| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Islam > Terror> Varsel om en dystrere fremtid

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Kommentar av informasjonsleder Hege Storhaug, HRS, 14. august 2006

Terrorforsøkene som ble avverget i Londonistan, er nok bare et forvarsel om voldelig islamismes sterkere og sterkere grep om Europas frie sjel. I årevis har islamistiske nettverk, med tette bånd ideologisk og økonomisk til sentrale despotiske muslimske regimer, nærmest uforstyrret fått bygge seg opp i Europa. Uforstyrret nettopp på grunn av det som kjennetegner de europeiske landene; frihet, åpenhet og tillit. Og uforstyrret på grunn av det som nettopp kjennetegner de ulike landenes nasjonalforsamlinger; en nær sagt grenseløs naivitet overfor islamismens kraft, en selvovervurdering hva gjelder våre egne verdiers kraft, og slik også en blind tro på at de voksende muslimske befolkningene vil integreres over tid. Sannheten er at integreringen går i gal retning. Det multikulturelle prosjektet kan kvele Europas demokrati.

Trekkene er de samme som da det smalt 7/7 i fjor i London (og også 9/11 i USA). De som tilsynelatende er velintegrerte, endog knyttet til universitet, de kan være de farligste blant oss, jamfør også det intellektuelle politiske lederskapet i AKPs storhetstid her på berget. Islamistene i England rekrutterer blant annet på universitet. Det samme sies i lukkede rom her i Norge, uten at Politiets Sikkerhetstjeneste har ytret et ord om et slikt pågående scenario. Nettopp at trekket er at det ikke er de sosioøkonomisk svake som går til det mest ytterliggående, synes vanskelig for den enøyde ytterliggående venstresiden å ta inn over seg, og også mainstream media, som VG .

Majoriteten av de pågrepne er av pakistansk herkomst. Mange født i England. Ikke overraskende er også etniske briter direkte involverte; konvertitter til islam. Konvertitter er ofte mer bokstavtro og politiserte muslimer enn muslimer som er født inn i religionen. Man går gjerne fra en politisk ytterlighet (først og fremst på venstresiden), til en annen ytterlighet. Over 20 personer er så langt arrestert i Storbritannia etter M15s avsløringer av de mest grufulle planene om å sprenge et tosifret antall fly i luften over England, Atlanteren og USA. Avsløringene kom etter at en hovedmistenkt ble arrestert i Pakistan og under avhør ga sikkerhetstjeneesteten der detaljer som tilfløt M15 og ledet til avvergelsen. Ja, det er åpenbar grunn til å mistenke at pakistanske tjenestemenn benyttet avhørsmetoder som fordømmes internasjonalt, samtidig kan Europa og USA antakelig takke det despotiske regimet for kanskje avgjørende medvirkning til at tusener av menneskeliv ble spart.

Utviklingen i særlig Storbritannia (og også andre europeiske land) er dypt foruroligende. Den ene meningsmålingen etter den andre har det siste året vist en negativ utvikling; flere og flere britiske muslimer knytter identiteten først og fremst til islam. Over 30 prosent vil at sharia skal styre deres liv juridisk. De tar avstand til friheten i det britiske samfunnet. Samme prosentandel drømmer om at et islamsk nasjonalflagg vaier over Storbritannia en dag. Nesten 25 prosent mener 7/7-bombene kan rettferdiggjøres, altså rundt 350 000 personer. Fire av ti muslimer forventer nye terrorangrep utført av britiskfødte muslimer. Og nesten halvparten mener det er for mye frihet i de britiske skolene og vil heller at barna skal gå på skoler i muslimske land. Ja, det er grunn til å kjenne seg nummen over funnene i denne siste meningsmålingen blant britiske muslimer.

Hvordan kunne en slik utvikling bli en realitet? Årsakene er svært mange. De viktigste er den multikulturelle illusjonen, for høy innvandring, feil form for innvandring, og en fullstendig feilvurdering av det havet av kulturforskjell som er mellom Europa og den muslimske verden.

