| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Kjønnslemlestelse > Skal vi tie om kjønnslemlestelse? | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Skal vi tie om kjønnslemlestelse? |
|
Kommentar av Rita Karlsen, HRS, 27.10.03 Regjeringen ved Helsedepartementet hadde rett før sommeren til høring et forslag om lovtillegg knyttet til dagens lov mot kjønnslemlestelse. Forslaget innebærer innføring av en avvergelsesplikt: De som gjennom sin yrkesutøvelse eller sitt arbeid får kunnskap om en forestående kjønnslemlestelse skal - uten hensyn til taushetsplikten - ved anmeldelse eller på annen måte, søke avverget kjønnslemlestelsen. Så langt alt bra. For etter vår erfaring har det i lang tid hersket stor forvirring og usikkerhet om hvilke plikter ulike faggrupper, være seg i barnehage, skole, helsevesenet eller barnevernet, er pålagt i forhold til å tie eller til å berette, til å melde og/eller til å handle. Men langt på vei synes den dominerende holdningen hos de samme faggrupper å være at taushetsplikten går foran alt annet. Mot denne bakgrunn stiller vi oss positive til det nye lovendringsforslaget, som nettopp presiserer at for å avverge en kjønnslemlestelse skal en melde fra. Unnlatelse vil kunne straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Men det foreliggende lovforslaget har dessverre store svakheter: For det første, plikten til å hindre kjønnslemlestelse omfattes ikke av det Helsedepartementet kaller ”de mildere formene for kjønnslemlestelse”. I departementets terminologi er den såkalte type 1 og type 2 de ”mildere formene”. De internasjonale og anerkjente typebestemmelsene av kjønnslemlestelse er foretatt av Verdens helseorganisasjon: Type 1 innebærer at forhuden på klitoris fjernes, og vanligvis fjernes hele eller deler av klitoris. Type 2 innebærer at forhuden og klitoris fjernes, i tillegg fjernes de indre kjønnslepper helt eller delvis. Disse formene for lemlesting mener altså Helsedepartementet at vi ikke skal forsøke å avverge! Det er kun den såkalte type 3, dvs der både klitoris, indre og ytre kjønnslepper fjernes og vagina sys igjen, som departementet mener er ”skadelig nok” til å få forsøkt avverget. Departementets tolkning er etter vår vurdering opprørende, også i forhold til hva loven om kjønnslemlestelse sier: ”Den som (…) skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse.” Den andre store svakheten ved lovforslaget, er at det ikke skal gis opplysninger om at en kjønnslemlestelse har skjedd, når siktemålet er å melde lovbruddet med tanke på straff. Departementets begrunnelse for å tie om en avdekket kjønnslemlestelse er at det må foreligge samtykke fra den som er lemlestet - ellers kan det føre til mistillit og til at lemlestede jenter ikke søker råd og veiledning! Signalet fra Regjeringen synes klar: Få kjønnslemlestet jentebarna så fort som mulig, for klarer man bare å få gjennomført lemlestingen kan en være nokså trygg på å slippe noen form for straffeforfølgelse – før jenta eventuelt selv anmelder forholdet… Etter vår vurdering overser lovforslaget det faktum at det i hovedsak er (små)barn som lemlestes, og de kan vanskelig gi sitt ”samtykke” til at forholdet meldes. Dette er ikke å ivareta barnet beste! Det er heller å overse, eller rettere sagt: diskriminere, en stor, og voksende gruppe barn i Norge. Gruppen jenter i risikosonen for kjønnslemlestelse har mer enn doblet seg de siste tre årene, fra om lag 2.800 jenter til om lag 5.800 jenter (beregninger gjort fra statistikkbanken til SSB). Med ”risikosone” menes jenter som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse er en utbredt praksis/tradisjon. Fortsetter denne utviklingen vil det være over 10.000 jenter i risiko for kjønnslemlestelse om nye tre år. Samtidig øker antallet nyankomne jenter fra Somalia dramatisk: I 2001 kom 248 somaliske jenter til Norge. I fjor doblet gruppen seg til 561 jenter. Av disse igjen var de fleste under 9 år, 342 jenter (tall fra Utlendingsdirektoratet). Det er altså stor sannsynlighet for at mange av jentene ikke er kjønnslemlestet før de kom til Norge, og risikerer således lemlesting etter bosetting her. Samtidig kan jenter som allerede er lemlestet ha behov for medisinsk hjelp – ikke minst fordi somaliere praktiserer kjønnslemlestelse av type 3. I Somalia er det for øvrig estimert at 96 – 100 % av jentene er kjønnslemlestet (et estimat som er anerkjent av bl.a. Verdens helseorganisasjon og Amnesty International).
