helsestasjonen for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse.
14.12 Forslaget lyder: Det må gis økonomisk bistand til private bedrifter i Oslo som ansetter kvinner fra minoritetsgrupper som behersker norsk dårlig, og der bedriften påtar seg språkopplæring, opplæring i norske verdier og holdninger, og faglig opplæring nødvendig for å kvalifisere seg i et normalt norsk arbeidsliv.
HRS’ kommentar: Bifalles, men et slikt tiltak vil også kreve at det etableres kontrollrutiner for å påse at reell opplæring faktisk skjer.
14.13 Forslaget lyder: Alle skoleaktiviteter i grunnskolen og ungdomsskolen, så som leirskoler, klassefester, sammenkomster og andre sosiale aktiviteter skal inkludere alle elever og være gratis for alle. En faktisk og/eller praktisk utestenging av muslimske barn og unge skal ikke aksepteres verken av økonomiske eller andre årsaker.
HRS’ kommentar: Forslaget bifalles, og vi understreker at alle skoleaktiviteter bør gjøres obligatoriske for alle elevene.
14.14 Forslaget lyder: Det overføres økonomiske ressurser til Kontoret For Seksuell Opplysning eller andre relevante organer, i den hensikt å yte bistand til unge kvinner og jenter i muslimske minoritetsmiljøer i Norge, som utsettes for livsfare eller skade i forbindelse med ekteskapsinngåelse.
HRS’ kommentar: Vi beklager å måtte melde at vi rett og slett ikke er sikre på om vi forstår forslagets innhold. Hvis vi forstår dette riktig, mener vi at det dekkes av forslag 14.10.
14.15 Forslaget lyder: Norsk statsborgerskap skal uten unntak ikke gis før etter minst 10 års opphold i Norge.
HRS’ kommentar: Vi har ingen sterke oppfatninger av tildeling av statsborgerskap knyttet til antall år i riket, men er mer opptatt av at statsborgerskap medfører både rettigheter og plikter.
14.16 Forslaget lyder: Norsk statsborgerskap skal kun gis dersom søkeren og dennes nærmeste familie kan forsørge seg selv.
HRS’ kommentar: Forslaget er for unyansert. Er f.eks. ulike stønader definert som egenforsørgelse, og eventuelt hvilke er/er ikke?
Vi stiller oss dessuten skeptiske med tanke på traumatiserte flyktninger, innvandrere med fysiske/psykiske funksjonshemninger som ikke evner å forsørge seg selv og eldre. Regelen bør eventuelt vurderes med unntaksbestemmelser.
14.17 Forslaget lyder: Norsk statsborgerskap skal kun gis til personer som behersker muntlig og skriftlig norsk på en tilfredsstillende måte.
HRS’ kommentar: Bifalles, men unntaksbestemmelser må vurderes.
14.18 Forslaget lyder: Inngåelse av statsborgerskap skal finne sted ved en høytidelig seremoni, hvor troskapsløfte til Norge gis. Seremonien skal følges av en skriftlig avtale mellom personen og den norske stat.
HRS’ kommentar: Forslaget bifalles.
14.19 Forslaget lyder: Praksisen med familie gjenforening skal kun gjelde kjernefamilien. Med kjernefamilien forstås egne barn under 18 år. Familie gjenforening skal kun skje dersom den øvrige familie har hatt opphold i Norge i minst 2 år, har utvist plettfri vandel og lever av egen inntekt.
HRS’ kommentar: Forslaget er for unyansert – hva defineres for eksempel som ”egen inntekt”? Hvordan forholde seg til kvoteflyktning som søker familiegjenforening for ektefelle og/eller barn? Samme problemstilling vil gjelde de som innvilges asyl. Og hva med traumatiserte flyktninger som på grunn av skader ikke evner å forsørge seg selv? Skal de nektes å gjenforenes her med ektefelle og/eller barn?
14.20 Forslaget lyder: Det innføres forbud mot ekteskap mellom søskenbarn. Ekteskap mellom søskenbarn inngått i andre land skal ikke godkjennes som lovlig ekteskap i Norge.
HRS’ kommentar: Bifalles, men dersom en flyktning får innvilget opphold, og vedkommende allerede er gift med søskenbarn, må det gjøres unntak.
14.21 Forslaget lyder: Praksisen med henting av ektefeller i opprinnelsesland kan kun finne sted dersom begge blivende ektefolk har fylt 26 år. Norske myndigheter må gis rett til å bestemme at familiegjenforening skal skje i det landet der ekteparet og spesielt barna har sin hovedtilknytning.
