| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Åpent brev til ”integreringsminister” Erna Solberg og justisminister Odd-Einar Dørum

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no


Av Kheir Sajer

Jeg har nølt i lang tid før jeg bestemte meg for å gå ut med denne beretningen fra min virkelighet.

Jeg vil fortelle om islamister i Oslo, til tross for risikoen jeg pådrar meg. Jeg nekter å kneble meg selv av frykt. Fordi mine barn og barnebarn vil bo og leve i Norge i århundrer. Derfor mener jeg at vi har felles ansvar: Både nordmenn og innvandrere må vise lojalitet til dette samfunnet og ikke la frykten for islamistene ta over. For dette vil føre til at islamistene herjer og dominerer innvandrermiljøet. Og dette skaper hindringer for det flerkulturelle samfunnet, og vekker nordmenns frykt og skepsis til vanlige muslimer.

Jeg, med min arabiske og muslimske bakgrunn og erfaring, ser på islamisme som en kreftsvulst i innvandrermiljøet, - en kreft som sprer seg blant muslimene først og fremst, i tillegg blant mange norske kvinner. For islamistene har en agenda i Norge og de bruker denne taktikken: Ekteskap med norske kvinner gir mulighet til å rotfeste islamisme på norsk jord. Islamistene mener at de har en fremtid i Norge.

Islamistenes fremtid er basert på den muslimske befolkningsøkningen og demokratiet. Dette mener de er lovlig. Demokratiet gir mulighet for muslimene til å kreve sine rettigheter. Og fordi islamistene leder muslimene og styrer dem, organiserer og kontrollerer de moskeene og menighetene.

Men det var ikke dette som var mitt utgangspunkt da jeg for første gang blandet meg i islamismens problematikk. Det var på en tilfeldig måte da jeg skrev om en imam som hele miljøet kjenner godt (Aftenposten, 24. oktober 2002). Denne imamen leder en menighet. Han legitimerte tyveri fra norske butikker på denne måten: Kristne, ifølge Shari´a loven, må betale Djizye, straffeskatt/beskyttelsesskatt til muslimene. I Norge gjør de ikke det. Derfor har muslimene rett til å stjele (den) fra dem. At en muslim går rett inn i butikken og stjeler, er derfor en legitim handling. Dette har vekket debatt i det muslimske miljøet. Mange ayatollaher og muslimske teologer har tatt opp denne saken. Mange har anbefalte å ikke gjøre det, tvert imot, man må respektere landets lover og folk. Likevel opplevde jeg en strøm av kritikk etter at jeg skrev om denne imamen. Vanlige muslimer som omgåes andre moskeer fortalte meg at de også har hørt dette i deres moskeer. Dette er ikke noe nytt for dem. Men jeg skrev kun om den imamen som jeg personlig hørte legitimere å lure, lyve, misbruke systemet og stjele fra nordmenn. Og dette er tillatt i islam, og man belønnes hvis man ikke viser lojalitet til dette samfunnet, for nordmenn er vantro og kristne og de er islams fiender. At vi er i krig med dem.

I Aftenposten opplevde jeg at Bassim Ghozlan skrev et innlegg som ikke diskuterte problemstillingen, men angrep meg personlig, og anklaget meg for løgn. Han skrev: ” Kheir Sajer hevder videre at moskeene gir åndelig opplæring til å drepe nordmenn og hate det norske samfunnet. Han påstår også at en kjent imam har gitt fatwa som legitimerer tyveri fra norske butikker. Dette er påstander som kan danne grunnlag for søksmål. Jeg, som en vanlig leser av innlegget, har rett til å kreve bevis på dette. Hvis Kheir Sajer ikke kommer med bevis er han å betrakte som stor løgner". (Innlegget kan leses på Islam.no)

Men hvem er en stor løgner? Jeg har vært taus i over to år, men nå har jeg bevis for at jeg snakket sant. Ghozlan anklaget meg for at jeg ikke har utdannelse. Han påstod at jeg lyver. Jeg ble virkelig sjokkert, fordi jeg vet at Bassim Ghozlan kjente til denne imamen. Jeg nevnte ikke imamens navn, men alle visste om ham. Derfor er det sjokkerende at Ghozlan angriper meg og lyver offentlig og hevder at det ikke fins slike imamer i Norge. Aftenposten publiserte en artikkel der det står at jeg ble anmeldt til politiet.

