|
Av Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS)
Antropolog Unni Wikan definerer talspersonen for Islamsk Råd, Zahid Mukhtar, som en moderat muslim (Aftenposten.no 03.12.04 ). Han er ikke en ytterliggående muslim uten respekt for liv, som Wikan mener er motsatsen til en moderat muslim. Wikan oppfordrer til nyansert begrepsbruk, noe som utvilsomt vil være nyttig for den videre debatten. Men når Wikan definerer Mukhtar som en moderat muslim, blir det så godt som umulig å fatte hva hun faktisk legger i begrepet.
Mukhtar er tilhenger av en shariastyrt stat, altså en stat basert på lovverk utmeislet av koranen og andre såkalte hellige skrifter (hadith). Dette fremkom med all tydelighet i den sagnomsuste debatten på Holmgang (TV2, 17.november), da han henviste til at det ikke forelå en ”hjemmel” for å drepe regissøren Theo van Gogh. Med ”hjemmel” mener han at van Gogh skulle blitt dømt av en shariadomstol. Et politiskreligiøst lovverk står altså over eksempelvis norsk lov som er fundert på demokratisk verdigrunnlag. Det er god grunn til å anta at Mukhtar, slik som tidligere leder av Islamsk Råd, Lena Larsen, drømmer om den perfekte staten, en shariastyrt stat. Å definere krefter med en slik totalitær ideologi som moderat, kan umulig være riktig.
Islam er dessverre også politikk. Et ukjent antall norske muslimer er politisk motivert, og kan på sikt utgjøre en trussel mot et moderne og fredelig demokrati som Norge. Nettopp å skille lynende klart mellom muslimer som er politisk motivert, kontra muslimer som vil hegne om demokratiet, er derfor avgjørende og bør reflekteres i begrepsbruken. Således er betegnelsene en ”sekulær muslim”- en troende som vil opprettholde et klart skille mellom politikk og religion – en langt klarere betegnelse enn moderat. Videre bør antidemokratiske muslimer defineres som ”politiske muslimer”, da det vitterlig er politikk som er drivkraften deres. En politisk muslim er ikke voldelig, men vil kunne benytte våre demokratiske institusjoner til på sikt å velte nettopp demokratiet. Mannen som drepte van Gogh, benyttet ikke demokratiske institusjoner for å bekjempe van Goghs ytring. Således bør han kategoriseres som en ”politisk voldelig muslim”.
Det er vanskelig å forstå Wikans positive omtale av Mukhtar (”talefør”, ”uredd”, ”skarpskodd politiker”, ”jeg fikk respekt for denne mannen”). Mukhtar er ikke bare tilhenger av sharia, men han har også i en årrekke grovt underkjent tvang og vold mot muslimske jenter og kvinner. Som talsperson for det øverste islamske organet i Norge, er Mukhtar med sine religionspolitiske holdninger, med på å skape en foruroligende kløft mellom muslimer og andre borgere, samt at han kan medvirke til å påvirke unge muslimer i antidemokratisk retning, et fryktinngytende fenomen som ses i en rekke sentrale europeiske land.
|