Av Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS)
”Integreringen går seg til med tiden.” Hvor ofte er ikke denne påstanden gjentatt fra sentralt politisk hold og Statistisk Sentralbyrå (SSB). På flere felt synes tilstanden å være motsatt, særlig knyttet til giftermål.
Dokumentasjon og ”tørre tall” om sentrale forhold innen integreringen er en mangelvare og skaper stort rom for synsing og føleri i debatten. Derfor kjøper HRS statistikk fra ulike lands byråer, som nå nylig hos SSB over inngåtte ekteskap til de største ikke-vestlige gruppene i Norge de siste åtte årene. Tallene i vår rapport ”Innvandring gjennom ekteskap” bør være en kraftig tankevekker:
• 87 % av 1. generasjon menn giftet seg med kvinne med samme bakgrunn. 64 % hentet hustruen i opprinnelseslandet, såkalte henteekteskap. 9 % giftet seg med norsk kvinne. Tallene for 1.generasjon kvinner er hhv 88 %, 50 % og 8 %. Begge gruppene henter i økende grad ektefelle i opprinnelseslandet.
• Hele 95 % av 2. generasjon giftet seg med partner med samme landbakgrunn. 75 % hentet ektefellen i foreldrenes opprinnelsesland. Kun 2-3 % av ekteskapene var med etnisk norsk person, altså færre enn i 1. generasjon.
• Av de ikke-vestlige under 21 år med opprinnelse fra land der arrangert ekteskap er utbredt som giftet seg i 2003, inngikk hele 94 % ekteskap utenfor Norge og EU. For nordmenn er tallet 7,5 %. Ca tre ganger flere ikke-vestlige jenter enn gutter under 21 år inngikk slike ekteskap i 2003.
Dette er tall fra SSBs egen database, som ikke offentliggjøres av SSB. Tvert om er det HRS’ vurdering at SSB ofte skjuler slik sentral informasjon i store sekkekategorier, eller polemisk fremhever norske menns ekteskap med kvinner i fattige land.
Det kan synes som SSB har bestemt seg: Integreringen er på riktig vei. I SSB-notat 2004/65 sies det da også rett ut: ”De aller fleste har etter hvert funnet seg godt til rette her. Hovedinntrykket er at integreringen av innvandrerne ’går seg til’ med tiden.”
Det er mange variabler for integrering, men blandede giftermål burde være naturlig og hyppig i et samfunn med høy grad av samspill og fellesskapsfølelse mellom ulike folkeslag. SSB peker på at jo lengre man har bodd i Norge, dess likere blir man majoritetsbefolkningen. Pakistanere og tyrkere har bodd lengst i Norge, men det er også de som i størst grad henter ektefelle i opprinnelseslandet - og som i minst grad ekter nordmenn. Så skulle man anta at det å være født i Norge (2.generasjon) ville føre til at flere giftet seg her – men som vist, tallene sier det motsatte.
Hypotese
SSB forklarer dette med at mange i 2.generasjon enda ikke har inngått ekteskap, og mange av disse vil gifte seg med partner i Norge. Dette kalles en hypotese, men blir lett et uomtvistelig fakta når SSB sier det, som videreføres av andre aktører for å bygge opp under egen argumentasjon. Som da Erna Solberg nylig sa at kun 9 % av den unge innvandrerbefolkningen har giftet seg (Tabloid 18.mai). Riktige tall er 11 % av mennene og 17 % av kvinnene. Men viktigst her er at innvandrere i Norge fra Danmark eller Sverige giftes ikke bort arrangerte. Et aktuelt tall er heller at hele 36 % unge tyrkiske menn og 60 % av kvinnene allerede har giftet seg.
SSBs gjentatte bruk av hypoteser om innvandring har vanskeliggjort en debatt på bakgrunn av faktiske forhold og også stimulert til regelrett argumentasjonsfusk fra de hold som ser samfunnet vårt tjent med å stikke hodet i sanden (også hevdet av dr.scient. Anfindsen i kronikk i VG 15.mai). I denne sammenhengen burde følgende være interessant: Vi har i dag rundt 80.000 barn og unge, 1. og 2.generasjon, fra land der arrangert ekteskap er utbredt. Hvis ikke SSBs hypotese snarlig skulle slå til, hvilket den ikke gjør i undersøkelser fra aktuelle europeiske land, står vi bare i denne gruppen overfor flere titusen henteekteskap. Og hvorfor skal vi tro at 3 av 4 i 2.generasjon i Norge helt frivillig gifter seg med en de knapt kan ha møtt? Vår hypotese er at mange av disse ekteskapene har momenter av tvang. Dette burde få våre fremdeles unge ledende toppolitikere som Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp) og Jens Stoltenberg (Ap) til å ta solide grep.
En kvalifisert vurdering av utviklingen er at sentrale ikke-vestlige grupper ikke integreres, det blir en etnisitrering. Allerede i dag er dette synlig blant pakistanerne. De har bodd her lengst, de er flest, og jo flere som har kommet, dess mer har miljøene manifestert seg som pakistanske. Vi har fått et Pakistan her, hva gjelder normer og verdier, kastesystem, føydale trekk og storfamilie som ledes av overhoder. Det foregår intense maktkamper innad som er særlig synlig ved den etniskbaserte politiske og organisatoriske aktiviteten. Fra fotfolket innen helsevesenet, skolen og politi fortelles det om en tydelig ”pakistanisering”, der særlig barn, unge og kvinner er under sosial og religiøs kontroll.
Presset
Liberale foreldre føler seg presset av negative element innad i miljøene til å kontrollere barna og de unge bort fra alt som tyder på tilpasning til norsk/demokratisk levesett. Jenter tas ut av svømmeundervisning, kvinner presses inn i sløret osv. Fra miljøene fortelles det om en kappestrid om å fremstå som ”ekte pakistaner”.
”De aller fleste har funnet seg godt til rette i landet”: Hvem er for SSB ”de aller fleste”? Utsagnet kan kategoriseres som en velment hypotese, men samtidig som en hån mot særlig de som er gjort sårbare på innsiden av systemene, barna, ungdommen og kvinnene. Eller som en ung pakistansk medarbeider sa: ”SSB har helt rett! Makta, altså mennene, har jo fått ta seg helt til rette.”
|