| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Høringsuttalelser fra HRS > Arkiv > Høringsuttalelse vedr. forslag til endringer i barnetrygdregelverket

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Til: Barne- og familiedepartementet (BFD)
Fra: Human Rights Service (HRS)
Dato: 6. april 2005

Høringsuttalelse fra 6. april 2005 til BFD vedrørende Forslag til endringer i barnetrygdregelverket

Barne- og familiedepartementets (BFDs) høringsnotat inneholder fire forslag:

1. Innføring av meldeplikt for skoler til trygdekontoret ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold

2. En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold

3. Unntak fra kravet om at begge foreldre må være medlem i folketrygden under utenlandsopphold der barnet ikke lenger anses som bosatt i riket

4. Innføring av bestemmelser om at trekk i barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelse

I tillegg til de overnevnte forslag, har BFD et eget punkt om økonomiske/administrative konsekvenser. Vi har valgt å gi våre vurderinger og kommentarer til forslagene enkeltvis, men påpeker at det er viktig å se våre kommentarer i sammenheng. Hva gjelder de økonomiske og administrative konsekvenser har vi ikke kommentert disse. Vi velger innledningsvis å komme med noen overordnede kommentarer:

Innledning
Etter vår oppfatning synes hovedsakelig det retningsgivende for samtlige av BFDs endringsforslag i barnetrygdregelverket å være avdekking (og oppfølging) av trygdemisbruk, og ikke en vurdering av barnet beste. Faktisk er ikke vurderinger knyttet til barnets beste tatt opp en eneste gang i høringsnotatet. Samtidig er det et uttrykt mål at etterkommerne av innvandrere i samme grad som barn av foreldre som er født og oppvokst i Norge, skal kunne få utdanning og arbeid som gjør det mulig for dem å aktivt ta del i det norske samfunnet. I tillegg påpekes det at alle barn bosatt i Norge har plikt til grunnskoleopplæring, og gjennom slik opplæring skal alle barn få ta del i et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. Det er videre henvist til at bedre kontrollrutiner for å hindre feilutbetaling av barnetrygd, er ett av tiltakene i regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap.

HRS har i rapporten "Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn" (HRS, 2004) foretatt en gjennomgang av noen av de virkemidler som ligger i lover og forskrifter knyttet til at norske barn (dvs. alle barn med lovlig opphold i riket) ikke får oppfylt sine rettigheter ved eksempelvis lovpålagt pliktig grunnskoleopplæring grunnet lange utenlandsopphold. I denne sammenheng vurderte vi også opplæringsloven og barnetrygdloven (jf. op.cit, kap.5). Både i forhold til opplæringsloven og barnetrygdloven kommer det frem at det kan iverksettes tiltak overfor foreldre/foresatte som forsømmer sine plikter. Med andre ord er både grunnskoleopplæring og barnetrygd goder som staten gir, men den krever også noe igjen.

Vi tillater oss i det følgende å gjengi noen av de sentrale momentene i opplæringsloven og barnetrygdloven:

Opplæringsloven
Opplæringsloven, med tilhørende forskrifter, gjelder både grunnskole- og videregående opplæring. Vi forholder oss i denne sammenheng til noen sentrale momenter knyttet til grunnskoleopplæringen.

Formålet med opplæringen er svært omfattende, men HRS har spesielt merket seg at ”Opplæringa skal leggje eit grunnlag for vidare utdanning og for livslang læring og støtte opp under eit felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag og eit høgt kompetansenivå i folket.” (§ 1-2, vår understreking).

Hva gjelder rett og plikt til grunnskoleopplæring (§ 2-1), heter det at plikten kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen tilsvarende opplæring. Retten til opplæring gjelder når det er sannsynlig at barnet skal være i Norge mer enn tre måneder, mens plikten begynner når oppholdet har vart i tre måneder. I særlige tilfeller kan departementet frita elever fra denne plikten. Retten og plikten til opplæring varer til eleven har fullført det tiende året. Etter sakkyndig vurdering, og med skriftlig samtykke fra foreldrene, kan kommunen helt eller delvis vedta å frita en elev for opplæringsplikten dersom hensynet til eleven tilsier der.

Det heter videre at hvis en elev, uten å ha rett til det, har fravær fra den pliktige opplæringen, kan foreldrene eller andre som har omsorg for eleven, straffes med bøter dersom fraværet kommer av at de har handlet forsettelig eller aktløst. Offentlig påtale kan reises når kommunen setter frem krav om slik påtale.

Videre heter det at kommunen skal føre tilsyn med den pliktige opplæringen for barn og unge som ikke går på skole, og kan også kalle dem inn til særskilte prøver (§ 14-2). Kommunen skal kreve at barnet skal gå i skole dersom de kravene som stilles til hjemmeopplæring i opplæringsloven med forskrifter, ikke er oppfylte.

