|
Av Nadia og Jeanette
Så klart kan man forelske seg i fetteren sin og dele et lykkelig sammen med han! Ingen tror vel noe annet enn at vi vil sloss for at jenter og gutter skal få lov til å elske den de vil, uten å frykte at familie eller andre vil skade dem. Men blant ungdom med innvandrerbakgrunn i Norge handler søskenbarnekteskap ofte om tvang og vold. De tvinges til å misbruke kroppen og sjela si for at fetteren eller kusina skal kunne flytte til Norge.
Forskningssjef Jon Pedersen forteller i Dagbladet 5. februar 2002 at det er vanlig med søskenbarnekteskap i store deler av verden. Ja, det vet vi. Vi vet også at det var ganske vanlig i Norge før i tiden. Men ikke blant nordmenn i dag, akkurat som at arrangert ekteskap ikke er vanlig blant norske lenger. Det er vel en grunn til at nordmenn ikke vil gifte seg på denne måten!? Dere har funnet ut at kjærlighet er viktig, dere har funnet ut at respekt for den enkelt jente og gutts følelser og rett til å velge fritt er viktig. Dere er ikke redde for å miste jord og andre verdier i slekta hvis dattera eller sønnen i huset gifter seg utenfor familien. Men det handler også om mye mer for oss innvandrerungdom.
Pedersen forklarer at folkegrupper og minoriteter andre steder i verden "foretrekker" og "praktiserer" søskenbarnekteskap av ulike grunner. Da spør vi: Hvem er det egentlig som foretrekker dette? Altså, hvem har skapt dette systemet? Selvsagt ikke oss jentene. Han nevner at i Pakistan giftes 60 prosent bort til søskenbarn, og i Nord-Afrika er andelen søskenbarnekteskap fra 20 til 30 prosent. Dette systemet er altså ikke skapt i et land som dagens Norge - som setter menneskerettigheter høyt og som har et demokratisk styre. Slik Pedersen tenker, at søskenbarnekteskap er helt vanlig i andre land og at vi i Norge derfor er nærmest dumme hvis vi mener søskenbarnekteskap ikke er bra, kan en jo tro at han må synes at å kjønnslemlestelse jenter er helt fint fordi det er helt vanlig i for eksempel Somalia. At vold mot barn og kvinner er helt fint fordi det er vanlig i for eksempel Pakistan og Marokko, der våre foreldre kommer fra.
Pedersen kan ikke ha forstått hva som foregår her i Norge, hvorfor så mange av oss unge med innvandrerforeldre giftes bort til fettere og kusiner i hjemlandene deres. "Oppgaven" til oss jenter er å hjelpe fetteren vår til Norge. Oppgaven hans er å tjene penger som skal sendes til familien i hjemlandet. Det forventer familien, og får de ikke nok penger, så blir det krangel og bråk. Ofte forloves vi bort til "denne fetteren" mens vi går på barneskolen. Vi vokser opp og vet at en dag skjer det uansett hva vi selv måtte ønske; det blir bryllup, og "hele slekta jubler og feirer". De fleste innvandrerjenter og -gutter tenker ikke en gang tanken på å nekte. Slik var det for meg, Jeanette, da jeg ble giftet bort 16 år gammel. Jeg var "perfekt trenet opp" til ikke å nekte mine foreldre å få viljen sin. Det er bedre nå, jeg presses ikke lenger til å gifte meg. Men slekta mi i Pakistan har presset mine foreldre i lang tid for å få brukt meg som visum til Norge for en av fetterne mine. Foreldrene mine har sagt nei, og nå har de store problemer med familien sin der nede. Dette er helt vanlig.
Kusinene kommer til Norge fordi familien her da føler seg trygge på at de vil oppføre seg som perfekte koner og svigerdøtre. Deres oppgave er å stelle hjemme, aldri kreve noe, aldri stille spørsmål ved noe, og stelle fetterens/ektemannens foreldre. De vil ikke finne på å skille seg. De er lojale mot familien. Det er ikke like lett å finne en slik jente her når hun har gått på norsk skole og lært om kvinners rettigheter og muligheter. Vi vil forteller en "liten historie", den er sann og handler om ei venninne. Da hun og sin utviklingshemmede bror var små barn, inngikk faren en avtale med sin bror i hjemlandet. Avtalen handlet om å sikre at sønnen, pga medfødte skader, skulle bli giftet bort. Vår venninne skulle brukes til å hjelpe onkelens sønn til Norge. Som "betaling" ga onkelen sin datter til vår venninnes utviklingshemmede bror her. Avtalen ble gjennomført, og nå har venninna vår rømt fra tvangen og lever i dekning. Penger er stikkordet for søskenbarnekteskap. Altså kjøp og salg, handel med unge menneskers liv.
Pedersen ler av politikere som vil forby søskenbarnekteskap. Han sier de har liten "kulturell fantasi". Vi skulle ønske oss at Pedersen satte seg ned i forskningstolen sin og prøvde å forestille seg hvordan det er å være ung og bli sendt langt bort fra tryggheten i det norske systemet, til der hele storfamilien har kontroll på deg og forventer at du uten protest skal dele seng med et søskenbarn. For oss jentene betyr det at vi voldtas av han vi er opplært til å kalle "bror", for guttene betyr det at de tvinges til å ha sex med "søster". Denne "fantasien" gir kanskje Pedersen mer forståelse enn vitenskapelige bøker? Det viktigste som er å lese i disse bøkene om dette temaet, er alle skadene barna i søskenbarnekteskap risikerer og hvor mange av dem som aldri får lov til å vokse opp fordi de er født så syke.
Vi mener at Norge skal ha mest mulig like regler og lover for alle. Og vi vil ikke at noen skal ha færre menneskerettigheter enn andre fordi de har røtter i folkegrupper i Asia og Afrika der det ikke er respekt for at ethvert menneske skal kunne utvikle seg til å bli selvstendig og fritt. Derfor er vi enige med Karita Bekkemellom Orheim (Ap) og Inge Marte Thorkildsen (SV) i at noe konkret må gjøres for å stoppe importen av søskenbarn. Det betyr ikke at vi skal nekte folk som bor her å gifte seg med kusina eller fetteren på Holmlia. Vi må stoppe at uskyldige unge mennesker blir sendt til familiens hjemland for å hente onkler og tanters sønner og døtre til Norge. Dette handler først og fremst om penger og kvinneundertrykking.
Kronikken i Dagbladet
|