| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
Her er du: HRS - Forsiden > Integrering > Innlegg på ideologiseminar Oslo Høyre 24.02.07 | |
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
"Innvandring og integrering - Hva er og hva bør Høyres politikk være" |
Innledning ved Hege Storhaug, Human Rights Service på Ideologiseminar Oslo Høyre 24. februar 2007 Så vidt jeg har forstått er enkeltindividets personlige frihet, individets ukrenkelighet og sosialt medansvar sentralt for Høyres ideologi. Frihetsverdier som likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet er således i sentrum for Høyres ideologi. Å mene hva som bør være Høyres politikk ut fra partiets ideologi og prinsipp, ville vel nærmest ha vært freidig av meg. Men det er interessant for meg at det påpekte verdigrunnlaget også gjennomsyrer HRS sitt arbeid, og også både tema og analyser i den siste boken min ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser.” Derfor tar jeg utgangspunkt i denne boken når jeg nå skal peke på de sentrale utfordringene for dagens innvandring og integrering, og så kan dere ha Høyres ideologi og prinsippgrunnlag i tankene når jeg går gjennom de ulike momentene. Først to avklaringer: Jeg er for innvandring, også fra ikke-vestlige land, men jeg er mot dagens hovedform for innvandring, nemlig henting av nye ektefeller, ofte slektninger. Denne innvandringen er beviselig svært integreringshemmende og stimulerer til parallelle samfunn, noe jeg kommer tilbake til. Dernest; flyktningpolitikk og innvandringspolitikk er to ulike tema, selv om de også henger sammen hva gjelder integreringen. Hovedstrømmen av nyinnflyttede de siste ca 30 årene, er imidlertid innvandrere, og innvandring og integrering er temaet i dag. Utfordring nr 1: Den handler om kollektivistiske kulturer særlig fra muslimske land, der individet er uløselig knyttet til storfamilien, stamme og/eller klan, og der det ikke finnes en velfungerende demokratisk sentralmakt som sikrer individets frihet og rettigheter. Altså kulturer, og nå større og større miljø her i Norge, der individets personlige frihet er minimal, og der kvinner og barns rettigheter er sterkt begrenset. Særlig sentralt er æreskodeksen som i korte trekk medfører en ekstrem seksuell kontroll av jenter og kvinner. De er bærere av familien, klanen eller stammens ære – det vil si mennenes ære – gjennom plettfri seksuell vandel. Mennenes ære er igjen det samme som å ha respekt i omgivelsene, en respekt basert på frykt. En æreskultur er således en fryktkultur, der individ underkaster seg lover, regler og normer i frykt for represalier. Og denne fryktkulturen har slått dypere og dypere røtter i Norge fordi innvandringen har gått langt raskere enn integreringen. Norges store utfordring er således å bryte ned disse menneskefiendtlige strukturene. Et eksempel: 1980-tallet og inn på 1990-tallet – jenter og kvinner var langt friere enn i dag. Fordi miljøene var små. Nå er miljøene blitt så store at opprinnelseskulturen har befestet seg i de ulike miljøene. Dette ses ikke minst gjennom kontrollen av jenter og kvinner. I kollektivistisk kultur er det kollektivet som bestemmer medlemmenes giftermål. Slike giftermål har Norge lagt forholdene optimalt til rette for. Selv om kollektivistiske giftermål bryter med grunnverdier i demokratiet vårt – som likestilling, likeverd og religionsfrihet – har vi premiert transkontinentale kollektivistiske giftermål med innvandring og påfølgende statsborgerskap. Sannelig et kulturelt og verdimessig knefall. Her er noen sentrale tall: Tre av fire i sentrale ikke-vestlige inngår transkontinentale ekteskap (såkalt henteekteskap). Over 80 000 barn og unge med røtter i ikke-vestlige land (3.generasjon ikke medregnet) bor i dag i Norge. I 2015 er gruppen på over 150 000 hvis dagens vekst på 6 % fortsetter. Hvis tre av fire av disse skal hente en ektefelle, snakker vi om en innvandring i bare denne gruppen på langt mer enn Drammen by. I Danmark har ny politikk i 2002 knyttet særlig til 