| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Høringsuttalelser fra HRS > Arkiv > Høringsuttalelse fra 20. februar 2003 til Justis- og politidepartementet

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Til: Justis- og politidepartementet
Fra: Human Rights Service (HRS)
Dato: 20. februar 2003

Høringsuttalelse vedr. endringer i straffeloven (styrket innsats mot tvangsekteskap mv.)
Viser til Regjeringens tiltaksprogram om tvangsekteskap, spesifikt tiltak 8 og 9 med tilhørende høringsforslag fra Justis- og politidepartementet av 19.desember 2002.

1 Innledning
Human Rights Service (HRS) har med stor interesse lest departementets forslag. HRS setter pris på Regjeringens åpenbare vilje til innsats mot tvangsekteskap.
Departementet har fremmet forslag om endringer i loven. Endringene som er foreslått omhandler tydeliggjøring i straffeloven, herunder innføring av ubetinget offentlige påtale, og tiltak for å motvirke ”barneekteskap”. Departementet mener at det ikke bør innføres et eget straffeforbud om tvangsekteskap, men at det i straffelovens § 222 tydeliggjøres at å tvinge noen til å inngå ekteskap kan rammes av straffeforbudet.

I denne sammenheng presiseres at den skjerpede strafferammen (op.cit. første ledd annet punktum) kan komme til anvendelse ved slik tvang. Videre vil departementet ha ubetinget offentlig påtale, og da både ved overtredelse av straffelovens § 222 (om tvang) og § 227 (om trusler). For å motvirke ”barneekteskap” forslår departementet et nytt første ledd i § 220, der det bl.a. heter at den som inngår ekteskap eller partnerskap med noen som er under 16 år, eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 4 år.

HRS er enig med departementet at det er viktig å endre loven for å hindre tvangsekteskap og ekteskap med eller mellom barn, selv om et slikt tiltak alene ikke er nok. Vi støtter også departementets oppfatning av at tvangsekteskap er et utbredt fenomen i Norge, i tillegg er det etter vår oppfatning et økende problem bl.a. knyttet til:

1) Det er et stigende antall som bosetter seg i Norge som kommer fra land der arrangerte ekteskap er regelen, og 2) Statistikk viser at både førstegenerasjon og andregenerasjon i all hovedsak gifter seg med en fra opprinnelseslandet.

For å synliggjøre og intensivere kampen mot tvangsekteskap med et tydelig og effektivt regelverk, mener departementet at det eksisterer to alternative løsninger: Enten a) innføring av et eget straffeforbud mot tvangsekteskap, eller b) ta inn en presisering i § 222. Imidlertid mener HRS det finnes et tredje alternativ; endring av ekteskapsloven med eventuell henvisning til straffeloven. Et slikt alternativ vil etter HRS’ oppfatning være bedre enn begge de alternativene departementet har lansert, bl.a. ut fra at det etter vår oppfatning er slik at straffeloven skal ivareta de strafferettslige reaksjoner knyttet til ethvert lovbrudd. På dette grunnlag oppfatter vi det som uheldig at bestemte straffbare forhold (i dette tilfelle tvangsekteskap) utmerkes i straffeloven. Langt på vei synes departementet grunnleggende å være enig i overnevnte, da det heter (knyttet til eget straffeforbud): ”Etter departementets oppfatning bør man som hovedregel unngå å etablere nye straffebud for handlinger som så klart faller innenfor anvendelsesområdet til en annen bestemmelse” (s.5). Spørsmålet blir således om en tydeliggjøring i lovverket bør skje i straffeloven eller i ekteskapsloven.

Tvangsekteskap innbefattes allerede i lovverket, jf ekteskapsloven § 16 der det bl.a. heter: ”(…) Hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettstridig atferd. (…) ”. Loven gir altså adgang til å annullere ekteskapet på bakgrunn av tvang. I denne sammenheng er det etter HRS’ oppfatning et alternativ at det i ordlyden i ekteskapsloven § 16 blir henvist til straffelovens § 222 (om tvang) og eventuelt § 227 (trusler om tvang). I tillegg kan det være aktuelt å henvise til bestemmelser i straffelovens kap.19 som omhandler seksualforbrytelser. Dette vil i seg selv tydeliggjøre regelverket ved en markering av hvilken type lovbrudd et tvangsekteskap er/kan være og dertil knyttede mulige strafferettslige reaksjoner. Derimot vil ikke dette nevneverdig motvirke barneekteskap eller medføre mulighet til ubetinget offentlig påtale, som begge er momenter HRS mener er viktige å få nedfelt i loven. Dette vil således gjøre krav på ytterligere endringer. Men fortsatt er det HRS sin oppfatning at dette kan gjøres ved å endre ekteskapsloven heller enn straffeloven hva gjelder tvangsekteskap. Vi kommer tilbake til dette knyttet til de konkrete tilbakemeldinger til høringsutkastets punkter.