Den multikulturelle drømmen om at ulike kulturer skal blomstre likeverdig side og side, en illusjon forfektet av både ytterste venstrefløy, sentrum og den konservative fløyen anført av Høyre, erklæres som en farlig fantasi fra flere og flere hold, blant andre den tidligere tyske rikskansleren Helmut Schmidt. Blant våre sosialdemokrater er det kanskje bare Torbjørn Berntsen som har ”sett lyset”, i alle fall ved en erkjennelse i beste sendetid, da han på lørdagsrevyen i mars i år sa rett ut at ”han ikke hadde peiling” på det havet av kulturforskjell som det er mellom muslimsk kultur og Norge og Europas kristenpregede kultur. Storbritannias idégrunnlag i integreringspolitikken har nettopp vært det multikulturelle, og landet har ”lykkes”: I sentrale deler av England er det oppstått sterke parallelle samfunn, med sine egne importerte verdisett, der kvinner holdes i isolasjon, og der barn vokser opp som tapere særlig fordi deres mødre er utestengte fra storsamfunnet og derfor uegnede som oppdragere. Den høye importen av nye ektefeller blant særlig pakistanske muslimer, har kjørt denne gruppen sosialt i grøften; pakistanere er Englands desiderte underklasse sammen men folk fra Bangladesh. England har fått sine Pakistan, sine Bagladesh – akkurat slik som den mulitkulturelle forskjønner og relativist ønsket. I sannhet en integreringskatastrofe, der de unge mister så godt som helt identitet som brite; de er først og fremst muslimer, dernest er de pakistanere. Når ”vinnerne” i disse parallellsamfunnene utvikles til selvmordsbombere, kan man på sikt ane konturene av voldsomme scenarioer når islamistiske ledere får enda sterkere grep om ungdommen generelt i gettoene.

Den høye ekteskapsinnvandringen er en helt avgjørende forklaring på integreringskatastrofen. Storfamiliene og miljøene gis aldri pusterom; førstegenerasjon påfylles kontinuerlig. Slik sørger man for at opprinnelseskulturen manifesteres, og slik gir myndighetene et håndslag til patriarkene i de strenge hierarkiske strukturene; makten forblir hos makten på bekostning av individer som drømmer om å bli fristilte.

Innvandringen til England er som til Norge ikke en innvandring som verken kommer mottakerlandet eller den enkelte innvandreren til gode. Hovedinnvandringen har vært gjennom henting av nye ektefeller. En fetter eller lavt utdannet mann fra den umoderniserte muslimske landsbygda har som regel svært begrensede muligheter for å klare å etablere seg på arbeidsmarkedet. Kvinnene som hentes, sluses gjerne rett inn i de parallelle samfunnene som slaver for svigerfamilier. Slik forsterkes miljøenes isolasjon og de sosiale problemene får ekstra gjødning. En yndet påstand er å hevde at i Norge er eksempelvis strukturell rasisme en hovedårsak til at ikke-vestlige taper på arbeidsmarkedet. En annen yndet påstand er at integreringen går seg til over tid. Disse påstandene knuses med kun ett tall: Etter snart 40 år i Norge er kun en av fire pakistanske kvinner tilgjengelige for arbeidsmarkedet. Tro om ikke diskrimineringen er å finne i medbrakte og videreutviklede negative kvinnestrukturer som ”den klamme prestehånda” har makten over? En hånd som er sterkest medvirkende til Europas voksende gruppe mistilpassede ungdommer.

Det som kjennetegner sterkest forskjellene mellom Vesten og den muslimske verden er særlig tre forhold; den muslimske verdens negative kvinnesyn, mangel på kritisk refleksjon, og religiøse dogmers makt over den frie forskningen og den frie tanken. Alle tre momentene er essensen i islams historiske nedtur, dagens muslimske verdens kulturelle og økonomiske stagnasjon, og momentene er også avgjørende for å forstå den utebliende integrasjonen av muslimer i Europa: Forakten og frykten for vårt verdigrunnlag. Dette gikk mer enn opp for meg da jeg denne våren og sommeren skrev på manuset som blir til en bok i nesten måned; ”Men størst av alt er friheten – om innvandringens konsekvenser” (Kagge forlag). Norge og Europa har mislykkes totalt med å forstå den avgjørende faktoren for vår tids største utfordring, innvandringen. Faktoren er frihet, eller rettere sagt mangel på frihet. Mangel på jenter og kvinners frihet, mangel på individuell frihet som blir knust av islams konformitetskrav, og vår egen undervurdering av verdigrunnlaget i de frie og (fortsatt) fredelige europeiske demokratiene. En undervurdering som også har fått utslaget selvovervurdering: Vi tror våre verdier er så sterke, fordi de er uslåelige i et historisk humanistisk lys, at de nærmest er uovervinnelige. Det er de ikke. Og det vitner blant annet terrorens arnested i Europa om, Londonistan.
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2006