HRS’ kommentar: HRS ønsker å øke alderen for familiegjenforening gjennom ekteskap for på denne måten å beskytte ungdom mot å bli tvunget inn i uønskede ekteskap. Erfaringer viser at unge brukes som levende visum til Vesten.
Et annet sentralt motiv for å hente ektefelle i opprinnelseslandet, er å opprettholde verdier og holdninger i familie og miljø, som særlig er knyttet til kvinners rolle som underordnet og hjemmearbeidende. I tillegg får vi en stadig reproduksjon av førstegenerasjon. Med andre ord er dette medvirkende til å hemme/bremse integreringen.
Samtidig ser vi at ulike aldersgrenser for ekteskap (18 år for nasjonale ekteskap og 26 år for transnasjonale ekteskap) kan oppfattes som forskjellsbehandling. Spørsmålet i så henseende er om en slik forskjell kan innføres for å beskytte noen, eller om den samme beskyttelsen må vurderes opp mot å øke aldergrensen for ekteskap generelt.
Hva gjelder vurdering av hvilket land ekteparet, og spesielt barna, har sin hovedtilknytning, anser vi dette å være et viktig forslag. Det vil for eksempel hindre at unge sendes ufrivillig ut av landet, og holdes der mot sin vilje til vedkommende har fylt 26 år. Her er det imidlertid viktig å innhente erfaringer fra Danmark, der dette tiltaket ble innført fra og med 1. juli 2002 (24-årsgrense og forsørgelsesplikt). Hvis Danmark oppnår positive resultater mener vi Norge bør innføre samme regel. HRS anser dessuten en reell forsørgerplikt som særlig viktig for å motvirke tvangsekteskap.
14.22 Forslaget lyder: Alle som gis lovlig og varig opphold i Norge, skal delta i pliktig norskopplæring der opplæring i norsk samfunnsliv og tenkning står sentralt. Opplæringsmyndigheten skal selv avgjøre når opplæringen anses gjennomført. Avbrudd av undervisningen fra elevens side skal medføre at oppholdstillatelsen tilbakekalles.
HRS’ kommentar: Bifalles, men unntaksbestemmelser må gjøres, jf at dette kan misbrukes (for eksempel kan familie/mannlig ektefelle nekte en nyankommen hustru skolegangen). Barnefødsler kan også medføre avbrudd, samt alvorlig sykdom.
14.23 Forslaget lyder: Grunnskoler og ungdomsskoler som ikke praktiserer norsk som undervisningsspråk skal ikke motta offentlig støtte. Det samme gjelder dersom det praktiseres kjønnsdelte klasser, eller der undervisningen ikke forholder seg til norsk likestilling, kvinnesyn og frihet for enkeltindividet.
HRS’ kommentar: Bifalles. Vi forventer at forslaget er ment å omfatte samtlige offentlige og private skoler innenfor gitt kategori.
14.24 Forslaget lyder: Sosialhjelp og annen offentlig støtte samt statsborgerskap skal ikke gis til foreldre og familier som tar, eller har tatt, sine barn ut av skolen ut over normalt fravær og ferier. Det samme må gjelde dersom foreldrene holder sine barn borte fra vanlige sosiale aktiviteter i skolens regi.
HRS’ kommentar: Bifalles, men hva som menes med ”ut over normalt fravær og ferier” bør konkretiseres.
14.25 Forslaget lyder: Det skal være obligatorisk undervisning og deltagelse i alle fag og arrangementer, inkludert gymnastikk, svømmeopplæring, idrettsarrangementer og KRL-faget i alle grunnskoler, ungdomsskoler og videregående.
HRS’ kommentar: Bifalles. Vi forstår det slik at brudd på slik regel møtes med økonomiske sanksjoner for skolen.
14.26 Forslaget lyder: Familiemedlemmer som fremsetter trusler overfor andre familiemedlemmer om fysisk vold, utsendelse av landet, tvangsekteskap eller andre tvangsovergrep, må kunne pålegges å flytte ut av hjemmet for kortere eller lengre tid.
HRS’ kommentar: Dagens besøksforbud som politiet kan ilegge mener vi dekker nevnte problemstilling, men spørsmålet er jo i hvilken grad dette fungerer – da både til i hvilken grad politiet faktisk ilegger slikt besøksforbud og hvordan dette følges opp.