2 Generelt inntrykk
Etter HRS’ oppfatning er departementets grunnholdning at tvangsekteskap utelukkende omhandler tvang ved inngåelse av ekteskapet.

Til dette vil HRS på et generelt grunnlag påpeke at vi finner det for unyansert å utelukkende fokusere på tvangen ved inngåelse i et slikt ekteskap. Dette bl.a. fordi det kan være ulike former og grader for tvang, f.eks. at den unge har vært utsatt for negativ sosialisering hva gjelder utvikling av fri vilje. Oppdragelsen kan slik sett preges av å adlyde foreldrenes og familiens ønsker, behov eller krav. Den unge kan være oppdratt til at de en dag skal gifte seg arrangert, og i tillegg kan familien demme opp for urealistiske forventninger og forhåpninger av hva et ekteskap innbærer. Slik sett er mange faktisk ikke er i stand til fullt ut forstå rekkevidden av å inngå et ekteskap. Når det i tillegg i mange miljøer er forbundet med stor skam å skille seg, kan resultatet bli at den/de unge forblir i en tvangssituasjon og at denne situasjonen innebærer andre former for lovbrudd, f.eks. seksualforbrytelser.

Samtidig kan den unges nærmeste familie (foreldre og søsken) selv være utsatt for tvang: Vi er ikke ukjent med at familie både her og i opprinnelseslandet forventer og forlanger ekteskap mellom en part her og en part i opprinnelseslandet, gjerne relatert til økonomiske motiver (som oftest knyttet til opphold i Vesten).

HRS mener at departementets ensidige fokusering på tvang, ikke fanger opp den type lovbrudd som et tvangsekteskap kan være: Én ting er tvangen til å inngå ekteskapet, en annen ting er tvangen knyttet til å forbli i et uønsket ekteskap og da eventuelt med tilhørende frihetsberøvelse, psykiske/fysisk vold og/eller seksualforbrytelser. Med andre ord vil inngåelse av et tvangsekteskap kunne tilrettelegge for handlinger som etter omstendighetene også vil kunne straffes etter andre lovbestemmelser, f.eks. seksualforbrytelse (jf straffeloven kap.19) som har strenge strafferammer og som innebærer offentlig påtale.

I denne sammenheng vil HRS vise til vårt forslag til lovendring om tvangsekteskap datert 18.september 2002 (oversendt Regjeringen 17.september 2002, en revidert utgave av utredningen, datert 19.02.03, er vedlagt denne uttalelse). HRS har i dette forslaget vektlagt at lovverk og straffeutmåling må reflektere den form for lovbrudd som faktisk kan være begått. Vi har derfor innført begrepet ”fullbyrdet tvangsekteskap”. Et fullbyrdet tvangsekteskap vil per definisjon si at ekteparet har hatt samleie, noe som reflekterer at det også kan være begått seksualforbrytelser. HRS’ beveggrunn for å differensiere mellom et tvangsekteskap og et fullbyrdet tvangsekteskap er erfaringer om lav bevissthet om hva et tvangsekteskap faktisk ofte medfører av spesifikke og grove krenkelser. Denne mangelfulle bevisstheten gjør seg gjeldende både hos dem som praktiserer arrangerte ekteskap under mer eller mindre tvang, de som inngår ekteskapet og hjelpe- og støtteapparatet. Etter vår oppfatning vil bevisstheten øke ved at det differensieres mellom et tvangsekteskap og et fullbyrdet tvangsekteskap i lovverket, samtidig som det synliggjør straffereaksjoner til den forbrytelse som faktisk kan være begått. En slik differensiering vil markere at tvang knyttet til å inngå et ekteskap eller seksuell omgang med ektefelle i et tvangsekteskap betraktes som like alvorlig som annen rettstridig atferd (henholdsvis knyttet til tvang i straffelovens § 222 eller seksualforbrytelser i straffelovens kap.19), og av den grunn bør rammes av samme bestemmelse.

