|
Av Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS
Det er en svært god grunn til at jeg ikke spør; hvor mange norske statsborgere kan en kvinne produsere? Grunnen er ikke åpenbare fysiske begrensninger, men religiøst lovverk kombinert med norsk lov. Muslimske lærde mener som oftest at menn kan ekte flere kvinner, mens motsatt er udiskutabelt forbudt. Dagens lovverk gir norske muslimske menn blankofullmakt til at alle barn de klarer å produsere med kone nummer to, tre eller nummer 20, følger farens statsborgerskap. Enten de er født i Lahore eller Mogadishu.
Derfor spør jeg; er det en grense for antall norske statsborgere menn kan produsere, med norsk lov i den ene hånden, og koranen i den andre hånden?
Formulert på en ”litt” annen måte, er dette spørsmålet sendt ut på høring fra Regjeringen. Blant andre HRS skal si sin mening om hvorvidt dagens praksis med å tildele barn født av kone nummer to i Lahore, fremdeles skal tildeles norsk statsborgerskap. Høringsfristen er satt til 1. april 2005, men er nok ingen aprilspøk for dem som måtte håpe på det. Det såkalte Utlendingslovutvalget foreslår at dagens grenseløse rett skal videreføres. Det  samme gjør innvandringsminister Erna Solberg. Av hensyn til barna. ”La de små barn komme til meg,” sa en politiker i fjor sommer etterfulgt av mye rabalder. Det er så jeg hører Erna Solberg også sitere Jesus i denne saken: ”La de små barn komme til meg.” For Solberg er klippefast i sin tro: vi må ikke diskriminere barn som fødes i polygame ekteskap (Aftenposten 7.januar 2005).
Det handler om barns rettigheter, sier Solberg og Utlendingslovutvalget. Ja, høres det ikke edelt ut? Er det et tema som vi i HRS nettopp er opptatt av, så er det barns rettigheter. Men i denne konteksten der det nå konstrueres barn og rettigheter, lukter det. Det lukter misbruk av ord og svik mot barn. Det lukter mangel på islamsk-kulturell forståelse. Det lukter egenkulturell selvfornektelse. Og det er definitivt overkjøring av mødre, av kvinner.
Først; denne gavepakken er kun til muslimer, for ingen andre større religioner gir menn juridiske rettigheter til bigami. Altså gjelder ikke gavepakken for hinduer, sikher, jøder, kristne, katolikker eller ateister. Nå vil Solberg og andre med henne antakelig protestere, og henvise til at for eksempel norske menn, være seg ateister eller hinduer, som får barn med elskerinner i utlandet, omfattes av samme lov; barna kan få norsk statsborgerskap. Det er her både mangel på kunnskap om kvinners status i andre deler av verden, samt kulturell selvfornektelse, kommer inn: De fleste av oss vet vel nå mer enn nok om kvinners status i de aktuelle landene i den islamske verden. Kvinnene er stor sett totalt prisgitt ektemannen og storfamiliens vilje eller uvilje. Frarøvet enhver grunnleggende anstendig behandling. Som en minister i Pakistan sa i en privat samtale; ”i Pakistan behandler vi kvinnene våre verre enn kyr”. Vel, kyr i Norge behandles stort sett svært godt, de har også lovmessige rettigheter (!), som hvor ofte og lenge de skal få nyte frisk luft. Dette er langt fra den reelle dagligdagen til millioner av kvinner i Pakistan, og mange andre islamske land. Langt derifra.
Solbergs ”barnevennlige” standpunkt stimulerer således allerede utbredt kjønnsfascisme, der en kvinnes verdi måles i antall (gutte)barn hun makter å føde i løpet av et magert liv. Barna er ikke hennes. De er mannens eiendom. Han bestemmer hvordan de skal oppdras, hvilken mat de skal få, hvilken skolegang de skal ha, hvor de skal bo, og hvem som, på hans kommando, skal stå for den daglige omsorgen. For eksempel kone nummer et eller annet i Norge. Muhammed drar derfor til Gambia, der tre unge koner deler et mistrøstig liv under samme tak. Det ett år gamle norske statsborgerbarnet til Aisha på 16 år, resultatet av Muhammeds forrige runde med haremet sitt, må Aisha selv frakte til hovedstaden Banjul (selvsagt med Muhammed som anstand). Ved flytrappen overtar Muhammed barnestellet inntil far og barn lander på Gardermoen, og Fatima på 40 år, den lovlig registrerte hustruen til Muhammed, overtar omsorgsstafettpinnen – uten lov til å mukke. Og barnetrygd og kontantstøtte fyller opp kontoen til Muhammed.