Etter denne debatten opplevde jeg en situasjon som er bestialsk: Jeg ble forfulgt av disse islamistene. Over alt ble jeg nevnt som en landeplage. Det som gjorde saken enda vanskeligere, er at de fleste flyktninger og innvandrere lytter til menighetens imamer og tror på det de sier (hører?). Og disse islamister har mobilisert en kampanje med propaganda som består av rykter og løgn.

De fortalte menighetsmedlemmene at jeg spottet Allah og Profeten Muhammed. De fortalte at jeg er alkoholiker og ikke kan skille mellom en imam og en gris. De fortalte at jeg bruker narkotika. De fortalte at jeg er homse (en grov anklage i det muslimske miljøet). Ikke noe av dette er riktig. Men når en strøm av propaganda kommer fra hundrevis av muslimer, vil det bli vanskelig å motbevise. For jeg kan bare snakke med de som tar opp saken med meg. De som tror på det som sies om meg, og ikke snakker med meg, er vanskelige å stoppe.

Islamister begynte å true mine venner og bekjente. De fleste trakk seg fra mitt vennskap. Noen av dem ble også truet. Andre ble overbevist om at jeg er en fiende av islam. Og menighetene har en mekanisme som kan påvirke muslimene. I islam er det regler og lover som sier at den som røper muslimenes hemmeligheter og den som skader islams navn, kan behandles tøft og trues til taushet.

Jeg skrev ikke noe etter dette. Jeg følte plutselig at jeg mistet mitt sosiale nettverk. Jeg ble ensom og alene. Ikke bare det. Jeg opplevde at jeg ble forfulgt i løpet av de siste månedene i år 2002 og begynnelsen av 2003. Jeg merket at jeg ble forfulgt av folk som gikk bak meg når jeg gikk til skole eller spaserte. De bruker en metode som vi kjenner veldig godt. Når en av dem ser meg gå på gaten, ringer de en alliert og forteller i hvilken retning jeg går. Etter fem minutter merker jeg noen gå bak meg. En venn av meg fortalte meg; ”arbeidsledige og sosialklienter blant dem er mange, og de liker å fylle tiden med noe fornuftig, nemlig å forfølge Allahs fiender.”

En gang spaserte jeg alene til Botanisk hage, og merket to sterke unge menn gå bak meg. Jeg snudde meg, og oppdaget at de stirret på meg og var opphisset. Jeg gikk fortere. En av dem ropte navnet mitt. Plutselig var de ved siden av meg. Den ene sa til meg: ”Du! Guds fiende! Slutt med skittkasting mot muslimene!” Den andre stod ved siden av meg og var klar til å angripe. Jeg ble redd og sa: OK! De gikk mens blikkene deres drepte meg av hat.

Jeg oppfattet saken som alvorlig. For kanskje neste gang stikker de meg med kniv og forsvinner. De var fanatikere. Jeg ble forskrekket. Jeg er også barn av samme kultur og forstår tingene riktig. Jeg snakket med mange, og forstod at det fant sted en diskusjon i moskeen til Det islamske forbundet i Oslo hvor alle var hissige mot meg. Derfor tenkte jeg å dra dit og vise meg der for at de kunne se at jeg ikke er en fiende. De hadde et foredrag der. Jeg tenkte at dette er en god anledning til å få dem til å dempe sin mobilisering.