3 Spesifikke kommentarer
Vi vil i det følgende kommentere høringsforslaget etter dokumentets angitte punkter. HRS støtter en rekke av departementets forslag og begrunnelser, men tillater oss likevel å fremme noen endringsforslag. I tillegg ber vi departementet bemerke de kommentarer som er gitt innledningsvis (pkt 1) og våre generelle innvendinger (pkt 2).

3.1 Høringsutkastets pkt. 2
Som nevnt under pkt.1 er HRS ikke enig at den eneste løsning hva gjelder endring i lovverket er eget straffeforbud eller presisering i § 222. Til dette vil vi også påpeke at vi er enig i Hennum og Paul (”Rettslig regulering av tvangsekteskap og bigami”, 2000) hva gjelder at problemet ikke er mangel på straffeforbud, men manglende kunnskap om dem. Hennum og Paul mener derimot at ”de negative konsekvensene ved et eget straffeforbud vil være få, om noen”, men påpeker også at nåværende bestemmelser kan gjøres klarere.

HRS er enig med Hennum og Paul (op.cit) og departementet med at det ikke er behov for å utvide grensen for det straffbare, men HRS mener derimot at det er behov for å spesifisere det straffbare ved et tvangsekteskap. Dette innebærer også at vi er enig i at straffelovens § 222 om tvang har en tilstrekkelig vid gjerningsbeskrivelse til å ramme den som tvinger noen til å inngå ekteskap. Imidlertid vil § 222 (og § 227) bare omfatte tvangen knyttet til inngåelse av ekteskapet, og derav ikke få frem den reelle forbrytelsen som et tvangsekteskap kan være. Dette er svært uheldig, da det vil motvirke lovendringens intensjon; nemlig å ha et tydelig og effektivt regelverk.

”Tvangsekteskap er en alvorlig krenkelse av enkeltindividets frihet og selvstendighet”, heter det i departementets forslag. HRS vil understreke at tvangsekteskap nesten uten unntak også er en grov krenkelse av råderetten over egen kropp.

Departementet foreslår å (kunne) skjerpe strafferammen ved tvangsekteskap til 6 år. Det vises (i begge alternativene til lovtekstens ordlyd) til tredje punktum i § 232 der det ved avgjørelsen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, bl.a. skal legges særlig vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er begått av flere i fellesskap og om den har karakter av mishandling. HRS er av den oppfatning at sannsynligheten er stor for at samtlige av de nevnte moment kan foreligge ved tvangsekteskap.

3.2 Høringsutkastets pkt. 3
HRS bifaller departementets forslag om å oppheve de særlige påtalereglene i straffelovene § 222 tredje ledd og § 227 annet ledd, og at ubetinget offentlig påtale innføres for alle saker som omfattes av straffelovens §§ 222 og 227.

HRS støtter slik sett ubetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvangsekteskap (jf. straffelovens § 77 og § 5). Siden tvangsekteskap ble innført i ekteskapsloven i 1995, har vi, så langt HRS kjenner til, kun hatt én straffesak der (også) tvangsekteskap har vært rettslig prøvd. Dette er bekymringsfullt, all den tid informasjon fra både befolkningsmønster, statistikk, organisasjoner, jurister og media tyder på at tvangsekteskap er et omfattende problem. Så lenge ingen dømmes etter gjeldende lov om tvangsekteskap, innfris ikke hovedintensjonen bak Stortingets vedtak om å innføre en særbestemmelse mot tvangsekteskap: Regelen skulle sende tydelige signaler til nye grupper i Norge om at samfunnet ser alvorlig på tvangsekteskap. For de folkevalgte var altså loven særlig viktig i forebyggende henseender. HRS kan ikke se at lovverket i dag har fungert etter intensjonen.