24-årsgrense og tilknytningskrav ført til: halvering av henting av nye ektefeller, mer enn dobling av giftermål i Danmark, nesten dobling av ikke-vestlige på skolebenken. Med andre ord: Kanonsuksess av den konservative regjeringen. Og merk dette: Innvandringen til Danmark fra ikke-vestlige land i dag er høyere enn før politikken ble lagt om. Men nå er hovedinnvandringen arbeidere og studenter; en sunn og bærekraftig innvandring, som kommer både Danmark til gode, og de ulike miljøene til gode. NHO støtter den nye danske politikken for henting av ektefeller (høringen i fjor). LO og SV går i mot – det gjør også Høyre. Fra Høyres side fremheves særlig individets frihet som argument mot å legge restriksjoner på hentingen. Spørsmålet er: Hvor frie er individene i dagens ekteskapsmønster? Hvilke illiberale verdier importeres og slår røtter her ved denne hentingen? Hvor skal vår solidaritet være; med de som er gjort mest sårbare i umenneskelige system – som i denne sammenhengen er den store majoriteten – eller hos de langt, langt færre ressurssterke som kan oppleve å måtte utsette samliv et par år? Utfordring 2: Barn som sendes ut av landet, såkalt hjemsendelse eller regelrett dumping. Det handler antakelig om 4 – 5 000 barn og unge til enhver tid (HRS-tall basert særlig på anslag fra sentrale norske ambassader). Det er ingen kontroll med denne praksisen, ingen krav til foreldrene, verken hva gjelder skolegang eller omsorgssituasjon. Foreldrenes ”rett” går foran barns ve og vel og rettigheter nedfelt i konvensjoner. I den pakistanske skolen, som er mest sentral for oss, preges undervisningen av: intoleranse mot ikke-muslimer og andre samfunn enn islamske samfunn. Mangel på kritisk tenkning, autoritære holdninger og lydighet/underkastelse. Islam og nasjonalisme er innlemmet og sentralt i de aller fleste fag. Hat mot India og hinduer. Det oppfordres til jihad. Høyre har ikke ønsket å regulere uttransportering av barn og unge, verken ut fra barns rettigheter eller ut fra opplæringsloven eller disse barnas integrasjonsmuligheter i videre utdannelse og arbeidsliv her. Ideen om foreldres frihet til å velge barns oppvekstkår er gitt forrang barns menneskerettigheter. Utfordring 3: Kjønnslemlestelse. Rundt 7 – 8 000 jenter i Norge er i høyrisikosonen. Gruppen øker raskt. Helseundersøkeleser – klinisk observasjon av jenters kjønnsorgan– vil beviselig ha forebyggende og avdekkende effekt, jamfør resultater fra Frankrike. Høyre sier nei. Krenkende, overgrep, sies det om å innlemme jentebarns kjønnsorgan i helseomsorgen. Det gjelder kun en liten gruppe, argumenteres det videre. Faren for testikkel retensjon hos guttebarn, og derav helseundersøkelser av alle gutter gjøres derimot. Og hvor mange guttebarn er det som har testikkelretensjon? I følge Medisinsk fødselsregister 3 promille (mørketall kan bety opp mot 6 promille). Hvor er likestillingsaspektet? Hvor er omsorgen for barn som risikerer å utsettes for rituelt overgrep med livsvarige konsekvenser? Verdier i et liberalt og tolerant samfunn Islamismen Mehdi Mozaffari, en av mine helter, professor ved Universitetet i Århus og flyktning fra Iran, sier det slik: ”Nazismen, fascismen og bolsjevismen er nu borte som magtfulde ideologier, islamismen er vor tids totalitære ideologi og bevægelse. Og den har en dimension, de tre andre ikke havde: den religiøse. Det gør den endnu farligere. Stalin, Hitler og Mussolini skulle motivere deres beslutninger ud fra almindelige menneskelige ræsonnementer: folk skulle mobiliseres til krig for jordiske ting. Men islamismen behøver ikke at ræsonnere, den bygger på religiøs pligt. Loyaliteten gælder ikke en stat eller en fører, men Allah.” ”Menneskerettighetserklæringen” fra Kairo (1990) er selvforklarende på islams iboende problem med menneskerettigheter, og ble signert av 45 av 57 muslimske land (Organization of Islamic Conference). Denne erklæringen åpner med å fastslå at muslimske nasjoner er overlegne: ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”. Erklæringen