Skolens personell har en relativt omfattende opplysningsplikt, som gjelder både overfor barneverns- og sosialtjenesten (jf. §§ 15-3 og 15-4). Det heter at skolepersonalet skal være på vakt overfor forhold som kan føre til tiltak fra barneverns- eller sosialtjenesten. Uten hinder av taushetsplikten, og på eget initiativ, skal skolen gi opplysninger til barnevernstjenesten når det for eksempel er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Til sosialtjenesten skal det i klientsaker gis råd og rettledning.

Barnetrygdloven
I barnetrygdloven (lov ombarnetrygd) heter det at formålet med barnetrygden er å bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn (§ 1). Foreldre med barn under 18 år, som har barnet boende hos seg, har rett til barnetrygd dersom barnet er bosatt i Norge (§ 2). Det er videre et vilkår for rett til barnetrygd at barnet og den barnet bor fast hos har lovlig opphold i Norge. Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. (jf. § 4. Her er det i tillegg egne regler for utenlandsopphold knyttet til medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 og 2-8).

Har noen urettmessig (i henhold til denne lov) mottatt barnetrygd, kan beløpet kreves tilbakebetalt (§ 13). Barnetrygd kan også kreves tilbake når stønadsmottakeren eller noen som har handlet på hans eller hennes vegne, uaktsomt har gitt feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Et beløp som blir krevd tilbake etter første ledd, kan enten dekkes ved trekk i fremtidig barnetrygd eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg. Også i andre tilfeller kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake dersom særlige grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor lang tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen.

En stønadsmottaker plikter straks, og senest innen 14 dager, å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som kan ha betydning for retten til barnetrygd og størrelsen på denne (§ 17). Trygdeetaten kan kreve at stønadsmottakeren gir opplysninger og leverer erklæringer og attester som er nødvendige for at trygdeetaten skal kunne vurdere om vedkommende fortsatt har rett til barnetrygd. Uriktige eller fortiede opplysninger kan medføre at barnetrygd ikke innvilges, elles at den stanses (§ 18). Den som mot bedre vitende gir uriktige opplysninger, eller holder tilbake opplysninger som er viktige for rettigheter eller plikter etter denne loven, kan i tillegg til de sanksjoner som følger av § 13 og § 18, straffes med bøter hvis forholdet ikke går inn under strengere straffebud. (§ 23).

Ad. 1) Innføring av meldeplikt for skoler til trygdekontoret ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold

BFD foreslår å innføre meldeplikt for skoler til trygdekontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Hjemmel for slik løpende meldeplikt foreslås tatt inn i folketrygdloven § 21-4 tredje ledd, som kan lyde:

Skoler kan pålegges å gi rutinemessige meldinger når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Det heter videre at hvis hjemmelen for meldeplikt plasseres i folketrygdloven, innebærer det at meldinger som gis til trygdens organer vil være til generell bruk. Bruk av meldinger vil altså ikke være begrenset til barnetrygdsaker. Trygdeetaten vil også kunne bruke meldinger til kontroll i forhold til ytelser etter folketrygdloven. Eksempler på ytelser som kan være aktuelle i så henseende er grunnstønad og hjelpestønad.

HRS kommenterer:
HRS er enig i departementets vurdering knyttet til behovet for å innføre en løpende meldeplikt for skoler når elever har fravær. Vi vil derimot påpeke at ”fravær” i denne sammenheng i vår tolkning henviser til ugyldig fravær, samt det som kanskje kan defineres som urimelig fravær. Urimelig fravær vil eksempelvis være fravær fra den pliktige grunnskoleopplæringen som på sikt kan vise seg å være ugyldig, for eksempel at et barn tas ut av skolen for hjemmeundervisning eller til utlandet, der det viser seg at barnet ikke får oppfylt sine rettigheter knyttet til formål og målsettinger i opplæringsloven.

At elever, av ulike grunner, ikke får oppfylt sine rettigheter til grunnskoleopplæring eller videregående opplæring er etter vår vurdering svært alvorlig, og noe som krever at det iverksettes særskilte tiltak. At fraværet kan skyldes utenlandsopphold, bør således ikke være av spesiell interesse for skolene, det er det ugyldige/urimelige fraværet som er det sentrale. Barnet får nødvendigvis ikke sin rettmessige opplæring, samt at det for grunnskoleopplæring kan være en forsømmelse av foreldre/foresattes plikter. Ut fra denne forutsetning er det viktig at skolen melder fra om elevers fravær.

Etter vår oppfatning er ikke BFD i høringsnotatet særskilt opptatt av barnas rettigheter (og eventuelt foreldre/foresattes plikter i så henseende), men forholder seg ensidig til hvorvidt barnets fravær kan skyldes utenlandsopphold. Da fordi utenlandsopphold kan innbære urettmessig utbetaling av barnetrygd.