Årsakene til at loven mot tvangsekteskap har vært av sovende karakter, er muligens først og fremst mangelen på offentlig påtale knyttet til loven. HRS deler departementets syn på følgende:

1. Allmenne hensyn taler for offentlig påtale. HRS erfarer at konsekvensene ved tvangsekteskap er underrapportert. Både psykiske, psykosomatiske og seksuelle skader kan være omfattende. I tillegg vil vi bemerke at det er all grunn til å forvente at omfanget av tvangsekteskap vil øke med de stigende grupper barn og unge som kommer i gifteklar alder i de miljøer som praktiserer arrangerte ekteskap, hvis ikke effektive mottiltak settes i verk. Etter HRS’ erfaring er dessuten omfanget og grovheten i truslene ofte svært alvorlige. Det synes eksempelvis som om draptrusler er mer vanlig enn uvanlig i saker som omhandler tvangsekteskap. Tvangen og truslene fremsettes sjeldent av én person, men av en rekke familiemedlemmer. Dette mener vi ytterligere underbygger departementets ønske om ubetinget offentlig påtale.

2. Det er urimelig å kreve at unge mennesker skal stille sine nærmeste strafferettslig ansvarlig. Her peker sannsynligvis departementet på hovedårsaken til at loven mot tvangsekteskap så langt ikke har hatt en ønsket funksjon. HRS kjenner så langt til kun én ung kvinne som vil forfølge sin far strafferettslig for tvangsekteskap. Hun ble tvangsgiftet som barn (15 år) i opprinnelseslandet. Hennes far flyttet midlertidig tilbake til hjemlandet sitt. Den unge kvinnen ble frihetsberøvet i opprinnelseslandet fra hun var 13 til 18 år. Hennes oppvekst var i tillegg preget av omfattende fysisk og psykisk mishandling og seksuelle overgrep. Som en ”form for hevn” har kvinnen formidlet til sin far at hvis han kommer tilbake til Norge vil hun anmelde ham for bl.a. å ha tvunget henne til giftermål. Vi nevner dette tilfellet eksplisitt, fordi det illustrerer i klartekst hvor særdeles omfattende og alvorlige overgrep som muligens må ligge til grunn for at et ungt menneske på selvstendig grunnlag vil gå til et strafferettslig skritt.

3. Kunnskap om ufrivillig giftermål kan fåes fra andre kilder enn den fornærmede. Departementet peker her bl.a. på at den fornærmede ikke informerer det offentlige om den straffbare handlingen for å hindre straffeforfølgelse av sine egne. HRS anser offentlig ansatte (og andre) som særlige viktige aktører for å avdekke og forfølge tvangsekteskap. Vi erfarer at en rekke aktører kjenner til at et tvangsekteskap er forestående eller har skjedd. Dette gjelder f.eks. venner, lærere, ansatte i barnevern og helsevesen. Vi vil særlig påpeke følgende: De nevnte aktørene har da som regel også kvalifiserte vurderinger om at den unge ikke ønsker straffeforfølgelse. Dette kan være til hinder for at aktørene informerer ansvarlig hold. Hvis offentlig påtale innføres, tror vi likevel det i mange tilfeller vil medføre en lavere terskel for kretsen rundt den unge til å videreformidle informasjon. Samtidig kan offentlig påtale medføre at aktører vil vegre seg for å melde fra, f.eks. for å beholde en god/nær relasjon til den fornærmede. HRS vurderer imidlertid at en lavere terskel for å melde fra, og også vitne i eventuell rettssak for nevnte aktører, i hovedsak vil være resultatet av offentlig påtale.

4. Ved offentlig påtale slipper den unge press fra sine egne om å trekke tilbake anmeldelse. Dette momentet er også et viktig argument for offentlig påtale. HRS erfarer at i grove voldssaker, der fornærmede har anmeldt sin(-e) nærmeste, nesten uten unntak medfører press og trusler om tilbakekalling av anmeldelsen. Ved tvangsekteskap har fornærmede som regel blitt utsatt for et sterkt press, inkludert grove trusler, over lang tid, og er derfor psykisk redusert. Ved offentlig påtale slipper fornærmede merbelastning ved ytterligere press og eventuelt nye trusler knyttet til krav om å frafalle selve straffeforfølgelsen.

