Kommentar av HRS v/Rita Karlsen, 24. august 2005
Statsråd Erna Solberg ønsker hasteendringer i forbindelse med den nye utlendingsloven for å beskytte kvinner mot voldelige menn og tvangsekteskap (Aftenposten.no). Og allerede i dag la Regjeringa frem en odelstingsproposisjon med forslag om tiltak som skal motvirke tvangsekteskap og verne særlig utenlandske kvinner mot voldelige menn i Norge i familiegjenforeningssaker (Kommunal- og regionaldepartementet).
Mange menn, ikke bare etnisk norske, utnytter muligheten for å seriegifte seg i Norge med såkalte hentebruder. Men med fokuset mest rettet på norske menn, vil Regjeringa nå, betimelig nok rett før valget, denne utnyttingen til livs.
Det holder bare ikke, Erna. Du og Regjeringa har kjent til denne problematikken i årevis. HRS påpekte allerede i 2002 at dagens regler for familiegjenforening gjennom nyetablerte ekteskap åpner for en kynisk utnyttelse - og utbytting - av kvinner. Pr. i dag er det ingen begrensninger hva gjelder å hente kvinne til landet, skille seg fra henne innen det er gått tre år (slik at hun sendes tilbake til hjemlandet), for så å hente seg ny hustru. Eventuelt så kan vedkommende skille seg fra sin kone etter tre år, og slik sett "gi" henne muligheten til opphold på selvstendig grunnlag. Og så hente seg en ny kone. Dere vet også at krisesentrene i dette landet har en markant overvekt av utenlandske kvinner, og at andelen øker hvert år. Samtidig har dere vist en enestående tilbakeholdenhet i å gripe fatt i problematikken.
Forklaringen synes først og fremst å være knyttet til at det handler om innvandrere. For Regjeringas fremste verktøy hva gjelder innvandrerproblematikk, er fortsatt dialog. Samtidig har det nok selv for Erna og co. blitt noe påfallende å fremme dialog som det mest sentrale verktøyet for beskytte kvinner mot overgrep. For det holder kanskje ikke ”å snakke om det” når kvinnen er slått, voldtatt eller fornedret og utnyttet på annet vis. Samtidig kan en jo ikke kalle en drittsekk for en drittsekk, for det handler jo vel så meget om ”innvandrerkulturer”, og hvis deres syn på kvinner og likestilling er sterkt motstridene til de oppkjempede idealer i Norge, så skal jo helst ikke dette kritiseres, og slett ikke rettes tiltak mot.
Men så skjedde det interessante; ikke minst HRS’ fokus på overgrep mot en del kvinner i ulike deler av innvandrermiljøet og ulike grupperingers utnytting av ekteskapsinnvandringen, fikk Regjeringa til å sette fokuset på etnisk norske. Regjerninga mener å kunne ”bevise” at etnisk norske er minst like fæle, om ikke verre, som de stygge innvandrerne, og vips (!): problemet kunne både snakkes om – og det kunne foreslås tiltak. En slapp til og med å presisere at ”det ikke gjaldt alle”.
NRK.no meldte 19.08.05 at en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at i 2004 fikk nesten 1.000 kvinner av utenlandsk opprinnelse hjelp ved krisesentrene. Nyhetsmeldingen eksponerte at av disse er 32 prosent mishandlet av norske menn. Jeg antar at ”norske menn” i denne sammenheng er etnisk norske menn, men vel så interessant: Hvem mishandlet de øvrige 68 prosent av kvinnene med utenlandsk opprinnelse? Interessant blir også spørsmålet i lys av at Regjeringen ved flere anledninger (TV2/Tabloid 18.mai, NRK/RedaksjonEn 8.juni, NRK/ Ukeslutt 11.juni), har påstått at det er flere henteekteskap av etniske norske, enn av de med utenlandsk opprinnelse. Med andre ord er det flest etnisk norske som henter ektefelle gjennom familiegjenforening, samtidig som de utgjør et mindretall på krisesentrene.
