|
Publisert i Klassekampen 25. februar 2006
Av Hege Storhaug, Human Rights Service
Ingen er mindre tolerante enn de som forlanger toleranse, sies det. Debattanters språkbruk og definering av Human Rights Service og meg i Klassekampens spalter denne uken har vært usedvanlig ”frisk”. Slik blir det altså når man peker på antakelig den største utfordringen vårt sekulære demokratiske Europa står foran de kommende 50 årene – den totalitære ideologien islamismen.
Islam har slått røtter i Europa. Islam og muslimer er et mangfold. Jeg antar at de fleste norske muslimer setter pris på vårt sekulære demokrati som gir frihet og trygghet, og derfor vil at Norge også skal være sekulært i fremtiden. Men det er dessverre også en kjensgjerning at den totalitære ideologien islamismen har slått røtter i Europa. Hvor sterke røttene er, vet nok ingen. Og om islamismen har god grobunn i Norge, kan ingen svare sikkert på. Uansett; som oss alle ønsker heller ikke muslimer å bli diskriminert. De oppgjørene vi har tatt med deler av kristendommen som var uforenelige med et fritt, moderne og sekulært demokrati, måtte vi tåle. Nå er tiden kommet for å ta nødvendige oppgjør med islamismen. Alt annet ville være diskriminering. Av muslimer. Og et svik mot det vakreste vi har skapt – det sekulære demokratiet.
Dette var utgangspunktet mitt da Klassekampen ringte med mandag 21. februar, der jeg skilte sylskarpt ”mellom det sekulære demokratiet og islamismen som totalitær ideologi”. Og jeg advarte mot at våre politikere er i dialog med islamister. Mehdi Muzaffari, professor og islamolog ved universitetet i Århus og flyktning fra Iran, har sagt: Vi må ta islamismen like alvorlig som vi har tatt nazismen, bolsjevismen og fascismen. Fellestrekk er troen på overmennesker, den totalitære ideologien og jødehatet. Til Weekendavisen sa han nylig dette: "Nazismen, fascismen og bolsjevismen er nå borte som maktfulle ideologier, islamismen er vår tids totalitære ideologi og bevegelse. Og den har en dimensjon de tre andre ikke hadde: den religiøse. Det gjør den enda farligere. Stalin, Hitler og Mussolini skulle motivere deres beslutninger ut fra alminnelige menneskelige resonnementer: folk skulle mobiliseres til krig for jordiske ting. Men islamismen behøver ikke å resonnere, den bygger på en religiøs plikt. Lojaliteten gjelder ikke en stat eller en fører, men Allah." Jeg kjenner ikke til at vårt politiske lederskap er i dialog med representanter for verken nazisme, fascisme eller bolsjevisme. Men jeg kjenner godt til Hitler og Vigrids beundring for militant islam, og både Hitler og Mussolinis bånd til islamistisk lederskap i Midtøsten.
Jeg har alltid skilt klart mellom sekulære muslimer, politiskmotiverte muslimer, også kalt islamister, og voldelige islamister. Skillet er avgjørende for en konstruktiv og ikke-stigmatiserende debatt av en hel gruppe. Jeg pekte på fem personer jeg mener har klare islamistiske trekk: Muhammed U. Rana, som nettopp sa til Dagbladet.no: ”Islam er islam, hvordan kan du være muslim om du er sekulær? Det er et ideal for muslimer å leve etter islams regler” (16.02.06). Og på Basim Ghozlan for hans varme sympatier for islamistenes ”pave”, Yusuf Al-Qaradawi, som blant annet har sagt: "Islam will Return to Europe as a Conqueror." Qaradawis syn på kvinner, homofile og jøder er forskrekkelig. Jeg pekte på Lena Larsen, som på NRK TV på midten av 90-tallet forklarte at idealet hennes er en shariastyrt stat. På spørsmål fra programleder Lisbeth Berg om ikke dette betydde avkapping av tyvers hender, svarte Larsen: I den perfekte islamske staten har alle det de trenger, og skulle noen da likevel stjele, er slik straff forsvarlig. Jeg pekte på Zahid Mukhtar som aktivt støttet fatwaen mot Rushdie og som setter sharia høyest. Og jeg pekte på Trond Ali Lindstad, som beundrer skrekkregimet til ayatollaene i Iran (Aftenposten 03.06.05).
Spørsmålet Klassekampen kunne stille disse fem er om de håper at sharia aldri blir aktuelt å innføre i Norge eller Europa, verken i familielovverk eller straffeloven. Og om de tar avstand til praktisering av slikt lovverk i dag i ulike land.
Påstanden om at dagens muslimer er å betrakte som Europas nye jøder, er et bilde som gjør meg forferdet. Jødeforfølgelsen i Europa har økt betydelig de siste årene. Forklaringen er først og fremst å finne i Europas voksende muslimske befolkning, jamfør rapport utarbeidet ved EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat, som ble holdt tilbake for faktumet var for besværlig (Aftenposten 20.11.03).
Jeg tror ingen debatt kommer til å bli viktigere i resten av min levetid enn islamismen kontra det sekulære demokratiet. Vi må ikke vike en tomme for forsøk på innføring av muslimsk lovverk. Da mister vi det beste samfunnssystemet verden har sett i moderne tid. Den videre debatten krever intellektuell redelighet om faktiske forhold. Sagt med Paul Bermans ord: "Tenkende mennesker spør hvilke faktorer det er som hjelper til med å skape totalitære bevegelser. En av disse faktorene er de intellektuelles forræderi" (Klassekampen 16.11.05).
Les om Islam på norsk eller engelsk i nettleksikonet Wikipedia |