BFD skjeler ikke til barnets beste?
HRS stilte i rapporten "Norske barn i utlandet" (2004) spørsmål ved hvorvidt andre typer (opptjente) rettigheter i Norge, for eksempel retten til barnetrygd eller forsørgingstillegg for barn i pensjonen til uføretrygdede, kan knyttes direkte opp til plikter (for eksempel) i opplæringsloven? Departementets forslag tar ikke høyde for en slik debatt, men foreslår å lovfeste skolefravær knyttet til utenlandsopphold som et ledd i å avdekke trygdemisbruk. Det er med andre ord ikke barnets beste som er det sentrale, det vil si hvorvidt barnet får pliktig opplæring og/eller kvaliteten av den eventuelle opplæringen, samt omsorgssituasjonen barnet får i utlandet. Det sentrale blir å avdekke hvorvidt barnet er i utlandet, for på denne måten å stoppe feilutbetalinger av barnetrygd (og eventuelt andre ytelser). Jf. i denne sammenheng at departementet påpeker at ”selv om barnet har ugyldig fravær fra skolen, så medfører ikke dette til tap av barnetrygd. Det er bare ved utenlandsopphold barnetrygden kan bortfalle.”

Som det fremkommer av både opplæringsloven og barnetrygdloven er det definerte sanksjoner for brudd på intensjonene med ytelsene, men de er av svært ulik karakter hva gjelder brudd på opplæringsplikten og barnetrygdmisbruk. Riktignok nevnes også bøter i opplæringsloven, samt at det kan tas ut offentlig påtale, men skolens opplysningsplikt er i første rekke rettet til barneverns- eller sosialtjenesten. Slik vi tolker dette er opplæringsloven tuftet på barnet beste, der ugyldig/urimelig fravær skal kontrolleres og følges opp både med tanke på brudd på barns rettigheter til opplæring og eventuell omsorgssvikt. Det er presisert i opplæringsloven at hvis barnet ikke går i grunnskole (som ved hjemmeundervisning), skal kommunen føre tilsyn (eksempelvis ved å kalle inn til særskilte prøver). Kommunen kan også kreve at barnet skal gå i skole.

I følge barnetrygdloven § 2 skal barnet bo sammen med foreldrene for at disse skal være berettiget barnetrygd. Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Er barnet (midlertidig) utenlands utover overnevnte periode regnes altså barnet, i følge barnetrygdloven, ikke som bosatt i Norge. I praksis skulle dette tilsi at barnet ble definert (av Folkeregisteret) som ”utvandret”. Dette avhenger imidlertid igjen av Folkeregisterets utflyttingsregistrering.

Registrert bosatt i Norge selv om en bor i utlandet
En meldeplikt fra skoler til trygdekontoret vil etter vår vurdering være med å avdekke hvorvidt et barn, i skolepliktig alder etter norske regler, ikke er i Norge, selv om det er registrert bosatt her. Når vi sier ”avdekke” henger dette igjen sammen med hvordan folkeregistreringssystemene, eller forskriftene knyttet til disse, fungerer.

På bakgrunn av vår rapport "Norske barn i utlandet" (2004) fikk SSB i oppdrag å komme frem med det konkrete antall barn som er i utlandet. I notatet (også kalt Norske barn i utlandet, 2004/71) tar SSB utgangspunkt i fire land (Pakistan, Marokko, Tyrkia og Spania), hvor de presenterer generelle befolkningstall i Norge for de utvalgte gruppene, og ser på flyttemønsteret til deres opprinnelsesland. Vi vil senere kommentere tallene til SSB (og som departementet gjengir), men vil i denne sammenheng rette oppmerksomheten til at SSB i notatet forklarer hvorfor de ikke kan komme med konkrete tall.

Forklaringen er å finne i notatets kap.5 om folkeregistrering generelt, og folkeregistrering av norske barn i utlandet spesielt. Her heter det bl.a. at det skal en del til før det treffes utflyttingsvedtak, selv om det eksisterer informasjon om at familien ikke er i Norge. Får Folkeregisteret melding om en slik sak, ligger den i bero i tre måneder for å se om familien dukker opp. Deretter skrives et brev til familien. Hvis respons uteblir, kan Folkeregisteret foreta en såkalt administrativ utmelding, og vedtaket blir sendt familien. Erfaringene, spesielt fra Oslo, viser at det er først på dette tidspunkt familien reagerer. Folkeregisteret er derfor ikke lenger ”så rask” med å treffe utflyttingsvedtak, da det ”førte til flere omgjøringssaker enn det Oslo folkeregister fant formålstjenlig.” (SSB, 2004/71:10).

