| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > SKRIBENTEN > Arkiv > Innvandring, liberalisme og islam

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Jan Arild Snoen, skribent

Det er ikke lett å holde på liberale idealer i møte med illiberale kulturer. Det er ikke lett å åpne grensene dersom det automatisk følger med en andel av den norske statskassa.

Liberalister har alltid vært positive til migrasjon. For oss er landegrenser i utgangspunktet en kunstig begrensning på individers handlefrihet. Som individualister er vi skeptiske til nasjonalismen fordi den er beslektet med langt verre former for kollektivisme – som sjåvenisme og rasisme. For oss er det helt sentralt at enhver må få velge sin egen vei til det gode liv. Derfor er vi også for et mangfold i livsstil og livssyn. Da er veien kort til å omfavne et flerkulturelt samfunn.

Men disse prinsippene lar seg ikke realisere fullt ut fordi forutsetningene ikke er oppfylt. En rett til å bo hvor man vil, kan ikke kombineres med en ubetinget rett til andres penger. Ofte er det langt fra opplagt om handlinger kan kalles frivillige eller tvungne. Da kan staten være individets beskytter mot sivilsamfunnets undertrykkelse. Derfor har jeg stadig større problemer med å finne ett ”korrekt, liberalistisk” svar på de mange utfordringene som innvandringen stiller oss overfor. Noen vil sikkert mene at jeg nedenfor inngår for mange kompromisser med liberale ideer.

HRS har bedt meg reflektere over forholdet mellom liberalisme og integreringspolitikk. Jeg har valgt å begrense meg til noen dilemmaer omkring fri innvandring, omskjæring og henteekteskap. Dette er utfordringer ikke bare for hardkokte liberalister, men for alle som ønsker et åpent og liberalt samfunn.

Fri innvandring en utopi

For meg er det rimelig klart at fri innvandring ikke kan kombineres med den omfattende velferdsstaten vi har i Norge. Incentivet for å flytte til rike land for å nyte godt av velferdsordningene er rett og slett for sterkt. Innvandringen må foregå på en slik måte at innvandrerens ønske om å bedre tilværelsen for seg selv og sine nærmeste ikke kommer på bekostning av det norske samfunnet, men tvert imot leder til felles nytte. Dette premisset faller sammen med en realpolitisk vurdering, basert på historisk erfaring. Selv om det er rom for et visst humanitært element, er åpnere grenser bare politisk mulig dersom de som allerede bor i landet tror det er til fordel for dem.

Noen liberalister vil omgå problemet med velferdsinnvandring ved å avskaffe velferdsstaten. Det er åpenbart utopisk. Det finnes imidlertid mellomløsninger, der nyankomne får vesentlig dårligere sosiale rettigheter enn dem som er født her, eller har bodd her lenge. Mine venner i amerikanske Cato Institute snakker om å bygge en ”mur rundt velferdsstaten”, istedenfor en mur ved grensen. Trygdesystemet har allerede et slikt skille, i form av opptjeningstid for mange av de sosiale rettighetene. Trolig måtte dette skillet være enda større dersom grensene ble åpnet. Men da tyter problemet ut på den andre siden, ved at vi risikerer at mange kommer, prøver lykken og mislykkes, noe som kan gi en stor underklasse. Noen vil også komme med eksplisitt formål å tigge eller stjele. Det ser vi allerede i dag.

Mange liberalister vil si at det tross alt er bedre at folk fra fattigere land får frihet til å komme hit, selv om de risikerer å forbli fattige etter norsk standard (men relativt velstående etter sin gamle standard), istedenfor å være lutfattige der de kommer fra. For meg, som følger en mer utilitaristisk versjon av liberalismen, må dette veies mot at etableringen av en slik underklasse har betydelig virkning på dem som allerede bor her, for eksempel i form av økt tigging, kriminalitet og sterkt press på lønningene i visse deler av arbeidsmarkedet.

Vi står igjen med en selektiv innvandring som den mest realistiske halvliberale løsningen, altså slik at vi forsøker å tiltrekke oss dem som både vil og kan bidra positivt til norsk økonomi, og avskrekke dem som sannsynligvis vil ligge samfunnet til byrde. Det er nettopp i land som praktiserer dette, som Canada og Australia, at det har vært politisk mulig med ganske åpne grenser og høy innvandring.

Alle som ønsker seg en innvandringspolitikk der vi lokker ”de beste” til Norge må imidlertid innse at dette landet ikke er særlig attraktivt for dem vi ønsker oss aller mest. De færreste indiske IT-spesialister eller entreprenørtyper av alle nasjonaliteter drar til Oslo eller Trondheim, dersom de kan dra til Austin, Toronto, Melbourne eller London. Et mer realistisk mål enn å satse på ”de beste”, er å nøye oss med å selektere dem som har rimelig gode utsikter til å være i arbeid – ”de som er gode nok”.

