|
Av Hege Storhaug, Human Rights Service
Han hadde akkurat avsluttet arbeidet med filmen om Pim Fortuyn, den nederlandske og innvandringskritiske politikeren som ble drept grunnet sine ytringer. Så ble han selv drept for sine seneste ytringer i en film om misbruk av kvinner i islams navn. Skuddene som tok livet av filmregissør Theo van Gogh, vitner om et nytt Europa, et Europa der ytringsfriheten er på vikende front. Ja, ikke bare på vikende front. Alle som er engasjert i debatten om det nye flerreligiøse Europa, vet godt hvor grensen går for offentlige kritiske ytringer om islam. Det visste selvsagt også Theo van Gogh da nederlandsk fjernsyn nylig viste filmen 'Submission' i beste sendetid. Men van Gogh nektet å underkaste seg kreftene som arbeider for å avskaffe demokratiet. Kan vi håpe at hans meningløse død gir oss andre meningers mot?
 Islam betyr underkastelse. Submission betyr underkastelse, og underdanighet. Tittelen på den 10 minutter lange filmen var valgt med omhu. Fire kvinners kropper, dekorert med vers fra Koranen. Vers om pisking for utroskap, arabisk skrifttegn på nakne kropper om mannens seksuelle rettigheter overfor hustruen, kvinners stemmer som forteller om vold, om tvangsekteskap, om incest. Kvinner som henvender seg til Allah med bønn om hjelp. Piskeslag som smeller i bakgrunnen. Smellene ga gjenklang i de mer enn 500 moskeene i Nederland, og blant de mest fanatiske var svaret drapstrusler.
Den prisbelønte van Gogh la ikke skjul på at Submission er en politisk pamflett. Han åndet og levde for ytringsfrihet. Det samme gjør somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, hans kollega på filmen, ex-muslim, en av de mest profilerte politikerne i Nederland, og den modigste politikeren i dagens Europa. Gjentatte ganger de siste to årene har hun talt både Muhammed, fanatiske imamer og politisk islam midt imot, og hun har ikke viket en tomme i kampen for at menneskeverdet også skal omfavne muslimske jenter og kvinner. Derfor reiste Weekendavisens Anna Libak til Haag i sommer for å intervjue Hirsi Ali, før Submission var på nederlenderes lepper. Libak møtte allerede da en kvinne med livvakter. Til Libak sa Hirsi Ali dette om frykt: »Om jeg er bange? Det ville være løgn, hvis jeg sagde nej. Alle mennesker har perioder, hvor de føler sig psykisk svage, og det har jeg også, selv om jeg er døgnopdækket. Men hvad er alternativet? At bøje sig, skjule sig, leve et liv i frygt? Aldrig. Det er uværdigt, det passer sig ikke for et menneske« (Weekendavisen nr 31).
Uverdig. Vi er mange som har kjent følelsen av uverdighet de siste årene. Uverdighet fordi vi frykter. Vi frykter de som er så blindet av fanatisme, av hat, at de er villige til å drepe. Derfor vegrer vi oss for å kritisere negative sider ved islam. Selv har jeg arbeidet med tema knyttet til vold og overgrep mot innvandrerjenter og –kvinner i 12 år. Først som journalist, nå i Human Rights Service (HRS). Selvsagt så jeg raskt de religiøse skyggene. Men jeg holdt munn. Derfor fikk jeg heller ingen drapstrusler. De kom først i fjor, da jeg i en tv-debatt påpekte tragedien med at Muhammed i en alder av over 50 år fullbyrdet ekteskap med ni år gamle Aisha, en handling som har konsekvenser for jenter daglig i den muslimske verden. Jeg visste jeg hadde ”gått over grensen”. Det var en uverdig situasjon. Men mer uverdig er det dog at vi er så mange som vegrer oss for å ytre oss. Katastrofen på sikt, er at vegringen går på demokratiet løs. Meningen med drapet på van Gogh er å styrke frykten for religiøs kritikk. Nettopp derfor burde drapet vekke enhver europeer som verdsetter demokratiet.
Oftere og oftere etterlyses moderate muslimer i den offentlige debatten. Noen går så langt som å undre seg høyt om de finnes. Selvsagt finnes de. I hopetall. Men det er vektige grunner til at langt de fleste av dem bøyer seg i frykt og velger uverdighet. Minoriteten, de politiske muslimene som er villige til å bruke vold, har en enorm makt over ”sine egne”. ”Vanlige” muslimer, det jeg vil kalle sekulære muslimer som har beholdt sin barnetro, vet meget godt hva som venter dem hvis de skulle tenke høyt om islams skyggesider. Skuddene i Amsterdam etterlater ingen tvil om at frykten er berettiget. Men alternativet kan ikke være å bøye seg i frykt. Drapet på Theo van Gohg bør få sekulære muslimer til frigjøre seg fra uverdigheten sammen med alle som elsker demokratiet. Vi må slutte å være så feige – i det minste for våre barn og barnebarns skyld.
I november i fjor ga HRS prisen ”Årets Europeiske Bjelleku” til Bertel Haarder for hans handlingsvilje innen integreringsarbeidet. Allerede før denne prisutdelingen i København mente vi at årets pris skulle gå til Hirsi Ali. Vi har avtalt møte med henne nå på mandag i Haag, for å invitere henne til Norge for å motta prisen. Vi frykter ikke at drapet på van Gogh vil få Hirsi Ali til å bøye seg. Vi frykter derimot at Europas borgere kan våkne for sent. For sent til å vinne den påstartede kampen mot det vakreste vi og våres forfedre har vært med på å skape; et fritt og moderne demokrati.
|