Så kan en jo forledes til å tro at de som flytter ut av landet, og ikke melder fra til Folkeregisteret og/eller ikke blir registrert utvandret, gjør noe ulovlig. Det gjør de nødvendigvis ikke, for som SSB sier: ”I mange tilfeller er det bare barnet, eller mor og barn, som har reist fra landet. Far er fortsatt bosatt i Norge, noe som normalt betyr at mor og barn ikke skal registreres som utvandret til tross for at de ikke lenger er her.” I følge reglene trenger en altså ikke bli registrert utvandret hvis en har en klar tilknytning hit. Klar tilknytning er for eksempel at en har ektefelle, barn eller foreldre her.

Og nettopp her starter problemene: En mor og hennes barn flytter for eksempel tilbake til Pakistan, mens far fortsetter å bo og jobbe i Norge (en rekke av disse problemene er omtalt i vår rapport "Norske barn i utlandet", der vi også refererer til samtaler med foreldre både her og i Pakistan). Familien kontakter Folkeregisteret for å fortelle at de skal flytte, men kan få beskjed om at mor og barns tilknytning til Norge regnes som klar (far er jo igjen her), og derfor skal de ikke registreres som utflyttet. Men dette avhenger igjen av rutinene på det aktuelle lokale folkeregistreringskontoret, da det etter hva vi forstår ikke finnes konkrete retningslinjer for disse sakene. Derfor vil noen folkeregistreringskontor registrere mor og barn som utflyttet, mens andre ikke vil gjøre det. Eller som SSB sier det: ”Selv om varslingsrutiner og informasjonsinnhentingen fungerer som tilsiktet, kan saken strande på forskriftsmessige krav til utflyttingsregistrering.” (op.cit:11).

Avveiningen som blir gjort i forhold til tilknytningskriteriene skal omfatte to formål: Noen skal ikke urettmessig bli registrert i Norge, men det skal heller ikke medføre at noen slipper unna slik registrering. I følge SSB kan ikke disse formålene uten videre oppnås på samme tid. Et regelverk som stiller høye krav til å bli registrert i Norge, tilsier at terskelen for å bli flyttet ut, også blir høy (op.cit:8). SSB påpeker i denne sammenheng at dagens formuleringer ble utformet da skatteflukt sto høyt på agendaen (eksempelvis redere som registrerte seg bosatt i utlandet for å unndra beskatning til Norge), mens det i dag presser seg på andre problemstillinger, som for eksempel hvordan en kan sørge for at reelt utenlandsboende personer ikke skal motta økonomisk støtte eller trygder som bare er begrenset til de som reelt bor i Norge. SSB medgir i denne sammenheng at det gjeldende regelverk for folkeregistrering ikke er godt tilpasset slike problemstillinger (op.cit:8). De sier videre at ”Tiden er kanskje inne til en mer gjennomgripende revisjon av forskriften (og eventuelt også loven)” (op.cit:9).

SSB kommenterer også at ved å ta i bruk barnetrygddata skal en kunne finne frem til noen av de som sannsynligvis oppholder seg i utlandet, men som av ulike grunner likevel er bostedsregistrert i Norge (op.cit:12).

Innføring av meldeplikt for skoler til trygdekontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold, bygger på modell for ordningen i Oslo. Det heter her at dersom skolen, etter å ha fulgt prosedyrene om å få kontakt med familien og ikke har oppnådd det, ”sender skolen melding til Oslo ligningskontor med kopi til det lokale trygdekontor om at familien ikke finnes på oppgitt adresse” (høringsnotatet:4). Samtidig sendes melding til barnevernet og utdanningsetaten. Har foreldrene/foresatte derimot gitt beskjed om at barnet er i utlandet, gir ikke skolen noen melding.

Et nasjonalt register over grunnskoleelever
HRS mener at riktig instans for skolene å melde fra om barns fravær, er skoleetaten i den enkelte kommune, som i sin tur melder fra til Utdanningsdepartementet. Men etter vår vurdering innebærer dette også at det opprettes et nasjonalt register over grunnskoleelever på individnivå. Et slikt register vil avdekke om registrerte bosatte ikke går på norsk skole. Registeret kan, slik vi ser, eventuelt etter nærmere bestemte regler, også benyttes av aktuelle instanser, dvs. Folkeregisteret og Rikstrygdeverket, som da ivaretar (sitt) ansvar med å finne ut av henholdsvis om barnet oppholder seg i utlandet og hvorvidt barnets fravær fra grunnskolen er forbundet med trygdemisbruk.

Slik melding til skoleetaten/Utdanningsdepartementet må gis uavhengig av om foreldre/foresatte har meldt fra at barnet tas til utlandet (såkalt gyldig fravær), eller at det ikke er meldt fra om utenlandsopphold (altså ugyldig fravær). Dette ut fra at et (eventuelt) nasjonalt register over grunnskoleelever skal kunne avdekke om registrerte bosatte ikke går på norsk skole. I tillegg er det viktig å melde fra om utenlandsopphold som foreldre/foresatte har sagt fra om til skolen, da det er kommunenes ansvar å føre tilsyn med om barna har fått den nødvendige opplæring. Dette vil kreve at det er like rutiner og retningslinjer for alle skoler, og ikke slik som det er i dag, at det er opp til rektor ved den enkelte skole å eventuelt melde fraværet hvis foreldre/foresatte har sagt fra til skolen. Vi støtter derfor ikke departementets vurdering om at skolene og skoleetaten i den enkelte kommune selv skal finne ut av hvordan man best kan ivareta meldeplikten.