fortsetter så med å slå fast at den skal ”forsikre hans frihet og rett til et verdig liv i tråd med den islamske sharia.” Videre slås det fast at de ”guddommelige bud” stammer fra hellige bøker og Muhammed, ”den siste profeten”. I de ulike artiklene i erklæringen, sies blant annet dette: Erklæringens to siste artikler understreker at: ”Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia. Den islamske sharia er den eneste kildereferansen til forklaring og avklaring av hver eneste av artiklene i denne erklæringen”. Kairo-erklæringen kan umulig kalles for en menneskerettighetserklæring. Den er eksempelvis kjemisk fri for politisk og sivile rettigheter. ”Rettighetene” synes heller å være retten til å være muslim, og plikten er å forbli muslim. Erklæringen handler om hvilke forpliktelser individet har til å følge den guddommelige sharia. Derfor nevnes ikke religion, men rase, farge og nasjonalitet, når ”det frie ekteskapsvalget” defineres, for kvinner har ikke fritt valg etter sharia da hun bare kan gifte seg med en muslim. Derfor knebles ytringsfriheten og dermed muligheten til kritikk av islam. Derfor legges det til rette for å ta menneskeliv. Derfor trues det med straff ved å forlate islam, da frafall er forbudt i henhold til islam. Derfor sies det at kvinner og menn har samme verdi, men de er ikke likestilte; de er pålagt religiøse kjønnsroller. Derfor knebles både den frie tanken i vitenskap og kunst, blant annet for å beskytte den antatt guddommelige sharia fra å bli avkledd som det dette lovverket er, nemlig et sett regler, lover og normer, skapt av mennesker i en tid der respekt for individets ukrenkelighet ikke eksisterte, da individet kun var en uløselig del av stammen. Islamisme og tradisjonsbunden islam er motsatsen til toleranse, liberalisme og samtlige frihetsverdier. Det verdimessig grelleste bildet i nyere norsk tid, er for meg fra regjeringskontorene og er knyttet til islamisme: Statsråd Erna Solbergs møte med Qazi Hussain Ahmad, en ekstrem islamist fra Pakistan: Her siterer jeg direkte fra boken Men størst av alt er friheten: ”Det verdimessig grelleste bildet i norsk politisk samtid er fra regjeringskontorene. I august 2004 fikk Qazi Hussain Ahmad, den tidligere omtalte lederen for det ekstremistiske partiet Jamaat-i-Islami i Pakistan, innreisetillatelse til Norge. Tillatelsen fikk han til tross for at han som islamist av sikkerhetsmessige årsaker er nektet innreise til flere andre land, eksempelvis Nederland. Ahmad fikk dertil et offisielt møte med statsråden for integrering den gang, Erna Solberg, og Solberg tok imot ham i regjeringens kontor. Når avgjørelsen var tatt om å ha samtaler med en mann som står for en verdensomspennende islamsk revolusjon der muslimer står over andre mennesker, der kritikk av religion er blasfemi og straffes med døden, og der det forfektes et kvinnesyn som vi aldri har vært befengt med i kjent norsk historie, kunne man forvente at Solberg ville løftet den verdimessige fanen høyt. At hun i det minste rakk frem sin likestilte norske og kristenkulturelle hånd for å hilse på ham. Men nei, Solberg la den ene hånden inntil brystet og bukket – slik en islamist forventer at en kvinne hilser ham. Et mer illustrerende bilde på et verdimessig knefall på norsk jord har jeg aldri opplevd. Solbergs handling tolker jeg som manglende kunnskap om hvilken mann hun stod overfor. Eller hun utviste en – i demokratiets navn – misforstått gest overfor Ahmads norskpakistanske tilhengere. Gesten var i så fall en veritabel hån av hustruene til alle de pakistanske mennene som hyllet Ahmad under besøket i Norge, og et svik av samtlige norskpakistanere i Norge som er frihetselskere. Gesten kan også ha vært utslag av en misforstått ydmykhet. Når vi besøker andre kulturer følger vi denne uskrevne regelen: «When in Rome, do as the romans do». Solberg oppførte seg som om «Roma også er Norge», en total kulturell underordning på egen jord.” Våkner Høyre? |
|
<< >> |
|
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2007 |