| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Innvandring > Innvandringspolitikk > Særlover medfører berøringsangst | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Særlover medfører berøringsangst |
|
Informasjonsleder Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS) Aftenposten.no setter et berettiget søkelys på særlover knyttet til tradisjonsbestemte overgrep mot innvandrerjenter og – kvinner (12. april 2005). Dessverre blandes ulike former for lovverk og urett sammen, og fører derfor til misforståelser. I Norge har vi særlover mot tvangsekteskap og kjønnslemleelse (begge av 1995). Disse formene for overgrep var i utgangspunktet fullgodt dekket opp av norsk straffelov, men politikerne ønsket å sende klare signal til nye grupper borgere om at slik praksis er forbudt. Man håpet på en forebyggende effekt. Loven mot kjønnslemlestelse har aldri vært rettslig prøvd, til tross for avdekket og anmeldt lemlestelse. Tvangsekteskap har vært rettslig prøvd et par ganger. HRS er i prinsippet mot å innføre slike særlover. Dette fordi vi erfarer at særlovgivning medfører berøringsangst; Et annet negativt moment med slike særlover, er at de (som regel) samlede begåtte kriminelle forhold ved for eksempel tvangsekteskap, som både tvang, frihetsberøvelse og voldtekt, i liten grad bevisstgjøres, både blant de aktuelle gruppene selv og i det offentlige apparatet. Men det bærer helt galt av sted å sammenlikne slike symbol-lover med lovgivning knyttet til for eksempel utlendingslovverket. Aftenposten omtaler i sin reportasje 12. april 2005 stortingsvedtaket fra 2003 for å sikre muslimske kvinner skilsmisse, et vedtak basert på HRS sine anbefalinger. Vedtaket handlet blant annet om å kreve at muslimske ekteskapskontrakter, som ligger til grunn for innvandring til Norge, ikke skal frarøve kvinner muligheter for skilsmisse. I reportasjen kan man lese at disse lovendringene var unødvendige, og at norsk skilsmisse er likeverdig med en muslimsk skilsmisse! Dette er fullstendig feil. Vår ambassade i Islamabad har aldri sett én eneste pakistansk ekteskapskontrakt (en såkalt Nikah namah), som ligger til grunn for innvandring til Norge, der den kvinnelige parten (norsk statsborger eller ikke) har fått innskrevet rett til skilsmisse. Dette til tross for at Nikah namah har et eget punkt, punkt nr.18, som sier følgende: Hvorvidt ektemannen har delegert skilsmisserett til hustruen. Hvis ja, under hvilke omstendigheter? Vanligvis besvares ikke dette punktet. Dette betyr at hvis mannen skulle nekte hustruen skilsmisse fra den muslimske kontrakten, må hun gå rettens vei i opprinnelseslandet. Det blir som oftest en mangeårig kamp. Og kanskje får hun skilsmisse. En muslimsk kvinne med norsk skilsmisse, men uten muslimsk skilsmisse, kan tiltales for bigami i opprinnelseslandet ved ny ekteskapsinngåelse. I tillegg møtes hun med fordommer i miljøene her. Fordommer kan lovverk gjøre lite med. Men hvilke krav vi for eksempel setter som grunnlag for innvandring, i denne sammenheng en ikke-diskriminerende ekteskapskontrakt, bør være gjenstand for lovregulering. |
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005 | |
offerets kulturelle og religiøse opphav får støtteapparatet og rettsvesenet til å vegre seg for å agere. For eksempel vil en amputasjon av et hvitt barns øre betraktes som hva det faktisk er, en lemlesting, mens amputasjon av et svart barns klitoris, ikke behandles som hva det faktisk er. Det blir heller sett på som en tradisjonsbestemt praksis, som foreldre gjør med de beste hensikter.