Samtidig ser vi problemet med at Folkeregisteret og trygdeetaten jobber under helt andre tidsperspektiver enn skolene. I et (eventuelt) nasjonalt register over grunnskoleelever, skal det nødvendigvis mye mindre til for å bli strøket (for skolen vil ugyldig/urimelig fravær over en uke innrapporteres), enn hva som skal til for å bli registrert utvandret eller å miste barnetrygden. Derfor vil en melding til Folkeregisteret om fravær på skolen grunnet (mistanke om) utenlandsopphold etter vår oppfatning også kreve helt andre forskriftsmessige krav til utflyttingsregistrering enn slik det fungerer i dag.

Meldeplikt for videregående skoler
Departementet har også bedt om høringsinstansenes synspunkt om meldeplikt om fravær som kan skyldes utenlandsopphold i forhold til videregående skoler, knyttet til at det mottas barnetrygd til barnet fyller 18 år. Problematikken er relatert til at videregående opplæring er et tilbud, og ikke en plikt, og departementet frykter således at en slik meldeplikt kan medføre at den unge uteblir fra skolen.

Etter vår vurdering kan det å utebli fra skolen på grunn av meldeplikten også ramme barn i grunnskolen, selv om grunnskoleopplæring er en plikt. Dette vil da gjelde de foreldre/foresatte som ”ofrer” (deler av) barnetrygden for barns utenlandsopphold, avhengig av hvilke rettigheter som gjelder for å motta barnetrygd ved utenlandsopphold. Per i dag er det foreldre/foresatte selv som bestemmer hvor barnet skal få sin opplæring, og det kreves ingen forhåndsgodkjenning eller annet, man overfører rett og slett ansvaret og plikten til å gi barnet opplæring til foreldrene/foresatte. Det blir heller ikke kontrollert eller etterprøvd hvilken opplæring barnet eventuelt får/fikk, så lenge skolen er ”forsikret” av foreldre/foresatte om at barnet får/fikk opplæring i utlandet.

Etter vår vurdering krever spørsmålet om hvilke krav en kan sette til barnetrygd, en helt annen tilnærning enn det departementet gjør i høringsnotatet. For eksempel kan det stilles spørsmål ved om at det skal gis barnetrygd til unge over grunnskolepliktig alder som ikke er i videregående opplæring. Dette er en tilnærming som vurderes i Danmark. Der arbeider regjeringen med et forslag om å omgjøre barnetrygden for gruppen 15 – 17 år til å utelukkende være en utdanningsstøtte. Pengene utbetales bare hvis den unge tar utdanning. Filosofien er at samfunnet ikke bare skal gi tilskudd uten å kreve noe igjen. Argumentasjon om at forslaget vil ramme sosialt skjevt, ettersom unge uten utdannelse ofte kommer fra ressurssvake hjem, avvises under henvisning til at utdanningsstøtten nettopp vil være et insitament til å få den unge i utdanning. Dessuten påpekes det at hvis den unge i denne aldersgruppen finner en jobb, så trengs da heller ikke ingen økonomisk støtte (barnetrygd). I tillegg blir det viktig å ikke yte økonomisk støtte for å ikke gjøre noen ting, dvs. at den unge verken jobber eller går på skole.

HRS’ konklusjon:

1. HRS støtter BFDs forslag om å innføre meldeplikt for skoler ved elevers fravær, men støtter ikke BFDs foreslåtte modell knyttet til meldeplikten, men foreslår heller at:

2. HRS foreslår at skolene, også privatskolene, tillegges en løpende meldeplikt om ugyldig/urimelig fravær for elever, samt om elevers meddelte opphold i utlandet.

3. HRS foreslår at skolenes meldeplikt rettes til skoleetaten, som i sin tur rapporterer til Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD).

4. HRS foreslår at det opprettes et nasjonalt register over grunnskoleelever på individnivå, i regi av UFD. Dette registeret vil til enhver tid vise hvilke registrerte bosatte barn i grunnskolealder som ikke går på norsk skole.

5. HRS foreslår at registeret også benyttes, eventuelt etter nærmere bestemte regler, av Folkeregisteret og trygdeetaten/Rikstrygdeverket knyttet til å henholdsvis avdekke om barnet er i utlandet, samt tilknytning til Norge, og om det utløser urettmessige barnetrygd, eventuelt andre trygdeytelser.