Jeg dro til moskeen. Folk satt og snakket. Da jeg tok av meg skoene og gikk inn, ble alle stille. Jeg hilste. Intet svar. Så hørte jeg en opphissig stemme fra skaren: ”Her kommer den vantro, som kaster skitt på islam og muslimene. Her er nordmenns agent som skriver for en håndfull kroner!” Jeg snudde meg og så mannen. Han jobber som lege på Ullevål sykehus. En lege som opprinnelig er palestiner fra Libanon. Dette landet har gitt ham asyl og trygghet, og gitt ham anledning til å jobbe på sykehuset. Nå bruker han dette nedverdigende religiøse språket mot meg.

Dette øyeblikket sjokkerte meg, og plutselig følte jeg at denne tryggheten som Norge har gitt meg, er i fare. For disse fanatikere vil kapre friheten min og sjelen min. De ønsker å spille ledere for muslimene. De vil utøve makt mot oss. De vil kneble oss. Jeg tenkte at her kan jeg ikke protestere. For de er uberegnelige og kanskje de dreper meg for å forsvare religionen. Jeg snudde meg og gikk ut. Men på veien hjem, tenkte jeg: at denne moskeen får støtte fra staten, og nordmenns skatt finansierer moskeene for at jeg og andre muslimer skal kunne gå der og tilbe Allah. Men det står ikke i lovene at disse som får støtte har lov til å hindre andre å gå i moskeen. Vi har rett til å gå og be i moskeen så lenge moskeen er finansiert av staten.

Jeg snakket med min norske venn og fortalte ham om det som skjedde. Han ble sjokkert. Han anbefalte meg å kontakte Walid al-Kubaisi . Jeg hadde tidligere snakket med al-Kubaisi da han intervjuet meg i forbindelse med en bok om rasisme. Men han virket litt tilbakeholdende. Min norske venn følte at jeg nølte. Han tok telefonen og snakket med al-Kubaisi. Al-Kubaisi var hos oss etter 10 minutter. Da han ble fortalt hele saken, ringte han til en norsk venn av ham, som var en advokat eller politioffiser, og ba om møte. Resultatet var at de anbefalte meg å anmelde forholdet til politiet.

Men de fortalte også at det ikke kommer til å bli noe av dette. For de kommer til å lyve og nekte for alt det som skjedde. De kommer til å si: Vi tar avstand fra dette. De kommer til å spille rollen som fredsduer, som vanlig. Da blir det påstand mot påstand. Og saken blir henlagt på grunn av bevisets stilling. Men al-Kubaisi anbefalte meg å ta opp slike trusler på bånd. Han viste meg en liten båndopptaker. Men jeg vurderte å ti stille. For jeg ville ikke vekke fanatikernes harme mot meg.

Det er fordi dagen etter fikk jeg indirekte signal fra en som omgåes Det islamske forbundet: ”Du er en fornuftig mann og er alene. Hvorfor provoserer du dem og drar til moskeen? Jeg håper du ikke gjør noe dumt. Du vet at noen av dem har en posisjon i Norge og kan ødelegge for din søknad om oppholdstillatelse. Du blir da sendt tilbake uten at du vet grunnen. Og du er en gammel mann som trenger behandling. Tenk at du blir innlagt på sykehus og denne legen du nevnte kommer og gir deg en sprøyte som du ikke våkner av. Det er best å ikke tenke på å gå til politiet. Oppfør deg fornuftig."

Jeg fortrengte enhver tanke i meg om å gjøre noe mot dem. Jeg oppdaget at de som har makten, ikke er politiet, men disse islamistene. Og loven som gjelder i Norge, er ikke norsk lov, men shari´a.

