Kommentar av Rita Karlsen, HRS
Under tittelen ”Jomfruhinner på frierfot” (VG 16.02.02) tar ungdomskoordinator Meltem Safak et oppgjør med Volvat Medisinske Senter fordi de operer inn falske jomfruhinner på jenter med minoritetsbakgrunn. Safak sitt poeng synes å være at denne ”hjelpen” er med på å opprettholde et kvinneundertrykkende regime.
Jeg er sikker på én ting: jentene velger ikke å få operert inn falsk jomfruhinne, de ser seg nødt til det. Hvis mangelen av jomfruhinne på bryllupsnatten innebærer en risiko for eget liv, skal det vel ikke mye fantasi til for å forstå at falsk jomfruhinne er en livsnødvendig forsikring. Og med dette har jeg også sagt hva jeg ser som kjernen i denne problematikken: jentenes muligheter til å velge selv.
Å velge selv er ikke er en medfødt egenskap. Det er noe vi må lære. Slik jeg har forstått mange unge kvinner med minoritetsbakgrunn, er fraværet av å ta egne valg et gjennomgående trekk i deres oppdragelse. Mot denne bakgrunn blir etter min oppfatning feil å kritisere jenter som ser seg nødt til å få falsk jomfruhinne. Det hjelper heller ikke å kritisere dem som utfører selve inngrepet. Vi må heller rette kritikken mot de elementer som gjør falsk jomfruhinne til en livsforsikring.
Safak sier hun ikke ønsker å undergrave den situasjonen og den redselen disse jentene har, og stiller følgende spørsmål: ”Men hvordan skal vi faktisk lære unge jenter til å ha et sunt forhold til sin egen kropp?” Safak svarer selv ved å si: ”Ikke ved å gi råd og veiledning slik at de faktisk ikke tar opp en kamp for egne rettigheter”. Jeg fristes til å si at svaret er rett, men spørsmålet er feil. Å få operert inn falsk jomfruhinne handler ikke om ”sunt forhold til egen kropp”. Det kan i verste fall handle om liv og død. Når det gjelder å gi råd og veiledning som får jentene til ta opp kampen for egne rettigheter, er jeg helt enig. Men disse råd og denne veiledningen må først og fremst gis til foreldrene.
Foreldrene med minoritetsbakgrunn må se at jenters rettigheter i Norge også omfattes av deres barn. Og det er foreldrenes plikt å lære sine døtre å ta egne valg. De jentene som Safak ber om skal kjempe for sine rettigheter, de har ikke nødvendigvis blitt oppdratt til å ta egne valg. De kan være oppdratt til å tie og samtykke.
Mange har sikkert verken tiet eller samtykket – og erfart at konsekvensene kan være beinharde: utstøtelse, frihetsberøvelse, vold, trusler og de har sett at det for noen har ført til døden. Derfor må kampen for disse kvinnenes rettigheter innebære at vi må tåle tiltak som burde være unødvendige. Vi kan ikke tviholde på prinsipper mens kvinner rundt oss lider eller blir drept. Kampen for kvinners rettigheter krever først og fremst solidaritet, ikke fordømmelse.
|