6. HRS foreslår at det foretas en vurdering av gjeldende regelverk (og eventuelt praksis) for folkeregistrering, herunder de forskriftsmessige krav til utflyttingsregistrering.

7. HRS foreslår at det vurderes for gruppen etter grunnskolealder til og med 17 år at barnetrygden omgjøres til en utdanningsstøtte. Dette innebærer at den unge må være i utdanning for at støtten blir utbetalt.

Ad 2) En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold

Departementet foreslår at retten til barnetrygd under utenlandsopphold strammes inn. Det ber om synspunkter på om retten til barnetrygd bør falle bort ved midlertidig fravær som ikke er ment å vare mer enn seks måneder, eller om det ikke bør være adgang til å ha utenlandsopphold på mer enn tre måneder før retten til barnetrygd faller bort.

Hvis barnetrygdloven § 4 tredje ledd første setning strammes inn, vil retten til barnetrygd falle bort ved seks eller tre måneders sammenhengende utenlandsopphold. Normalt vil retten til barnetrygd gjeninntre når utenlandsoppholdet er avsluttet. Etter barnetrygdloven § 4 tredje ledd andre setning, faller barnetrygden bort hvis barnet over tid skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Det utbetales i slike tilfeller heller ikke barnetrygd i de periodene barnet oppholder seg i Norge. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen beholdes, hvilket innebærer at det fortsatt bør være anledning til å stanse barnetrygden dersom barnet over tid oppholder seg mer i utlandet enn i Norge, selv om hvert enkelt utenlandsopphold ikke varer mer enn seks/tre måneder.

HRS kommenterer:
Departementets begrunnelser for forslaget om innstramming i retten til barnetrygd ved utenlandsopphold er først og fremst knyttet til innvandrere som over lengre tid har barna på opphold i utlandet. I tillegg kommenteres det som et virkemiddel for å hindre tvangsekteskap.

Innstrammingen knyttet til utenlandsopphold for innvandrerbarn eller etterkommere av innvandrere, argumenteres for i et integreringsperspektiv. Det heter i høringsnotatet at barn med innvandrerbakgrunn sendes til utlandet fra 4-årsalder og opp til 18-årsalderen. I følge departementet kan utenlandsoppholdet vare i noen uker/måneder og fra ett til 10 år. Videre heter det at et flertall av disse barna har norsk statsborgerskap eller oppholdstillatelse i Norge, men mange kan også ha doble statsborgerskap.

I vår rapport "Norske barn i utlandet" (HRS, 2004) belyser vi problematikken med at barn holdes i utlandet, enten frivillig eller ufrivillig, enten alene, eller sammen med mor og eventuelle søsken. Far, og eldre søsken, dvs. de over 18 år, er som regel i Norge. Etter vår vurdering er praksisen omfattende, vi har gitt et anslag på at så mange som 5.000 norske barn til enhver tid kan befinne seg i utlandet. I tillegg er det vår vurdering at praksisen er økende. Imidlertid er vår konklusjon, og vår kritikk til norske myndigheter, at ingen vet hvor mange norske barn som befinner utlandet, hvor lenge de er eller har vært i utlandet, og hvilken opplæring- og omsorgssituasjon de er eller har vært i. (Med norsk barn mener vi barn som er norske statsborgere eller bosatte i Norge med fast tilknytning her).

Som nevnt tidligere fikk SSB, på bakgrunn av vår rapport, i oppdrag å få oversikt over hvor barn som uteblir fra skolen i lengre perioder befinner seg, hvor mange dette dreier seg om, og hvor lenge de er borte fra Norge. De tallene som SSB kom frem til, og som departementet gjengir i sitt høringsnotat, er altså antallet barn som er de som er registrert utflyttet. For tre opprinnelsesland (Pakistan, Tyrkia og Marokko) kommer SSB frem til at i underkant av 1.300 er registrert ut av Norge per 1.januar 2004. Det fremkommer ikke når barnet utvandret. Det største problemet med disse tallene er likevel at ingen vet hvor mange barn som er i utlandet, uten å være registrert utflyttet. Jf. i denne sammenheng at man som hovedregel ikke blir registrert utflyttet hvis man har klar tilknytning til Norge. Med andre ord vet man fortsatt ikke hvor mange barn som er omfattet av praksisen med lengre opphold i utlandet.

Vi opprettholder vår påstand om at omfanget er betydelig, og data som er fremlagt om problematikken indikerer ikke at anslaget bør justeres betraktelig ned. Dessuten er det vår oppfatning at antallet er ett moment, mer vesentlig mener vi det er det at myndighetene ikke synes å være bekymret over opplæringstilbudet og omsorgssituasjonen til disse barna. Det innebærer ikke at vi tror at alle barn som er i utlandet har en utilfredsstillende situasjon, men vi er bekymret over at det ikke eksisterer noen kontroll eller oppfølging. Dette også relatert til at mange av barna dette handler om, er barn som i store deler av oppveksten er i land som tradisjonelt og kulturelt avviker svært fra Norge, og den opplæring barna eventuelt får tilfredsstiller nødvendigvis ikke de krav som Norge har i sin opplæringslov. De samme barna skal ha sin voksne tilværelse i Norge.