Sivilsamfunnet kan også undertrykke

Jeg innrømmer glatt at jeg for et tiår siden la for liten vekt på at verdier, holdninger og handlinger som er sterkt i strid med de liberale frihetene også er en del av mangfoldet. Et grunnleggende liberalt dilemma består i hvordan vi møter det illiberale. Vi må holde fast på mangfold som en viktig verdi, uten å henfalle til relativisme, der alle uttrykk for dette mangfoldet anses som like gode.

Liberalister har vendt seg til at de viktigste konfliktene går mellom individ og stat, mellom den friheten hver enkelt av oss kan utøve, og de begrensninger som staten stiller opp gjennom lover og reguleringer. Særlig liberalister, med sin statsskepsis, er i fremmed terreng dersom individet trenger statens beskyttelse mot det sivilsamfunnet som vi, og ikke minst konservative, dyrker som alternativ til staten.

Vi har også vendt oss til et sekulært samfunn, der religiøse skikker, påbud og forbud ikke betyr stort for våre liv, men er redusert til mer eller mindre tomme tradisjoner. I høyden begrenser de dem som selv har valgt å la seg begrense, ikke oss andre. Når en del av mangfoldet inkluderer kulturer der religiøse tradisjoner er høyst levende, og binder også dem som vil gjøre seg fri fra dem, er vi nødt til å vurdere vår statsskepsis en gang til.

Noen ganger er det enkelt. Tradisjoner som tvangsgifte og kjønnslemlestelse er så åpenbare krenkelser av frihet og menneskerettigheter at vi ikke nøler med å behandle dette som kriminelt.

Forebyggende tiltak skaper imidlertid problemer. Noen av disse avveiningene er lette. Jeg er sterkt uenig med min partileder Erna Solberg når hun går imot obligatorisk helseundersøkelse av unge jenters kjønnsorgan. Krenkelsen for jentene av at helsesøster skal ta en rask kikk er åpenbart mer tungtveiende for henne enn å redde et stort antall barn fra kjønnslemlestelse. Den avveiningen har jeg vanskelig for å forstå. Erfaringene fra Frankrike viser at helseundersøkelser er et veldig effektivt virkemiddel mot kjønnslemlestelse. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at Solbergs motstand reflekterer rester av en midlere variant av den redselen for kvinners seksualitet som tradisjonen med kjønnslemlestelse tar sitt utgangspunkt i.

Tvang eller frie valg?

Andre ganger er det vanskeligere. Våre valg påvirkes av så mangt, og det er legitimt å påvirke andre – ja det er en helt sentral del av foreldrerollen. Nesten alle vil være enig i at vold og trusler om vold er en uakseptabel form for påvirkning, og at valg under slike omstendigheter er tvungne. De fleste vil også være enig i at man ikke kan påberope seg å være tvunget dersom man kjøper noe etter å ha sett en TV-reklame, eller dreper noen etter å ha sett en voldsfilm.

De aller fleste av våre valg ligger mellom disse ytterpunktene. Det er ingen enkel sak å fastsette grensene for når påvirkning går over i urimelig tvang som individet skal beskyttes mot. I sin ytterste konsekvens kan det innebære at staten setter til side hva individet sier det vil, fordi det ikke anses som et uttrykk for hva vedkommende egentlig vil. Liberalister er sterkt imot statlig paternalisme, og mange aksepterer derfor bare vold og trusler om vold som legitim grunn for at staten skal overstyre valgene. Men hva med det å bli nektet å gå ut av huset og nektet utdanning dersom man ikke følger foreldrenes vilje? De fleste vil også regne dette som uakseptable sanksjoner og dermed krenkelse av rettigheter, men det kan være vanskelig for utenforstående å få innsyn i slike forhold, slik at det er mulig å gripe inn. Dersom sanksjonen mot uønsket adferd er utstøtelse av familien og hele det etablerte sosiale miljøet, står vi uten legale virkemidler, siden alle har rett til å omgå dem man vil og unngå dem man vil. Å ha en kjærlig familie er ikke en menneskerett og kan ikke lovfestes.

Islams forbud mot konvertering skaper en særlig utfordring. Man blir født muslim, og ifølge mange autoritative talsmenn innen islam med en sterk posisjon også i Norge, som Yusuf al-Qaradawi og Zakir Naik, kan en muslim ikke fornekte sin tro uten å begå forræderi, noe som straffes med døden. I noen land praktiseres også tvungne skillsmisser i slike tilfeller. I de deler av verden der det er grunn til å oppfatte slike trusler som reelle, har muslimer derfor ikke trosfrihet, og handlinger som begrunnes i religiøs praksis er dermed ikke frie. (Selv om mange ville oppført seg akkurat likt også uten denne trusselen). Selv om landets lov ikke eksplisitt gjør konvertitter rettsløse, og ingen eksplitt har kommet med konkrete drapstrusler, kan jeg vanskelig se at muslimer i Pakistan eller Iran kan betegnes som frie til å konvertere.

For norske muslimer er den religiøse tvangen langt fra så sterk. Konvertering er i seg selv ikke nok for å risikere livet, mens en ”vestlig” livsstil i noen tilfeller har ført til det som perverst nok betegnes som ”æresdrap”. Noen få våger da også å åpnet oppgi sin tro, og enda flere velger en mer vestlig livsstil. Men det er ingen dristig spekulasjon at de fleste norske muslimer utsettes for et sterkere press for å holde på sin religion og utbredte tolkninger av hva dette innebærer, enn de aller fleste av de nordmennene som fremdeles regner seg som kristne.

