|
Av Rita Karlsen (HRS)
Hos Dagbladet.no 2. juli forfekter forsker Randi Gressgård at både Klassekampen, HonestThinking.org og HRS bedriver en kamp for demokratiet som innebærer å verne om det norske folket. HRS betegner hun som elitistisk folkelig organisasjon, der innvandringsmotstanden ikles en akademisk drakt. Våre rapporter ligner til forveksling forskningsrapporter, og selv vårt navnevalg er et bedrag, da det ikke tilfeldig minner om Human Rights Watch. Alt for at vi ønsker å bli tatt seriøst. Slike påstander er forstemmende, og Gressgård framstår i bunn og grunn like elitistisk, bedrevitende og ignorant som hun beskylder andre for å være, noe som fortjener merkelappen akademisk arroganse.
Det er synd at Gressgård, som langt på vei drar opp en interessant debatt, nemlig skillet mellom folket og eliten, ikke klarer å holde seg til temaet uten skittkasting. Forunderlig er det jo også at hun, som den akademikeren hun fremstiller seg som, ikke kontrollerer sine påstander før hun fremmer dem. La oss ta navnevalget først; Human Rights Service er ikke valgt ut fra navnelikhet med noen. At vi har valgt et engelsk navn, handler enkelt om at vi jobber med problemstillinger som er felles for hele Europa, jf. vårt nylige møte med Ayaan Hirsi Ali i det nederlandske parlamentet der vi diskuterte overgrep mot innvandrerkvinner og –barn (se www.rights.no).
HRS er en fleretnisk partipolitisk uavhengig tenketank, i Norge gjerne betegnet som tankesmier, hvilket tilsier at vi ønsker å være prinsipptenkende idéleverandør til den ofte kortsiktige og forutsigbare partipolitikken (som Åmås uttrykte det i kommentar hos Aftenposten.no 24. juni). For oss handler det om innvandrings- og integreringspolitikken, der det å være kritisk til denne (til dels manglende) politikken ikke er det samme som å være innvandringsfiendtlig, slik Gressgård synes å tro. Men vi er ikke et forskningsinstitutt, som er et bevisst valg.
Undertegnede har fortid både som forsker og metoderådgiver i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon, og kan en del om forskningens og statsforvaltningens sterke og svake sider. Forskningen har et formidlingsproblem mens statsforvaltningen har en innbygd treghet, der begge disse kan oppveies i en tenketank. Formidlingen fra vår side kan ta i bruk meninger og kunnskap uavhengig av særinteresser på en helt annen måte enn både forskningen og statsforvaltningen. Samtidig er det vår intensjon at vårt arbeid skal bidra til forskning, hvilket det ved flere anledninger også har gjort, bl.a. om utnytting og utbytting av kvinner fra fattige land, og innvandrerbarn som sendes for lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland.
Og selvsagt vil HRS bli tatt seriøst, det er faktisk eksistensgrunnlaget. Men her skiller vi oss fra forskningen og statsforvaltningen på en annen måte – vi må jobbe for det og fremme resultater, vi kan ikke gjemme oss bak titler eller tunge organisasjoner. |