5. Departementet foreslår også muligheten for ubetinget offentlig påtale ved trusler om tvangsekteskap (knyttet til § 227). Vår erfaring er at de fleste unge mennesker som motsetter seg arrangert ekteskap, blir møtt med trusler, ofte trusler av svært alvorlig karakter. HRS mener at de som praktiserer arrangert ekteskap har et kollektivistisk verdigrunnlag, og dette impliserer at truslene som regel fremsettes av en rekke aktører (foreldre, søsken, onkler og tanter, søskenbarn, og eksempelvis besteforeldre). Vi vil derfor påpeke at medvirkningsaspektet er vesentlig med tanke på straffeforfølgelse (jf. også vårt vedlagte forslag til lovendring knyttet til tvangsekteskap).
Så langt HRS kjenner til har ingen blitt tiltalt eller dømt for trusler knyttet til tvang om ekteskapsinngåelse til tross for et antakelig ikke ubetydelig omfang av slike trusler. Det kan synes som om rettsstridige trusler som dette er blitt ”såpass vanlig” at verken offentlig ansatte eller andre reagerer med anmeldelse. En annen sannsynlig forklaring er frykten for at en anmeldelse kan forverre situasjonen til den som trues.

Siden august i fjor har HRS bistått en kvinne på 23 år som skal tvangsgiftes med fetter i opprinnelseslandet. Følgende personer truer henne på det groveste: Far, mor, yngre søster, yngre og eldre brødre, bestemor samt fire onkler og deres ektefeller. I tillegg truer en rekke familiemedlemmer i opprinnelseslandet henne. Kvinnen er psykisk og fysisk syk av truslene. Følgende utenfor familien kjenner til truslene: Kvinnens lege, arbeidskollegaer, venner, nabo, kjæreste og hans familie, samt HRS. Ingen anmelder truslene, av ovennevnte grunner. Ved at det innføres offentlig påtale knyttet til § 227, at lovendringen gjøres allment kjent, og at ansvarlig myndighet oppfordrer til anmeldelser av grove trusler, tror vi terskelen for å anmelde vil senkes betydelig.

6. Omfanget av tvang og trusler er (generelt) økende. Derfor foreslås det innført offentlig påtale for alle saker som handler om tvang (§ 222) og trusler (§ 227). HRS bifaller.
HRS har registrert motargumentet som er reist i debatten rundt offentlig påtale, der det heter at den unge fornærmede ikke vil melde i fra om tvangsgiftermålet og få det annullert for å unngå straffeforfølgelse av familiemedlemmer. Dette argumentet mener HRS ikke er holdbart, ettersom unge allerede i dag kan velge å ta ut skilsmisse enn å gå veien om domstolen for å annullere tvangsekteskapet. Dersom det innføres offentlig påtale, kan den unge selv velge å ikke rapportere det straffbare forholdet og heller ta ut skilsmisse.

Vi vil også bemerke at om det innføres ubetinget offentlig påtale for alle saker som omfattes av straffelovens §§ 222 og 227, vil dette ytterlige forsterke HRS mening om at det heller er ekteskapsloven enn straffeloven som bør endres hva gjelder tvangsekteskap.

3.3 Høringsutkastets pkt. 4
HRS støtter strenge og konstruktive tiltak for å stoppe ekteskap med eller mellom barn. Vi støtter derfor departementets forslag om å gjøre ekteskap med barn straffbart, uansett om det ikke foreligger trusler/vold i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Departementet ber om synspunkt på om nedre aldersgrensen bør være 15 år, jf. at FN-konvensjonen godtar ekteskapsalder på 15 år:

HRS er enig med departementet at grensen for det straffbare settes ved inngåelse av ekteskap med noen under 16 år, men for HRS må dette følges av at fylkesmannen utøver en særdeles restriktiv praksis for å godkjenne ekteskap med noen under 18 år:

Ett av vilkårene for å inngå ekteskap i Norge er at man er fylt 18 år. Imidlertid kan fylkesmannen gi dispensasjon fra aldersgrensen dersom særlige grunner foreligger, men normalt kreves det samtykke fra foreldre/foresatte. Departementet påpeker at samtykke fra fylkesmannen motvirker at det inngås tvangsekteskap i Norge med noen under 18 år. Til dette vil vi påpeke at hva gjelder samtykke fra den/de som har forelderansvaret i de fleste tilfeller vil være uheldig i saker hva gjelder (mistanke om) tvangsekteskap.