Men det skjedde noe som tvang meg til å trenge dem. Jeg forelsket meg i en marokkansk dame. For å gifte meg måtte jeg bekrefte at jeg er muslim. Slik sier marokkansk lov. Derfor dro jeg først til en irakisk moske med en kurdisk imam. Han møtte meg med et surt ansikt og snakket overbærende på en måte som ikke passer for en religiøs lærd. Han bad meg om å hente to muslimske vitner. Dette er merkelig. Fordi ifølge islam, trenger man ikke vitner, men man blir bedt om å si shahada: Det er ingen Gud utenom Allah og Muhammed er Guds sendebud. Hvis man sier dette foran en imam, er det nok til å bli betraktet som muslim. Jeg dro og spurte venner om de kunne komme og vitne om at jeg er muslim. De sa ja. Men når de hørte at det var hos en imam, ombestemte de seg. Det er fordi de blir mobbet og straffet hvis imamen forteller at de har hjulpet meg. Men jeg klarte å finne to muslimer som kunne si at jeg er muslim. Den ene er fra Albania og den andre fra Afghanistan. Men da imamen så dem, sa han at han hadde mistet stemplet som han må bruke på bekreftelsen om at jeg er muslim.

Jeg dro til en annen moské tilhørende Det islamske forbundet. Jeg ble mobbet og jaget ut av moskeen. De anser seg som Guds agenter på jorden og vil bestemme hvem er muslim, og hvem ikke er muslim.

Men jeg gav ikke opp da min forelskelse motiverte meg til å forsøke igjen. Jeg dro videre til en moské styrt av en pakistansk imam. Han snakker arabisk. Jeg bad ham om en bekreftelse på at jeg er muslim. Han spurte: Hvorfor går du ikke til arabiske moskeer? Jeg fortalte at jeg hadde vært i to moskeer og at de nektet å gi meg bekreftelse, at den ene krevde to muslimske vitner og den andre unnskyldte seg med at han hadde mistet stemplet. Imamen lo, og gav meg en bekreftelse uten videre. Jeg takket ham og gikk ut. Hadde jeg ikke møtte denne gode imamen, ville jeg ikke ha vært gift i dag.

Men likevel dirrer det i mitt hjerte: Hvorfor har disse islamister så mye makt over oss? Hvorfor blir de støttet av staten, uten tilsyn, uten kontroll og uten muligheter til at andre muslimer kan si deres mening om dem? Det er en stor forskjell mellom en muslim og en islamist, like stor som forskjellen mellom en tysker og en nazist.

Nå leste jeg på en nettside som tilhører Almajlis aloropi li lifta wel buhuth (http://www.ecfr.org/) en bekreftelse på at jeg hadde rett: På nettet under denne adressen sier al-Qaradawi, en av de mest kjente teologer i den muslimske verden, at det fins imamer i Europa som oppfordrer og gir fatwaer til å stjele, misbruke systemet, lure folk og oppfordre til å drepe europeere. Han forteller om imamer her i Europa som har gitt fatwaer som sier at det er tillatt å misbruke systemet, stjele eller misbruke sosialsystemet, jukse og lyve for landene som huser dem. Så fortsetter al-Qaradawi, ”Og det som er mer alvorlig, er at disse imamer har gitt fatwaer om å drepe landets innbyggere som de bor trygge iblant.” Dette står i detaljer. Og Det islamske Forbundet er i kontakt med denne imamen (de ville bygge moské og fikk skriftlig "legitim" tillatelse fra al-Qaradawi. Det vil si at Ghozlan vet fra folk i Norge, og vet fra denne imamen som skriver på denne nettsiden, at det fins slike imamer. Spørsmålet er: Hvem er den store løgneren? Jeg vil advare mot hvordan man blir beskyldt offentlig for løgn fordi man forteller en sannhet som islamistene misliker, eller viser lojalitet til det norske samfunnet og avslører grumsete islamister med dobbeltmoral.

Jeg ber statsrådene Dørum og Solberg om å ta denne historien i betraktning. De må ikke generalisere og se alle som muslimer. Det fins islamister også. De er våre nazister og fascister. Det fins vanlige muslimer. Islamistene er organisert og har politisk agenda. Derfor styrer de miljøet vårt via religion. Muslimene dyrker Gud, islamistene dyrker makt og politikk.

Per 23.05.05 var nettstedet (Almajlis aloropi li lifta wel buhuth (http://www.ecfr.org/) Kheir Sajer henviste til nede.

Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005