|
Av Hege Storhaug, kronikk i VG 20.11.2006
Professor Thomas Hylland Eriksen har sprengt alle grenser for anstendighet og faglig saklighet i debatten om innvandring. Hans påstander om at jeg og flere andre navngitte personer står for "etnisk rensing og tvangassimilasjon" er så grove at de beveger seg inn i en sone hvor det går på den personlige sikkerheten løs.
Etter ti år som aktiv i den offentlige debatten om innvandring og integrering, har jeg for første gang følt på konkret frykt. Frykt for min egen sikkerhet, frykt for likesinnedes sikkerhet, frykt for en økende polarisering og derav den uro som kan skapes i samfunnet vårt. Det handler om påstander hinsides enhver rimelighet, uten forsøk på å dokumentere utspillet. I Agderposten 1. november skulle Hylland Eriksen kommentere boken min, sies det. I kronikken peker han raskt på meg, Hans Rustad i Document.no og Ole Jørgen Anfindsen i Honestthinking.org, og definerer oss som ”anti-islamister”, i seg selv greit da islamister har som mål å velte det sekulære demokratiet og sette en strek over menneskerettigheter. Men så kommer sjokket. Professoren skriver at vi tre ”ikke ser ut til å tilby andre løsninger enn etnisk rensning og tvangsassilimasjon. Det er ikke minst derfor så mange innvandrerkvinner misliker Hege Storhaug…” Nøyaktig samme ord gjentas noen dager senere i Ny Tid.
Folkemord og overgrep
Etnisk rensning. Jeg vil anta at de fleste med dette begrepet tenker med gru på folkemordet i Rwanda, på Hitler, på Stalin, på krigen på Balkan. På kollektive henrettelser, på menneskemasser jaget på flukt. Tvangsassilimasjon. Selv tenker jeg på statens overgrep mot romanifolket ved eksempelvis sterilisering. Hva tenker Hylland Eriksen på? Det er ingen verdighet igjen i debatten med slike uredelige og nedrige påstander. Absolutt ingen. Med dette forsøket på skandalisering har Hylland Eriksen brukt opp all ammunisjon – for hva er verre enn etnisk rensing?
Jeg har opplevd ulike grader av demonisering i en rekke sammenhenger. Etikettene sitter løsere og løsere. Fundamentalist og ekstremist er gjentatt så mange ganger og ropt så høyt at både jeg selv, og flere med meg, ikke oppfatter slike påstander lenger. Jeg tror dessverre dette bare er en begynnelse på aktiv bruk av sverting som bevisst strategi i denne debatten. Dess mer åpenbar integreringens fallitt blir, dess mer vil de multikulturelle skjønnmalerne prøve å skyve skylden over på oss som har varslet om problemene i mange år. Dette for å beskytte sine mangeårige feilaktige standpunkt. ”Vi” gjøres til ”synderne”, for ”vi har skapt den farlige tonen”, det er ”vi som (særlig) har ført muslimer generelt inn i en marginalisert posisjon som kan avle vold”.
Menneskeverd
I 14 år har jeg som journalist, forfatter og nå i Human Rights Service, produsert dokumentasjon og forslag til tiltak for å sikre alle i Norge grunnleggende menneskeverd. Min siste bok handler om hvordan den norske staten skal beskytte nye ikke-vestlige grupper mot kulturelt/religiøst funderte overgrep, være seg æresdrap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse. Den tar bredt opp uttransportering av ikke-vestlige barn til foreldrenes hjemland for oppvekst der. Jeg mener at barna skal være her i Norge, for å ruste dem optimalt til å kunne leve fullverdige liv her de skal leve sine liv som voksne. Empirien er bred, det samme er argumentasjonen for nødvendige tiltak. Hylland Eriksen bør snarest prøve å dokumentere ”ingen andre løsninger enn etnisk rensning”. Jeg legger videre frem en rekke forslag til tiltak for at særlig muslimske barn og kvinner skal innlemmes i universelle menneskerettigheter. Er dette tvangsassilimasjon?
Religionskritikk
Jeg tar også opp kritikkverdige sider ved religion. Som flere andre debattanter har Hylland Eriksen åpenbart store problemer med å skille religionskritikk fra en generell kritikk av enkeltindivid, det vil si når kritikken rettes mot islam. Det er her jeg tror hans egenproduserte betennelse er å finne. Selv om jeg fra første stund i mitt arbeid har hevdet muslimers rett til frihet fra overgrep og undertrykkelse, synes store deler av den rådende eliten å være allergisk mot kritikk av negative sider ved islam. Rasjonalitet og fornuft settes i skammekroken, irrasjonalitet og konformitet settes i høysetet. Dessverre til skade for både enkeltindivid og det sekulære demokratiet.
For øvrig; at ”så mange innvandrerkvinner misliker” meg, hva vet Hylland Eriksen om det? Vet han noe som helst om min vennekrets, henvendelser jeg får daglig på telefon og e-post? Vet han hvem som stopper meg på gaten for å støtte arbeidet? Nei, dette vet han ingenting om. Og sannheten er at jeg, tydeligvis i motsetning til han, har daglig kontakt med innvandrerkvinner. I motsetning til han bor jeg hellet ikke på Oslos beste (etnisk hvite) vestkant, men på Oslos mangfoldige østkant. Med andre ord lever jeg i den nye virkeligheten, mens Hylland Eriksen synes å leve forskanset bak en selvkonstruert virkelighet.
Det er bare et tidsspørsmål før professorens stand-up-komedie – kjemisk fri for empiri og full av synsing og sverting – møtes med tomme benkerader.
|