Hva gjelder departementets argumentasjon knyttet til tvangsekteskap, henvises det til at man i ung alder kan bli giftet bort i utlandet og så holdt der til en er fylt 18 år. HRS tror at en innstramming av retten til barnetrygd til seks eller tre måneder, i svært liten grad vil forebygge tvangsekteskap. Uansett krever det en endring i reglene/forskriftene til Folkeregisteret knyttet til utflyttingsregistreringen, slik at en kan fange opp (flere av) dem som faktisk er i utlandet selv om de er registrert bosatt i Norge.

HRS er derimot av den oppfatning av barnetrygd bør være en økonomisk ytelse som krever at barnet oppholder seg i Norge, det vil si at barnet har sitt daglige virke her. Med andre ord støtter vi modellen som ble innført i Danmark med virkning fra 1.januar 2004. Det betyr også at barn fortsatt kan motta barnetrygd hvis opplæringen i utlandet kan defineres som en del av et utdannelsesforløp i Norge. Det bør da legges betydelig vekt på at utenlandsoppholdet kan betraktes som et supplement til et pågående utdannelsesforløp.

Etter vår vurdering vil for eksempel generelt sett et opphold i Pakistan (med opplæring der) ikke være et supplement til et utdanningsforløp i Norge, selv om det kan defineres som et ”kulturelt betinget opphold” (dvs. at barnet høster erfaringer om foreldrenes eller eget opprinnelsesland sin kultur, tradisjon, praksis, religion og lignende). Vi er i så måte enig med departementet at å fremme integrering i Norge må veie tyngst. Videre er det vår oppfatning at for gruppen unge som er over grunnskolealder til og med 17 år, bør barnetrygd omdannes til utdanningsstøtte (jf. våre kommentarer i pkt.1) Utdanningsstøtten faller bort hvis utenlandsoppholdet ikke kan betraktes som et supplement til et pågående eller del av et utdannelsesforløp i Norge.

Knyttet til vår vurdering om at retten til barnetrygd/kontantstøtte krever at barnet oppholder seg i Norge, er det også vår oppfatning at det eksisterer kontrollpunkter om barn under grunnskolealder faktisk er i Norge. Ett slikt kontrollpunkt er etter vår oppfatning helseundersøkelsene. Norge har et godt utbygd helsetilbud til alle barn. Til sammen tilbys barnet 16 konsultasjoner frem til det fyller fire år. 14 av disse innebærer undersøkelser, og ni av konsultasjonene er individuelle. Når barnet er fem år inntrer skolestartundersøkelsen. HRS mener at retten til barnetrygd/kontantstøtte skal betinges av at foreldre/foresatte møter med barnet på samtlige av overnevnte undersøkelser.

HRS’ konklusjon:

8. HRS støtter BFDs forslag om at retten til barnetrygd ved utenlandsopphold strammes inn, men foreslår en mer radikal innstramming enn departementet:

9. HRS foreslår at hovedregelen for å utløse rett til barnetrygd (og kontantstøtte) er at barnet oppholder seg, dvs. har sitt daglige virke, i Norge.

10. HRS foreslår at å beholde barnetrygd (og kontantstøtte) ved utenlandsopphold, hovedsakelig skal følge av vurdering i forhold til tilknytning til Norge knyttet til Folkeregistrering (som må revurderes, jf. forslag i pkt.6). [1]

11. HRS foreslår, i tillegg til forslag i pkt.10, at utbetaling av barnetrygd for barn i gruppen 5 – 17 år på utenlandsopphold, også krever at barnets opplæring i utlandet er et supplement eller en del av et utdannelsesforløp i Norge.

Ad. 3) Unntak fra kravet om at begge foreldre må være medlem i folketrygden under utenlandsopphold der barnet ikke lenger anses som bosatt i riket

I den nye barnetrygdloven er departementet gitt hjemmel til i forskrift å dispensere fra vilkåret om at begge foreldrene må være medlemmer i folketrygden under utenlandsopphold for at det skal foreligge rett til barnetrygd. I notatet drøftes hvorvidt en slik forskrift skal gis, samt hvilke grupper som i tilfelle bør få dispensasjon. Departementet har imidlertid ikke konkludert, verken på spørsmålet om det bør gis en forskrift som gjør unntak fra kravet i barnetrygdloven § 5 andre ledd, eller med hensyn til hvilke grupper som eventuelt skal omfattes av en slik forskrift. Høringsinstansene anmodes om å komme med synspunkter på spørsmålene.

