Kjære helseminister Dagfinn Høybråten!
Livreddende kirurgi
Kravet om at kvinnen skal blø på bryllupsnatten er i mange kulturer ufravikelig. Blodet er beviset på jentas ærbarhet, og uten dette bevis er kvinnens skjebne uviss. Å få "operert inn ny jomfruhinne" eller rettere sagt: å sy noen enkle sting, har derfor reddet flere unge kvinner fra å bli utstøtt eller drept. Dette er livreddende kirurgi, og bør være et ansvar staten påtar seg. Vi ber deg derfor, helseminister Dagfinn Høybråten, om at et slikt inngrep blir et tilbud i det statlige helsevesenet. Det er å betrakte som en nødvendig livsforsikring for en svært sårbar og utsatt gruppe unge kvinner.
Volvat Medisinske Senter har i fem år hatt tilbud til unge innvandrerkvinner om "ny jomfruhinne". Så vidt vi kjenner til, er dette det eneste stedet som har gitt et slikt tilbud. Leder for senteret forteller at gråtende og livredde unge kvinner oppsøker Volvat. De frykter for sine liv fordi skal giftes bort. Samme informasjon har vi i Human Rights Service (HRS) fått gjennom jenter som er i denne svært vankelige situasjonen. Vi reagerer derfor med forundring over oppslaget i Dagsavisen 9. juni 1992, der det fremgår at unge innvandrerkvinner (Saera Khan i Ap og Meltem Safak ved Mirasenteret), applauderer at Volvat nå har lagt ned tilbudet. Deres synspunkt er utvilsomt basert på manglende forståelse for situasjonen som en voksende gruppe i Norge befinner seg i. At Volvat legger ned tilbudet etter anmodning fra Rådet for legeetikk, er ikke mindre enn oppsiktsvekkende. Rådet har truffet sin beslutning ved å si at "kulturelle konflikter ikke skal løses ved kirurgi." Det er etter vår vurdering ikke et etisk forsvarlig standpunkt - hvis kirurgi kan redde liv må det være legers selvfølgelig plikt, noe annet er å betegne som ansvarsfraskrivelse. Vi antar at Rådet ikke har innhentet tilstrekkelig informasjon før beslutningen ble tatt, og vil derfor i det følgende forklarer hvorfor vi i dagens flerkulturelle Norge dessverre trenger et slikt tilbud til våre nye landskvinner.
I en rekke områder i Nord-Afrika, arabiske land og Kurdistan, har det i flere hundre år vært en utbredt tradisjon at unge kvinner som giftes bort skal kunne bevise at de er jomfru ved ekteskapsinngåelse på bryllupsnatten. Dette er land og områder der unge gifteklare kvinners posisjon er svært lav - hennes verdi er, generelt sett, basert på hennes rykte i forhold til om hun betraktes som ren, urørt og jomfruelig. Hvis hun ikke blør på bryllupsnatten (som da skal være hennes seksuelle debut), stemples hun som uren: hun er en kvinne uten ære. Den mildeste reaksjonen hun blir møtt med, er utstøtelse. I disse kulturene er en utstøtt kvinne i ytterste nød; det finnes knapt en eneste offentlige institusjon hun kan søke støtte hos. I mange tilfeller vil hun bli drept av sine egne. Dette kalles æresdrap; for å prøve å gjenopprette ære (sosial anseelse) opplever ektemannen og/eller kvinnens egen familie det som nødvendig å drepe henne. Denne umenneskelige tradisjonen har nå fått fotfeste i Europa gjennom innvandring. I klartekst betyr dette følgende:
Langt de fleste jenter som er født i Norge av innvandrere og flyktninger fra land der praksisen med arrangert ekteskap er utbredt, giftes bort i familiens opprinnelsesland (jf statistikk fra Statistisk sentralbyrå). Dette betyr at argumentet (jf Khans og Safaks uttalelser i Dagsavisen) om at jentene selv må "lære seg å sette grenser og ta et oppgjør med ukulturen", faller på sin egen urimelighet: Hvordan kan en ung kurdisk kvinne født i Norge - og som giftes bort i Kurdistan - endre kulturtradisjoner i Kurdistan? Hvordan kan Nadia i HRS som har familie fra Marokko endre rotfestede tradisjoner i den berbiske og meget konservative byen Nador i Marokko, byen der majoriteten av marokkanske jenter i Norge giftes bort i? Det er selvsagt ingen realisme i å tro at unge kvinner i Norge har makt og innflytelse til å oppnå slike endringer, heller ikke deres foreldre (om de skulle ønske det). Vi kan jo knapt nok håpe på denne holdningsendringen i Norge - all den tid disse miljøene er såpass lukket som de er, og med vår "kulturvennlige holdning" til tradisjoner som vi burde skjønne er undertrykkende (for eksempel praktiseringen av "arrangerte ekteskap").
