|
Av Shahzad Rana
Onsdag 17. november var en stormfull dag. Først kom den varslede vinteren over oss ”sånn” plutselig og skapte kaos. Når virvaret hadde lagt seg noe kom neste varslede stormkast, debatten på TV 2 Holmgang, der tema var norske muslimers holdning til van Gogh-drapet i Nederland.
Det sørgelige med denne hendelsen er at midt i all sin grusomhet kunne dette blitt en markering av at det muslimske innvandrermiljøet var kommet videre etter det tragiske æresdrapet på svensk-kurdiske Fadime i 2002. I debatten etter dette drapet viklet imidlertid muslimske politikere og talspersoner seg fast i eget nett.
De siste års store debatter der innvandrere har vært involvert, ligger i spenningsfeltet vest møter øst – og ofte med bakgrunn i trosretninger. For å nevne noen: Tvangsekteskap, omskjæring av jenter, æresdrap.
Det påfallende er minoritetens klossete håndtering av denne saken, som bare er én i en rekke av mange. Innvandrernes troverdighet blant nordmenn er dessverre tynnslitt.
Muslimer gir sirkus til folket
Vi ser ikke en debatt, men ren underholdning. En underholdning som holdes i hevd av deltagerne. Islamsk Råd har bidratt til å gjøre situasjonen verre for seg selv og for dem de representerer.
Programmer som Holmgang er – som Colosseum var i sin tid – en kulisse hvor det blir lagt tilrette for en underholdende kamp. Holmgang er også innenfor rammen av pressens etiske normer, nedfelt i ”Vær Varsom-plakaten”.
Mer sirkus blir det når Abid Raja (VG 22.11.04) skriver et åpent brev til Kåre Valebrokk i TV2. Det forventes respekt fra andres hold, men innholdet i brevet kan tolkes som respektløst. Det skytes fra hoften, en øvelse som raskt kan føre til mange bomskudd. Underholderen underholder uten å være klar over underholdningsrollen, et klart tegn på manglende trening. Jeg antar at Islamsk Råd ikke er fortrolig med denne utilsiktede rolle som underholder, og det er naturlig å forvente at man søker profesjonell hjelp i arbeidet med mediehåndteringen. Islamsk Råd bør sjekke speilet og ta selvkritikk på sine uttalelser i mediene.
Mer komisk blir det når man observerer at styrkeforholdet er aldeles feil. En fersk gladiator skal i ringen for å forvare og forklare seg mot drevne profesjonelle jegere. Et forsvar som bærer tydelig preg av manglende forberedelser og kompetanse. Uavhengig av om målingen er representativ for befolkningen så mener 97 prosent av Holmgang sine innringere at ”muslimene er en trussel for vestlige verdier”. Dette tallet sier noe om sirkusverdien til Islamsk Råds uttalelser i Holmgang.
Vest møter Øst
I dette møtet oppstår gnisninger som vi ser i mediebildet. Forskjellige verdier og uttrykk blir satt på prøve. Det som kunne vært en ypperlig arena for å få en konstruktiv debatt og diskusjon ender i skyttergravene. Utfallet er ikke pent. Islamsk Råd er moden for en fornyelse. Det er få eller ingen i det islamske miljøet som kan uttale seg med nødvendig tyngde og troverdighet. Innad i miljøet er det et maktspill der politikk, religion og tradisjoner er en salig blanding. Islamsk Råd er i ferd med å utspille sin rolle, de må redefinere sine oppgaver. Selvransakelse er høyst påkrevd i tiden fremover.
Brød og sirkus skulle gjøre romerne lykkelige slik at man fikk politisk ro. Sirkus har det vært lenge nok, tiden er moden for å tenke nytt og konstruktivt. Religionsfrihet skal gi alle trossamfunn lik rett til utøvelse av sin religion. Denne friheten forutsetter en uomtvistelig rett til ytringsfrihet.
Islamsk Råd må kunne klare å ha to tanker i hodet samtidig, selv om den ene er ubehagelig:
Muslimers rett til åpent å utøve og praktisere sin tro er helt avhengig av et åpent demokrati, med ytringsfrihet, religionsfrihet og stor toleranse. Ethvert forsøk på å hindre andre mennesker eller grupper å utøve sin ytringsfrihet, hva enten den rammer muslimer, kristne, jøder eller ateister, vil fungere som et angrep på den felles religionsfriheten vi alle nyter godt av. Religionsfrihet uten ytringsfrihet er en umulighet. Og ytringsfrihet innebærer frihet for de ytringer noen kan oppleve som ubehagelige, ja sågar sårende.
Dette er kanskje demokratiets vanskeligste øvelse, men også den mest nødvendige. Demokratiet, det systemet som gir oss alle rett til å praktisere vår tro og fremme vårt syn – hvor forkastelig andre enn måtte mene det er – et slikt system er en skjør konstruksjon. Men dersom vi skal kunne fortsette å praktisere våre respektive religioner med frimodighet må vi klare å holde denne konstruksjonen sammen. Alternativet er den reneste religionskrig. Det tror jeg verken Islamsk Råd eller noen andre representanter for de mange kirkesamfunnene og religionene i Norge ønsker.
En diskusjon om disse spørsmål må handle om hvordan et flerkulturelt Norge i fremtiden skal bevare og utvikle demokratiet, religionsfriheten, ytringsfriheten og toleransen. Dette er en viktigere øvelse enn å arrangere kristen-muslimsk eller norsk-pakistansk mesterskap i det å ta avstand fra drap.
Vi må derfor arbeide for å ivareta den åpenhet som demokratiet krever, og vi må tåle den kritikk som er én del av ytringsfriheten.
|