La oss gå rett tilbake til hovedspørsmålet: Har Solberg og co. forestilt seg hvor mange barn en muslimsk mann skal kunne produsere og hente til Norge som statsborgere? 10? Ja, det nikkes nok. 15? Ja, det nikkes nok fortsatt, med en stigende følelse av beklemthet. 20? Nå begynner de å vri seg, tror jeg. 30? Nå blir Solberg og co irritert. De mener jeg overdriver. 50? Nå gidder de ikke å snakke med meg lenger. Nå stemples jeg som useriøs. Men, kjære dere, dere må nok avklare antallet, og det betyr at dere også må avklare hvor mange hustruer en muslimsk mann skal kunne ekte, i følge islam. I et vers i koranen sies det fire hustruer, og religionsstifteren Muhammed hadde minst 13 å hygge seg med.
Bare så det er krystallklart; muslimske feminister og andre muslimer som lever i moderniteten, vil avvise at koranen gir menn carte blanche til å ekte fire kvinner. Et annet vers i boken sier nemlig at alle hustruene må behandles likt, og boken fastslår deretter at ektemennene ikke vil klare å behandle hustruene likt, ergo er det kun tillatt med én hustru. Men i mange muslimdominerte land er det kun tykkelsen på pengeboken som avgjør hvor mange hustruer en mann kan tilrane seg i løpet av livet. Det er rapportert om 50 hustruer og flere enn dette også. Med andre ord; det kan bli en del barn. Derfor må Solberg og co. vel nesten også bestemme seg for hvilken tolkning av islam som skal legges til grunn for lovverket i vårt (fremdeles) moderne demokrati?
HRS følger dette prinsippet når vi går inn i et tema som omhandler dem som er gjort sårbare i systemene, det vil nesten alltid si barn, unge og kvinner: Hvordan vil verstingene kunne utnytte mulighetene? Åpenbart vil følgende skje: Muhammed henter sitt ett år gamle barn, født av hustru nummer et eller annet, til Norge, håver inn barnetrygd og kontantstøtte til barnet er tre år, sender ungen tilbake til hustru nummer et eller annet for langt billigere oppvekst der, gifter bort ungen, og på et eller annet tidspunkt vandrer det unge ekteparet inn til Norge. Den ene som norsk statsborger, ekteparet samlet som fullstendig enkulturelt.
Så til den kulturelle selvfornektelsen: Sammenlikningen med norske menns barn med utenlandske elskerinner. For det første er det heldigvis ingen aksept for utroskap blant vanlige folk i Norge. Dernest; en kvinne i England eller Tyskland som har sex med en norsk mann (Solbergs eksempel i Aften post en), er langt fra likestilt med en kvinne i den muslimske verden som er giftet bort til en bigamist. Vi har kommet ganske så langt hva gjelder kvinners status. Vanlige folk vet derfor godt at en Ann i London som får barn med Dagfinn, som er gift med Laila, ikke på noen måte vil finne seg i at Dagfinn en dag banker på døra og tar den ett år gamle sønnen med seg på armen (da har Ann ammet ferdig, tenker Dagfinn liksom, hun har gjort jobben sin), og reiser over Nordsjøen og overrekker sønnen til Laila med følgende kommando; ta deg av han som om han var av ditt eget kjøtt og blod! Og Laila må lydig bøye hodet.
Flerkoneri har en strafferamme på seks år. Barn har etter konvensjoner, nedfelt i norsk lov, rett til å leve med mor. Vel så viktig er dette poenget: å opprettholde dagens lovverk er utvilsomt å stimulere til en oppsplitting av det (fremdeles) frie og moderne demokratiet i Norge, der ekstrempatriarkalsk praksis, kombinert med forkastelige religiøse dogmer, gis legal gjødning i dessverre stadig voksende, lukkede miljøer i Norge. Miljøer der kvinner og barns status er særdeles lav.
Og la det være krystallklart; det er all grunn til å anta at ledende imamer i Norge gir aksept for flerkoneri, jamfør Islamic Cultural Centre sin utredning på hjemmesiden om fortreffeligheten ved denne praksisen. Utredningen ble for øvrig prompte fjernet, da Aftenposten (11.01.04) satte søkelyset på menighetens oppfordring til lovbrudd. Men det er vel bare blant de som insisterer på fortsatt å leve i troskyldighet, at man tror at menigheten brukte delete-knapp på holdningen også?
Stortinget bør ikke være i tvil den dagen barna og kvinnenes skjebne skal besegles: La de små barna være hos mor.
|