Men tallene til Erna og co. er feil: Det er flere av utenlandsk opprinnelse som henter ektefelle hit til landet. I 2004 kom det totalt 12.757 på familiegjenforening til Norge (tall fra UDI). Av disse var 5.112 barn og 7.645 voksne. Voksne kom i all hovedsak som ektefelle, og de ”typiske” ektefellelandene til etnisk norske menn, dvs. Thailand, Russland og Filippinene, utgjorde 1.456. Hvis vi legger til andre mer eller mindre vanlige ”ekteskapsland” for spesielt etnisk norske menn, dvs. Polen, Litauen, Ukraina, Estland, Latvia og Hviterussland, som utgjør 545, tilsier dette at det til sammen kom 2.001 ektefeller til Norge fra land som ”typisk” etniske norske menn henter kvinner fra. Tar vi også bort alle sentrale europeiske land, samt USA og Canada, hvor det kom 1.145 ektefeller fra, snakker vi om 3.146 ekteskap. Dette gir at vi står igjen med 3.451 innvandrede ektefeller fra arrangerte ekteskapsland. Hvordan Regjeringa ut fra disse tallene kan påstå at etniske norske menn utgjør den største gruppen som bidrar til henteekteskap, er for meg en gåte. Jeg er mer villig til å beskylde Regjeringa for å drive med desinformasjon og tallmagi.
Utfordringen med dagens regelverk er ikke bare at menn, både etnisk norske og av utenlandsk opprinnelse, gis mulighet til denne utnyttelse av kvinner, men også at kvinner lar seg "utnytte" for å få varig opphold i Vesten. Kvinnene gis deretter mulighet til å hente ny (eller eksisterende?) ektefelle fra opprinnelseslandet. I Sverige har de i noen år hatt ordningen med å informere kvinner om menns rulleblad, slik som Regjeringa nå vil innføre som et hastevedtak. Erfaringene fra Sverige er derimot at selv om de informerer kvinner om at deres tiltenkte ektemann eksempelvis er dømt for vold og overgrep mot kvinner og barn, fungerer det dårlig. Kvinnenes ønske om å få opphold i Vesten er så sterkt at de overser slike advarsler. Hvilket også er forståelig; det er kanskje kvinnens eneste mulighet for seg, eventuelt sine barn og øvrige familie, å flytte ut av fattigdom og/eller annen utnyttelse. Med andre ord kan ikke en mishandlet utenlandsk kvinne avvises med at ”hun har selv tatt valget”. Valget er ikke reelt.
HRS har tidligere foreslått at for å stoppe misbruket av gjentatte (serie) familiegjenforeninger gjennom ekteskap, der mennene er beviselige voldelige, bør det innføres en karantenetid, f.eks. på 10 år fra forrige registrerte ekteskap som utløste familiegjenforening ved ekteskap.
Videre mener vi det bør vurderes om ektefelle som beviselig er voldelig mot den andre ektefellen, som er hentet til Norge gjennom ekteskap, eller vedkommende selv er kommet på ekteskap til Norge, skal miste retten til å hente ny ektefelle til landet gjennom familiegjenforening.
Jeg må også kommentere Krisesentersekretariatet, ved Tove Smaadal, sin holdning: for selv om hun selv melder at krisesentrene har en markant overvekt av utenlandske kvinner, så er hun kritisk til tiltak som kan være til hinder for reell familiegjenforening!? (Aftenposten.no) Enten frykter Krisesentersekretariatet å miste ”klienter” eller så har Smaadal fullstendig misforstått sin rolle: Det er ikke hennes oppgave å drifte utlendingslovgivningen i dette landet – hun bør konsentrere seg om å hjelpe utsatte kvinner som oppsøker krisesentrene, og bidra til å forebygge flere tilfeller.
Regjeringa vil også at personer under 23 år som gifter seg i løpet av utenlandsopphold skal innkalles til intervju ved hjemkomst for å avdekke eventuelle tilfeller av tvangsgifte. Dette er forebyggende gitt! Med andre ord skal ikke unge under 23 år beskyttes mot tvangsekteskap, men de skal – etter å ha blitt tvangsgiftet og gjerne voldtatt – beskyttes mot å få en ikke ønsket ektefelle til landet. Det er regelrett banalt å tro at de unge som utsettes for tvangsekteskap skal tørre å si i fra etter tilbakekomst til Norge, det er jo selvfølgelig hvor informasjonen om tvangsekteskapet kommer fra. Altså risikerer den unge å bli like utstøtt av familien og miljøet som om han eller hun hadde motsatt seg ekteskapet. Likevel vil ikke Erna diskutere tiltak som 24-årsgrense for familiegjenforening og tilknytningskrav, som beviselig fungerer i Danmark. Men, det har jeg faktisk en forklaring på hvorfor hun unngår: Hun forstår dem ikke. Gjentatte ganger har hun for eksempel hevdet at et tilknytningskrav vil føre til unge jenter her da må gifte seg med yngre menn i opprinnelseslandet.
Kanskje du er utnyttet lenge nok nå Erna, hva med en utbytting?
|