Sentrale momenter for vurderingen om dispensasjon er bl.a. modenhet og annen parts alder. Det heter også at dispensasjonspraksis skal være meget restriktiv når søker er under 17 år. Kulturer/miljøer som praktiserer arrangert ekteskap er basert på kollektivistisk verdigrunnlag, der bl.a. hensynet til de nærmeste har en så godt som udiskutabel forrang fremfor egen vilje og egne ønsker. Autoritetskravet er likeledes nærmest ufravikelig. Oppdragelsen er således også preget av å skape sterke avhengighetsbånd til storfamilien, både her og i opprinnelseslandet. At et barn eller en ungdom på 16 - 17 år vil gjøre nødvendig motstand mot et uønsket arrangert ekteskap er neppe særlig realistisk, særlig når ekteskapsinngåelsen i tillegg gjennomføres i opprinnelseslandet. Mange av de land som praktiserer arrangerte ekteskap mangler de krav og standarder knyttet til rettssikkerhet og menneskerettigheter som vi praktiserer som en grunnleggende rett (jf for øvrig vårt vedlagte lovendringsforslag). HRS mener derfor at ved eventuell dispensasjonssøknad for ekteskap med eller mellom ungdom under 18 år skal fylkesmannens praksis være svært streng. I tillegg må det rettes spesiell oppmerksomhet på transnasjonale ekteskap, og da spesielt knyttet til eventuelt samtykke fra den/de som har forelderansvaret (jf familiens rolle).

Følgende momenter er sentrale:
1. Erfaringer fra personer knyttet til HRS er at de ikke opplevde å ha et valg – mulighet til å si nei – da de ble giftet bort i ung alder. ”Valget”, slik de beskriver det, stod mellom å si ja til ekteskapet eller å miste familien – bli utstøtt. Det var med andre ord ikke et reelt valg.

2. Ekteskap under 18 år krever samtykke fra den eller de som har forelderansvar. Arrangert ekteskap arrangeres nettopp av foreldrene/foresatte. Altså kan et samtykke fra foreldre/foresatte i denne sammenheng vanskelig ha validitet.

3. Departementet nevner ekteskapsalder for jenter i Kongo (15 år) som eksempel på land som praktiserer en lav ekteskapsalder i lovverket. For oss er andre land langt mer sentrale, da spesielt relatert til våre nye etniske/nasjonale grupper: I Iran er ekteskapsalderen for jenter 9 år. I Marokko 15 år. I Somalia fungerer ikke rettsstaten, heller ikke i Kurdistan – som er ett av de områdene i verden med utbredt praksis av barnebruder/barnekteskap. Dette er eksempler som i seg selv er alarmerende ut fra bl.a. to forhold: a) Jenter som vokser opp i Norge med røtter i nevnte land/områder, og b) jenter som kommer på familiegjenforening gjennom ekteskap fra nevnte land/områder. Dette er særdeles sårbare grupper som HRS mener det bør rettes særskilte tiltak mot. (Vi kommer for øvrig tilbake til dette i en rapport senere i år).

4. Såkalte ”religiøse” ekteskap er mer eller mindre utbredt i hele den muslimske verden, også i et verdslig land som eksempelvis Tyrkia. Slike ekteskap registreres ikke i offisielle register, men velsignes av en imam og gjennomføres rituelt som et gyldig ekteskap. Ekteskapet anses både av familie og miljø som like valid som et offisielt registrert ekteskap. ”Religiøse” ekteskap inngås hovedsakelig når jenta ikke innfrir landets alderskrav. Helt tilbake til 1993 kjenner vi til at barn som er norske statsborgere er giftet bort på nevnte måte i foreldrenes opprinnelsesland. Den yngste var 13 år. Å ha en særdeles restriktiv praksis for ekteskapsinngåelse med noen under 18 år er ikke ensbetydende med å stoppe denne praksisen, men forhåpentligvis vil terskelen for når foreldre/foresatte gjennomfører denne form overgrep mot barn i noen tilfeller heves. Og gitt det særdeles grove overgrepet mot så godt som vergeløse barn som her omtales, burde alle kunne enes om at det ikke er drastisk å kreve at regelen er en aldersgrense på minimum 18 år. Et eventuelt motargument som kan komme vil sannsynligvis omhandle ”kultur/tradisjon” – altså foreldrenes medbrakte regel- og/eller verdisett. Vi er prinsipielt av den oppfatning at ”kultur/tradisjon” ikke skal ha forrang så lenge det går på bekostning av den enkeltes mulighet til å få oppfylt sin rettsikkerhet og sine grunnleggende menneskerettigheter.

Departementet foreslår en ny bestemmelse i straffeloven (§ 220, nytt første ledd) som følger:

”Den som inngår ekteskap eller partnerskap med noen som er under 16 år, eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 4 år. Villfarelse om alder utelukker ikke straffskyld. Straff kan falle bort for ektefelle som er omtrent jevnbyrdig i alder og utvikling.”