Er henteekteskap frie?

Myndige mennesker bør få gifte seg med hvem de vil. Men hvordan vet vi at det er viljen til den som skal gifte seg som fremkommer, og ikke deres families? Hege Storhaug viser i sin siste bok til opplysninger som er gitt til den norske ambassaden i Pakistan, der bare 3% av dem som søker om å få komme til Norge på grunnlag av familiegjenforening oppgir at de gifter seg av kjærlighet, mens det store flertallet av ekteskapene er produkter av avtaler mellom familiene.

Når går arrangerte ekteskap over til å være tvangsgifte? Kan vi si noe generelt om det presset som ligger i avtalte ekteskap er akseptabelt eller ikke, eller må vi vurdere dette fra sak til sak, noe som i praksis vil være umulig, siden korrekt informasjon er vanskelig tilgjengelig for utenforstående? Kan vi på generelt grunnlag avvise arrangerte ekteskap, fordi de primært er en allianse mellom familier, ikke mellom to individer som ønsker å leve sammen? Kan vi som individualister godta at mange unge kvinnene (og menn) er bønder i et spill der familieallianser og velferdsinnvandring til Norge er målet? Kan vi gjennom lovverket legge generelle hindringer i veien for arrangerte ekteskap, fordi vi vet at i mange tilfeller betyr det å importere unge kvinner til Norge for at de skal produsere og oppdra barn, men hindres i utdannelse, yrkeskarriere og integrering i det norske samfunnet?

Og hvis vi ikke godtar arrangerte ekteskap – hvordan skal vi kunne hindre dem, uten å krenke andres frihet til å inngå romantisk begrunnede ekteskap? Det er tross alt ikke bare enkelt å påvise at et ekteskap er arrangert dersom partene tar noen forholdsregler (eller lyver) for å motbevise det. Prinsippet om likhet for loven gjør det ikke ønskelig med egne regler for dem som stammer fra kulturer der henteekteskap er utbredt.

Det finnes også argumenter utover hensynet til de importerte kvinnene. Det første er allerede nevnt – det økende omfanget av familiegjenforening gjør at innvandringen til Norge i økende grad fremstår som motivert av norske velferdsordninger, og ikke bidrar positivt til det norske fellesskapet i økonomisk forstand.

Storhaug argumenterer overbevisende for at henteekteskapene bidrar til å hindre integrering og opprettholde en arkaisk kultur som står i sterk kontrast til de liberale verdiene jeg ønsker det norske samfunnet skal bygge på. Dette går også ut over dem som allerede lever i innvandrermiljøene, ved å vanskeliggjøre en integrering som kunne gi dem større personlig frihet. Det er ikke bare kvinner som hentes til landet som trampes på, men også menn (og kvinner) som er født i Norge, men som ikke får velge seg en partner herfra. Manglende integrering fører også til et økende potensial for konflikter med resten av det norske samfunnet.

Noens frihet må innskrenkes for å redde andres

Her står debatten om henteekteskap og vipper, og særlig kontroversiell er en aldersgrense for slike ekteskap. Liberalere, særlig i Venstre, trekker gjerne frem genuine eksempler på forelskede 20-åringer som ikke får gifte seg, og dermed bo sammen i Norge, dersom det innføres en aldersgrense. Dermed er debatten over for mange av dem. Så enkelt er det ikke.

Vi står ovenfor en avveining der vi både må legge vekt på hvor mange som rammes, og alvorligheten i frihetsinnskrenkingen. Jeg har valgt å ofre hensynet til noen relativt få unge som har truffet en kjæreste i utlandet og må vente noen år med å bringe vedkommende med seg til Norge, til fordel for de mange som i ung alder blir ofre for arrangerte ekteskap, hvorav de fleste etter mitt skjønn er bygd på ulike grader av tvang.

Avveiningen er ikke så enkel som med underlivsbesiktigelse av jentebarn. Det er heller ikke enkelt å bestemme hvor aldersgrensen skal ligge. Jo høyere aldersgrense, jo større sjanse er det for at partene har ressurser til å påvirke valgene og klare seg som individer i Norge. Jeg har stor sans for betydningen av at kvinnen (og mannen) skal ha hatt anledning til å avslutte en utdannelse som gir muligheter for egen karriere i Norge. På den annen side – jo høyere aldersgrense, desto flere genuine kjærlighetsforhold stopper vi. Ideelle løsninger finnes ikke, bare sjablongløsninger der noen urettmessig rammes.

Jan Arild Snoen er skribent og skriver fast for www.minerva.as. En rekke artikler omkring islamisme er også publisert på nettstedet www.politisk.no. En lenger artikkel om Bernard Lewis og islamismen er tilgjengelig på hjemmesidene til tankesmien Civita.

Publisert som "Innvandring, liberalisme og islam", Human Rights Service ©
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00[email protected] © HRS 2002 - 2006