HRS mener imidlertid at grov vold og drapstrusler overfor familiemedlemmer, fremsatt av person innvandret gjennom familiegjenforening ved giftermål, bør kunne medføre en vurdering om utvisning av vedkommende og dermed at statsborgerskap tilbaketrekkes (når vedkommende har dobbelt statsborgerskap, og det første statsborgerskapet var knyttet til opprinnelseslandet).
14.27 Forslaget lyder: Straffen for trusler overfor barn og unge om vold, tvangsekteskap og annen forfølgelse av barn og ungdom må høynes. Utvisning av den personen som truer, må gjennomføres i de tilfeller det er mulig.
HRS’ kommentar: HRS er positiv til høyere straffenivå ved tvangsekteskap, jf forslag om lovendring som HRS overleverte Regjeringen 19. september 2002. Vi er også positive til strengere straffer ved bruk av vold mot både egen familie og andre, da uavhengig av etnisk bakgrunn.
14.28 Forslaget lyder: Det må åpnes for tilbakekalling av norsk statsborgerskap i de tilfeller personer som begår vesentlige brudd på norsk lov er utstyrt med dobbelt statsborgerskap. Med ”vesentlig brudd” må forstås idømt ubetinget fengsel på tre måneder eller mer.
HRS’ kommentar: Se kommentar under 14.26
14.29 Forslaget lyder: Registrerte trossamfunn som ikke forkynner alle personers rett til å inngå ekteskap etter eget valg, skal ikke ha rett til å motta noen form for offentlig støtte.
HRS’ kommentar: Bifalles, og forutsettes å gjelde alle trossamfunn.
14.30 Forslaget lyder: Registrerte trossamfunn som ikke tillater og praktiserer full tilgjengelighet for begge kjønn ved alle sine arrangementer, eller som praktiserer kjønnsdelte forsamlinger, skal ikke ha rett til å motta noen form for offentlig støtte eller ha rett til å forestå vielser.
HRS’ kommentar: Bifalles (en rekke tradisjonelle norske menigheter vil også rammes av en slik lovendring).
14.31 Forslaget lyder: Kirkesamfunn og religiøse forsamlinger som forkynner krenking av menneskerettigheter, kvinners likestilling, demokrati, ytringsfrihet og trosfrihet, må få klare oppfordringer fra norske myndigheter om å endre sin praksis eller nedlegge sin virksomhet.
HRS’ kommentar: HRS mener vi ikke er tjent med å tvinge religiøs virksomhet ”under jorden”. Som tidligere påpekt tror vi at økonomiske sanksjoner vil ha en god effekt.
HRS mener videre at trossamfunn utenfor statskirken ikke bør ha vigselsrett. I tillegg trenger vi en offentlig godkjenningsinstans av alle inngåtte ekteskap (jf forslag fra Regjeringen).
14.32 Forslaget lyder: Flyktninger og asylsøkere som gis opphold i Norge og bosettes utenfor Oslo, må innenfor en periode på 10 år tilvises å bo i den opprinnelige bosettingskommune og med de tilbud som der gis, så lenge de selv og deres nærmeste familie ikke er i stand til å leve av egen inntekt.
HRS’ kommentar: HRS ønsker tiltak som begrenser innvandring til Oslo da byen etter vår oppfatning per i dag har omfattende integreringsproblemer. Vi synes å registrere en tydelig segregering mellom de ulike etniske gruppene. Samtidig kan det virke drastisk å nekte noen å flytte til Oslo – jf undersøkelser som viser at de fleste ønsker å bo i nærheten av familie/miljø.
Fra ulikt hold blir det hevdet at det største integreringsproblemet vi har i Norge er mangelen på (tilgang til) arbeid. Vi er enig i at mangelfull deltakelse på arbeidsmarkedet er til hinder for integrering, men samtidig er det ikke et fullgodt bilde – jf at mange rett og slett ikke ønsker å bli (for) ”norske”. Utfordringen blir i så fall hvilke eventuelle andre tiltak som kan bøte på økende segregering i Oslo.
14.33 Forslaget lyder: Den planlagte utvidelsen av kontantstøtteordningen til også å gjelde 3-åringer, må ikke gjennomføres før det er vurdert hvilke negative konsekvenser dette kan få for integrering av minoritetsspråklige barn i Oslo.
HRS’ kommentar: HRS er motstander av kontantstøtte generelt, og i et integreringsperspektiv spesielt.
|