HRS kommenterer:
BFD tar utgangspunkt i retten til barnetrygd når barnet ikke er bosatt i Norge, og at denne retten er forankret i barn og foreldres medlemskap i folketrygden. HRS er imidlertid uenig i denne forutsetningen, da det etter vår vurdering hovedsakelig bør være slik at barnet må være i Norge for å kunne utløse barnetrygd. Denne forutsetningen bør etter vår vurdering også gjelde for kontantstøtte.

HRS mener det er urimelig at arbeidsinnvandrere fra eksempelvis Polen, dvs. de som arbeider i Norge med familie i hjemlandet, også utløser rett til barnetrygd og kontantstøtte. Til dette vil vi påpeke at vi er oppmerksomme på at denne retten er stadfestet gjennom EØS-avtalen. Endres derimot grunnlaget for ytelsene, dvs. at det er en forutsetning at barnet oppholder seg eller har sitt daglige virke i Norge, ser vi ikke at det kan komme i konflikt med EØS-avtalen. Vår holdning til dette henger igjen sammen med at vi ser barnetrygd og kontantstøtte i sammenheng med regler og forskrifter for folkeregistrering, og ikke ensidig i sammenheng med regler og forskrifter knyttet til folketrygden. Dette fordi det handler om en vurdering av tilknytning til Norge som utløser hvilken rett.

Videre vil vi påpeke at vi er oppmerksomme på ”det radikale” i overnevnte ved at en rekke grupper (familier) som har lengre opphold i utlandet, nødvendigvis ikke lenger vil ha rett til barnetrygd/kontantstøtte. Vår holdning er at å ta arbeid, utdannelse eller å bli stasjonert i utlandet som ledd av utdannelse eller arbeid, er noe den enkelte er oppmerksom på ved valg av aktuelt arbeid eller utdannelse. Utenlandsopphold vil således ha konsekvenser, og en av disse er etter vår oppfatning at staten ikke nødvendigvis opprettholder økonomiske ytelser tuftet på (i denne sammenheng) barns daglige virke i Norge. Samtidig kan det foretas vurderinger om barnetrygden (evt. det vi foreslår omdannet til utdanningsstøtten) skal opprettholdes, men da knyttet til vurderinger om barnets beste. Eksempelvis hvis mor, som jobber i

Utenriksdepartementet, skal ha tjeneste i utlandet, må det å beholde barnetrygden (og eventuelt kontantstøtten) i denne perioden være relatert til en vurdering av tilknytning til Norge knyttet til Folkeregistrering, og eventuelt beslutningen om at barnets utdannelse i utlandet er et supplement til eller del av et pågående utdannelsesforløp i Norge (jf. også HRS forslag nr.10).

Er retten til barnetrygd og kontantstøtte i utgangspunktet knyttet til at barnet har sitt daglige virke i Norge, vil det etter vår vurdering også bidra til at det ikke lenger blir så attraktivt for ulike innvandrergrupper å ha sine barn på lengre utenlandsopphold. Så lenge de samme barna skal ha sitt voksne liv i Norge, vil det å sikre deres oppvekst og opplæring i Norge, være til barnets beste. Det vil etter vår vurdering også være til det norske samfunnets beste, da det vil styrke integreringen og derav deltakelsen i det norske samfunnet.

HRS’ konklusjon:

12. HRS bifaller ikke BFDs forslag, da vi mener at regler og forskrifter for folkeregistrering, herunder tilknytningskriterier, (også) bør legges til grunn for hvilke rettigheter som kan utløses. Jf. også at vi har foreslått en vurdering av de forskriftsmessige krav til utflyttingsregistrering (forslag nr.6).

Ad. 4) Innføring av bestemmelser om at trekk i barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelse

Departementet foreslår et nytt fjerde ledd i henholdsvis barnetrygdloven § 13 og kontantstøtteloven § 11 som skal lyde: Trekk etter tredje ledd avbryter foreldelse. Dersom slikt trekk opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte.

HRS kommenterer:
HRS er enig i departementets vurdering om at trekk i fremtidige ytelser avbryter foreldelse, hvilket innebærer at så lenge trekk opprettholdes vil ikke kravet foreldes. Vi er også enig i departementets vurdering om at øyeblikkelig bortfall av tilbakebetalingskravet ved opphør av trekk, er utilfredsstillende. Etter vår oppfatning er departementets forslag om å ta inn i kontantstøtteloven og barnetrygdloven at virkningen av avbrutt foreldelse står ved lag i ett år etter at trekket opphører, rimelig.

HRS’ konklusjon:

13. HRS bifaller BFDs forslag.

[1] Jf. også våre vurderinger knyttet til departementets forslag om unntak fra kravet om at begge foreldre må være medlem i folketrygden under utenlandsopphold der barnet ikke lenger anses som bosatt i riket.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005