Det heter bl.a. i departementets begrunnelse at: ” (…) det er vanskelig å tenke seg at det vil forekomme tilfeller hvor det vil være aktuelt å idømme en høyere straff enn dette, i hvert fall så lenge det ikke er anvendt tvang eller trusler.” All den tid en definerer tvang som fravær av fri vilje, har HRS generelt sett liten tro på at barn (jf at lovteksten refererer til under 16 år) inngår ekteskap av fri vilje – og samtidig forstår rekkevidden av å inngå et ekteskap. Departementet forslag om fengsel inntil 4 år ved barneekteskap jamført med inntil 6 år for tvangsekteskap, synes i liten grad å gjenspeile et ”tydelig og effektivt regelverk”. I tillegg vil vi påpeke at den seksuelle lavalder i Norge er 16 år, noe som etter vår vurdering også medfører at det siterte forslaget kan komme i konflikt med straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser (jf. f.eks. § 196).

Hva gjelder at henvisning til § 220 nytt første ledd i § 12 nr. 4 bokstav a ikke skal gjelde for straffeforfølgelse i Norge hvis begått av utlending som heller ikke bor i Norge, stiller vi spørsmål med om dette vil stille seg annerledes hvis en eller begge av partene (i ettertid) får opphold i Norge? Vil det f.eks. ha noen innvirkning på eventuell søknad om familiegjenforening? Kan det komme i konflikt med foreldelsesfrist?

Departementet utrykker også at den norske straffelovgivningen bør respektere en seksuell lavalder på 14 og 15 år hva gjelder utledningers handlinger i utlandet. Dette er HRS uenig i, og mener dessuten det er inkonsekvent: Hvis Norge skal respektere andres staters seksuelle lavalder ut fra et slags suverenitetsprinsipp, så innebærer det at Norge også må ”respektere” en seksuell lavalder på 9 år (jf. f.eks. Iran). HRS er derfor av den oppfatning at Norge bør innta en prinsipiell holdning og arbeide for en seksuell lavalder på 16 år. Til dette vil vi også henvise til FN-konvensjonen (barnekonvensjonen) artikkel 24 pkt. 3: ”Partene skal treffe alle effektive og egnede tiltak med henblikk på å avskaffe tradisjonsbestemt praksis som er skadelig for barns helse.” (Vår utheving).

På denne bakgrunn er HRS uenig i departementets lovendringsforslag knyttet til § 220. Vi er fortsatt (jf vårt vedlagte lovendringsforslag) av den mening at en bedre løsning hadde vært å forebygge og hindre barnekteskap ved å fokusere mer på hva et tvangsekteskap er, dvs å skille mellom et fullbyrdet tvangsekteskap og et tvangsekteskap samt eksplisitt uttale at et tvangsekteskap tilrettelegger for handlinger som etter omstendighetene også vil kunne straffes som seksualforbrytelse. For et barnekteskap vil fullbyrdelse (da knyttet til seksualforbrytelse) kunne innebære en strafferamme med fengsel inntil 10 år og med fengsel inntil 21 år ved betydelig skade på legeme og helse. En slik straffereaksjon er etter HRS’ vurdering i samsvar med den forbrytelse som kan være begått, og differensierer også i forhold til et ”rent” tvangsekteskap (der tvangen er det sentrale og som har en strafferamme med fengsel inntil 6 år).

3.4 Høringsutkastets pkt. 5
HRS har ikke kompetanse til å uttale seg i forhold til smittevernloven og strafferamme.
3.5 Høringsutkastets pkt. 6

HRS støtter forslaget om å øke strafferammen i § 390 a (i dag 6 måneder). Departementet foreslår en økning til 2 år. HRS mener strafferammen kan ytterligere forhøyes, og da spesielt med henblikk på § 227 (trusler). Dette begrunnes med følgende:

1. Omfanget av trusler og krenkelse av privatlivets fred, synes med all tydelighet å være et økende samfunnsproblem.
2. De psykiske og sosiale skadene for offeret kan være svært omfattende og alvorlige.
3. Krenkelsene får som regel konsekvenser for eventuelle barn av fornærmede.
4. En betydelig økt strafferamme, vil kunne ha en forebyggende effekt (dersom påtalemyndighet følger opp anmeldelser).

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005