| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Islam > Sammenblanding av religion og politikk bør avvises

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Rita Karlsen, Human Rights Service, 7. februar 2006 (kortversjon publisert i Aftenposten 09.02.06)

Kjell Magne Bondevik (KrF) mener at ekstreme krefter nå vinner fram, der både kristne og muslimer frykter polarisering (Dagsavisen, 04.02.06). Han tror, tydeligvis sammen med de fleste profilterte aktører, at den eneste løsningen er dialog på tvers av kulturer og religioner.

Men Bondevik, som varm talsperson for interreligiøs dialog (jf. hovedstrategien til hans nyopprettede Oslo fredssenter), bør i denne situasjonen nettopp påpeke hva denne konflikten handler om – en religiøs konflikt, som det politiske lederskapet i ett fritt demokratisk sekulært samfunn ikke bør bli stilt til ansvar for eller avkrevd noen unnskyldning for. Han bør heller kreve at det religiøse lederskap er sitt ansvar bevisst – og slik sett frikjenne det politiske lederskap for noe ansvar for situasjonen. Og heller enn å frykte at dette kommer til å stimulere fremmedfiendtlighet og økt innvandringsskepsis, bør han, som kristen, frykte det religionshat og –skepsis som dette kan skape. I tillegg bør han, som tidlige statsminister, frykte den sammenblanding av politikk og religion som nå utspiller seg.

Parallelt prøver vår nåværende statsminister, Jens Stoltenberg (Ap), seg på en diplomatisk Ole Brum–variant (Dagsavisen, 04.02.06). Regjeringen uttrykker støtte til norske avisers rett til å publisere tegningene, samtidig som den gir uttrykk for å ta avstand til den samme publiseringen. Dette ved å ”forklare” at det som kommer på trykk, ikke er uttrykk for Norges syn. Stoltenberg påpeker: ”Det er en selvfølge for oss, men fra noen hold blir det som kommer til uttrykk i norske medier tolket som Norges mening. Slik er det jo ikke.” Men, politisk blir først Stoltenbergs uttalelse når han sier: ”Det er unødvendig for vestlige tegnere og redaktører å såre andre menneskers religiøse følelser,” hvorpå han benytter en av Dagsavisens lederkommentarer for å forklare sitt (eller regjeringens?) standpunkt: «Ytringsfrihet er også frihet til å la være å trykke. Det er forskjell på trykkefrihet og trykkeplikt.» Ytringsfriheten kan svi, og noen ganger skal den svi, men det bør være en «aktverdig grunn», som Dagsavisen skriver, for å angripe andre så det svir.”

Hva er så ”aktverdig grunn” for statsministeren og Regjeringen? Det er forstemmende at det øverste politiske lederskap så lett hopper bukk over utgangspunktet for publiseringen av tegningene: Den danske forfatteren Kåre Bluitgen skriver en barnebok om Muhammed, men forlaget får ingen tegnere til å illustrere boken. Tegnerne frykter for sine liv (med henvisning til likvideringen av Theo van Gogh). Jyllands-Posten (JP) ønsker å finne ut om den danske selvsensuren, i en religiøs kontekst, faktisk er nådd så langt i det danske samfunnet, og inviterer 40 tegnere til å illustrere Muhammed. 12 sier ja, flere vil være anonyme, og resten av historien er vel kjent. Spørsmålet er: var dette en ”aktverdig grunn”? Var det ”unødvendig” i denne situasjonen å såre andre menneskers religiøse følelser?

Ei heller preges debatten av det såkalte ”billedforbudet” av Muhammed. Som kjent gjelder det ikke for retninger innen islam, og det er heller ingen enighet om hvor dette eventuelle billedforbudet kommer fra. På samme måte som billedforbudet, skal det også være et ”navneforbud” blant muslimer (Radio Migrapolis 05.02.06). Muhammed skal ha sagt at ingen etter han skulle ta navnet Muhammed. Men Muhammed er et flittig bruk guttenavn, også i Norge, mens i Tyrkia, der skal navnet være forbudt.

Selv om media har pekt på at det langt på vei er danske muslimer, hovedsakelig imamer, som på sin rundreise i Midtøsten hisset opp stemningene rundt tegningene av Muhammed, har vi ikke sett at andre muslimer har kritisert de samme imamene for å ha bistått i krenkingene av Muhammed. I islam heter det at muslimer skal følge lovene i landet de bor i, når de er i mindretall. Ergo er det ikke vi ikke-muslimer som krenker Muhammed ved å tegne han eller ikke ære han på den måten som islam foreskriver, nettopp fordi vi er ikke-muslimer og vi er i flertall i Vesten. Men, dette må jo samtidig bety at de som har krenket Muhammed var de muslimene som distribuerte tegningene som ”dokumentasjon” på Danmarks krenkelser av Muhammed og islam? Situasjonen blir jo heller ikke bedre ved at de samme muslimene hadde med seg tegninger som er langt mer støtende enn de som faktisk er trykket. Når de samme imamene er blitt spurt om hvorfor de gjorde dette, mener de selv at det ”er uten betydning” og at hvis noen er uenige i en slik fremgangsmåte er det ”bare å gå til rettssak”.

Kanskje var det imamene sin hensikt å vise hvor ”grove” tegninger av Muhammed som faktisk eksisterer, men de samme imamene tar tydeligvis ikke ansvar for at dette pisket stemningen ytterligere opp – og de overser det faktum at det var de selv, som muslimer, som sto for krenkelsen. I en slik situasjon oppleves det noe paradoksalt at det er ”vi” – i betydningen landets ikke-muslimske befolkning via det politiske lederskap – i Norge, Danmark og alle de andre land som har publisert tegningene – som skal be om unnskyldning.