HRS har ved en rekke anledninger foreslått at det iverksettes undersøkelse av barns underliv. Disse undersøkelsene kan gjennomføres på de allerede etablerte helseundersøkelsene vi har i Norge (f.eks. fra barnet er 0-4 år er det tilbud om ni individuelle konsultasjoner ved helsestasjon. Konsultasjonene er frivillige, oppmøte er godt opp mot 100 %). Underlivsundersøkelser foretas dessuten i dag av gutter, da for å sjekke at steinene er kommet ned i pungen. En slik undersøkelse medfører faktisk at en kjenner fysisk etter. En undersøkelse av om jenter er kjønnslemlestet er kun en ”observering av hud”. Barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF), for øvrig utdannet sykepleier og tidligere leder av Sykepleierforbundet, har avvist undersøkelse av jentebarn med begrunnelsen at det er en gynekologisk undersøkelse. Det er det ikke: Det er en klinisk observasjon som tar sekunder å utføre og som ikke innebærer noen form for berøring av kjønnsorganet. I forhold til dagen situasjon, med Norges økende befolkning med opprinnelse fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, kan vi ikke se at kommunetjenesteloven og forskrifter til helsestasjon blir fulgt opp: Å forebygge skader og fremme barnets totale helse. Det understrekes også at helsepersonell har ansvar for tiltak for å løse særlige oppgaver for grupper med utvidede behov. Og tiltakene skal iverksettes så tidlig som mulig. Dertil sies det at høyrisikostrategier skal benyttes overfor barn som kan ha økt risiko for belastninger, sykdommer eller problemer. Hadde alle jenters og gutters kjønnsorgan blitt rutinemessig undersøkt – på lik linje med andre kroppsdeler – ville vi både kunne avdekket kjønnslemlestelse på et tidlig stadium, og ikke minst: forebygget kjønnslemlestelse. Men da må selvsagt Regjeringen gå inn for at avdekket kjønnslemlestelse følges opp! Og ikke si at vi skal tie. |
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005 | |
At en stor gruppe barn ikke får oppfylt en av de mest grunnleggende rettigheter; å få beholde alle kjønnsdeler og funksjoner, kan ikke ties i hjel. Hadde en sekt i Norge startet med amputasjon av eksempelvis høyrearmen, så hadde det neppe vært noen fortielse, handlingslammelse eller ”forståelse” fra verken den ene eller andre! Det er derfor etter vår vurdering ikke bare det preventive ved loven som er viktig, dvs. å påkalle politiets oppmerksomhet i etterkant av en kjønnslemlestelse og slik sett skremme andre fra å gjøre det samt å redde yngre søsken fra denne umenneskelige praksisen (selv om det er viktig nok i seg selv), men også det faktiske forholdet at kjønnslemlestelse er forbudt. Og da kjønnslemlestelse i betydningen enhver form for varige forandringer som påføres jenters kjønnsorgan. Da må også ethvert brudd på loven som avdekkes (dvs. at jenter etter bosetting i Norge er blitt lemlestet), meldes og straffeforfølges. Men hvordan kan kjønnslemlestelse systematisk avdekkes? Det er tydelig et spørsmål som Regjeringen og Helsedepartementet er mindre opptatt av.