Leder for Rådet for legeetikk, Reidun Førde, sier til Dagsavisen at livstruende jenter bør oppsøke krisesenter for hjelp - at det er en bedre løsning enn å gi "ny jomfruhinne". Ja, det kan høres korrekt ut, men hva hun mener med "bedre løsning" krever nok nye etiske refleksjoner. Virkeligheten er dessverre ikke så enkel som Førde vil ha det til. Det koster en ung kvinne uendelig mye gi opp sin egen familie og miljø. Hun står ribbet tilbake i livet. Et slikt valg er særlig vanskelig for unge kvinner med denne kulturbakgrunnen, ettersom de er oppdratt til avhengighet av sine egne, og, ikke minst, svært mange har levd til dels isolert fra det norske samfunnet og kjenner seg særlig utrygge på å skulle klare å leve et liv uten sine nærmest. I tillegg vet de at de risikerer forfølgelse av både familie og miljø. Mange forteller også at de er opplært til å ikke stole på nordmenn. Denne erfaringen har mange unge kvinner i HRS. Dette er unge kvinner som har valgt å kjempe for grunnleggende menneskerettigheter, som retten til å ikke bli giftet bort. Deres kamp medfører at de må skifte identitet og leve i skjul av sikkerhetsmessige hensyn. Likevel lever de under konstante trusler fra sine egne om represalier. Og deres felles erfaring er liten forståelse og liten hjelp fra støtte- og hjelpeapparatet, et apparat som Rådet for legeetikk synes å ønske at legene skal melde seg ut av, da "grensen går ved kirurgi"?
I en rekke av de nevnte landområdene har det utviklet seg praksiser og ritualer rundt "jomfrubeviset". Det vanligste er at svigerfamilie umiddelbart etter første samleie (bryllupsnatten) mellom det nybakte ekteparet, krever lakenet utlevert. Hvis lakenet ikke er blodig, anses dette som et ugjenkallelig bevis for at kvinnen har hatt sex før ekteskapet. Gjennom vårt arbeid i HRS kjenner vi til at en rekke unge innvandrerkvinner har blitt utsatt for seksuelle overgrep i oppveksten. Dersom hun skulle prøve å forklare for sin kommende svigerfamilie i Kurdistan at hun ble voldtatt som barn, vil ikke dette bli ansett som en akseptabel forklaring. En eventuell voldtekt, er så skammelig at jentene i de aller fleste tilfellene ikke vil fortelle det til noen. Men uansett vet de at voldtekt ikke er ansett som en gyldig årsak til å ikke blø. Heller ikke om hun skulle ha mistet jomfruhinnen ved fysisk aktivitet eller at hun av andre ikke-seksuelle årsaker ikke har jomfruhinne, eventuelt at hun "bare ikke blør", vil ikke bli godtatt. Kulturelt fordømmes hun, uansett årsak til uteblivende blødning. Det er med andre ord jentas "skyld".
Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, på godt og vondt. Vi kan ikke leve med at en stadig voksende gruppe unge kvinner sendes inn i livstruende situasjoner der de er mer eller mindre rettsløse. Jenter helt ned i grunnskolealder sendes ut av Norge for ekteskapsinngåelse. Å skulle gå til sine egne å be om penger for å få operert inn "ny jomfruhinne", er så godt som umulig for dem - for samtlige jenter er dette det samme som å be om å bli utstøtt/fysisk straffet eller truet på livet. Det er også åpenbart at jentene selv vanskelig har kunnet betale opp mot 11.000 kroner for et livreddende kirurgisk inngrep.
Vi mener derfor at den norske staten plikter å tilby et slikt inngrep, helst gratis, eventuelt mot en minimal egenbetaling.
Hvis du ønsker å snakke med unge kvinner i Norge som har personlig erfaring med denne umenneskelige praksisen, arrangerer vi gjerne et konfidensielt møte for deg. Du vil da treffe unge norske kvinner med foreldre fra blant annet Marokko, Libanon, Tyrkia, Irak og Iran. De kan gi deg førstehåndskunnskap om realitetene knyttet til denne problematikken.
Med vennlig hilsen Human Rights Service
v/ Rita Karlsen (daglig leder)
Nadia
Jeanette
"Leila"
"Laila"
|