Man får heller ingen god smak i munnen når statsminister Stoltenberg (op.cit.) mener det er ”paradoksalt at karikaturene i Norge ble trykket av et organ som kaller seg en kristen nyhetsavis”, da det er ” … viktig at vi ikke har én standard overfor kristne, og en annen overfor andre religioner … ”. Men, er det ikke akkurat det vi er på vei til å få? Hadde en kristen sekt reagert med sårhet og krenkelse overfor hva de måtte finne blasfemisk i vårt samfunn, så hadde det ikke ført til én eneste førsteside i dette landet. I alle fall hadde ingen i det politiske lederskapet funnet det nødvendig å si ett eneste ord om saken. Så, kjære statsminister, vær i alle fall så ærlig at du forteller hvorfor du er på banen: Vi har fått en religionskonflikt som er blitt en politisk konflikt på internasjonalt nivå. Og det er akkurat der du skiller deg fra den danske statsministeren, Anders Fogh Rasmussen.

Fogh Rasmussen kritiseres fordi han ikke ville møte ambassadører for 11 muslimske land til ”dialog” og beklage trykkingen av tegningene. Utgangspunktet for møtet var et protestskriv fra de samme ambassadørene, etter påvirkning fra en gruppe muslimer i Danmark, der de krevde at regjeringen sanksjonerte ovenfor JP. Men Fogh Rasmussens grunnholdning var at han ikke er en religiøs leder. Han ville ikke gå i ”dialog”, og slett ikke unnskylde, noe han ikke hadde noe med. Den danske regjeringen fikk støtte fra World Association of Newspapers (WAN) for å ha avvist press fra arabiske land om å sanksjonere overfor JP. De beklaget også arabiske regjeringers manglende forståelse for at atskillelse mellom stat og presse er et av fundamentene for ytringsfriheten. WAN oppfordret i tillegg Den Islamske Konferansen, som hadde toppmøte i desember i fjor, om å fjerne punktet om Muhammed-tegningene fra dagsordenen.

Den danske statsministeren ønsket altså et klart skille mellom et religiøst og et sekulært samfunn, og ville ikke bidra til å blande religion og politikk. Så kan vi selvsagt beklage at denne sammenblandingen skjedde likevel, men hvor skal ansvaret plasseres?

Å plassere ansvaret for denne konflikten kan bidra til ytterligere oppheting av konfliktnivået. Derfor prøver de fleste å finne mer eller mindre gode strategier til å dempe konflikten. Disse strategiene er for eksempel å si at det neppe var klokt å publisere tegningene, å fremheve at de som har trykket dem angrer på det, eller at man er uenig i trykkingen, eller marginalisere dem som har trykket dem (sistnevnte går greit i Norge, men ikke i Danmark der JP er en ledende avis), eller å påpeke den danske regjeringens uheldige håndtering av saken (slik som vår utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde i debattprogram på TV). I tillegg skal vi ha (mer) dialog. Men ingen sier hvem som skal delta i dialogen.

Det som derimot synes å være fellesnevneren for disse strategiene, er at muslimene selv fritas for ethvert ansvar for konflikten. De får fremstå i sin minoritetsofferrolle, som krenket og ydmyket, samtidig som de ”maner til besinnelse blant muslimene”, selv om ”de forstår at alle muslimer føler seg såret”.

Kanskje er vår vurdering feil, at det ikke er slik at muslimer fratas for ansvar, men at de selv fritar seg for ansvar, hvilket antakelig stempler oss som anti-islamsk. Men vi er nok ikke mer anti-islamske enn anti-kristne eller anti-religiøse, enn at vi håper vårt politiske lederskap finner løsningen utenfor religionene. Og da bør ikke Regjeringen ha noe ansvar for å gi Islamsk råd grønt lys til å reise til Midtøsten for å ha samtaler med de fremste muslimske lærde i et forsøk på å komme til forsoning. - Jeg er i kontinuerlig kontakt med utenriksdepartementet. Jeg håper vi kan reise ned og forklare situasjonen, og fortelle at Norge har kommet med beklagelser, sier Hamdan til Nettavisen.no (05.02.06). Men Norge har slett ikke beklaget at tegningene er publisert, det er beklaget at de såret religiøse følelser. Å gå lengre enn dette vil nettopp være en sammenblanding av politikk og religion.

Hvordan skal vi forholde oss til den sammenblandingen av religion og politikk som noen muslimske stater gjør (naturlig nok, da islam i utgangspunktet er en politisk bevegelse), fremkommet både ved boikott av varer, ved at Irans president vil oppheve alle kontrakter inngått med selskaper i land der tegningene er trykket, men mest av alt ved at diplomatiets spilleregler er satt ut av spill. Raseringen og nedbrenningen av norske og danske ambassader/konsulater i Syria og andre steder er svært alvorlig, likeså er angrepene i Libanon og Afghanistan, og det kommer sikkert flere. Det politiske lederskapet i sentrale europeiske land må ta skjeen i annen hånd. Ikke minst bør de samle seg og planlegge en felles og samlende strategi. Og det religiøse lederskapet bør være sitt ansvar bevisst, og ligge langt unna den politiske arena, men arbeide for å løse de religiøse flokene for sine religiøse medlemmer.

Hvis muslimer mener dette er avvisning, mangel på dialog eller mangel på gjensidig respekt, har vi en svært lang vei å gå for å forsvare og videreutvikle et fritt demokratisk sekulært samfunn. Men vi har ingen valg - den veien må vi gå.

Les om Islam på norsk eller engelsk i nettleksikonet  Wikipedia
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00[email protected] © HRS 2002 - 2005