| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Norske barn i utlandet > Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn |
|
Det er god grunn til å anta at tusenvis av norske barn med innvandrerbakgrunn til enhver tid er bosatt i foreldrenes hjemland. Ingen vet hvem de er, hvor de bor, om de er uten en eller begge foreldrene, om de går på skole og eventuell kvalitet på undervisningen, hvor lenge de er borte osv. Når de nærmer seg voksen alder, dvs. i 16-17-årsalderen, returneres de til Norge. Uten å kjenne norsk språk og norske forhold. Denne forsømte gruppen setter HRS søkelyset på i vår siste rapport: Norske barn i utlandet – Ute av syne, ute av sinn. Statsråd Erna Solberg sier til VG 14.juni 2004 at hun på bakgrunnen av rapporten vår, vil ha tallene på bordet; hvor mange barn er rammet av foreldres praksis med ”hjemsendelse” av barna. HRS setter pris på Solbergs initiativ. Men antallet barn er kanskje ikke det mest sentrale. Det sentrale er at praksisen synes ute av kontroll og at ingen har tatt ansvar for disse barnas lovfestede rettigheter. Praksisen er etter vår vurdering også et nådestøt hva gjelder troen på integrering av disse barna. Intet nytt avdekket problem Hvert år forsvinner barn fra norske grunnskoler. Dette har vært kjent i mange år - i alle fall for dem som jobber med  barn og unge, både i skolen og blant sentrale myndigheter. Siden høsten 2003 har dette også blitt kjent for offentligheten, da ved at skoleetaten i Oslo la frem tall på hvor mange som ikke møtte til skolestart høsten 2003. Slik sett kan en forledes til å tro at dette er en 'nytt avdekket problem' - men det er det ikke: Sannheten er nok heller at problematikken over lang tid ikke har vært sett på som noe problem.Statistikk etterspurt siden 2001 Allerede i 2001 etterspurte HRS statistikk over barn som forsvinner fra norske grunnskoler. Utdannings- og forskningsdepartementet hadde ingen slik statistikk, og mente at riktig adressat for vår henvendelse var skoleetatene i kommunene. Men heller ikke disse hadde noen slik oversikt. I 2002 henvendte vi oss til representer for byrådet i Oslo kommune, som antakelig selv ble interessert i disse tallene, for høsten 2003 ble de lagt på bordet fra skoleetaten i Oslo. Tallene er etter vår vurdering dyster lesning: 259 skolebarn møtte ikke til skolestart. Etter nærmere undersøkelser, foretatt av skoleetaten i Oslo, var 128 barn sporløst forsvunnet. 102 var tilhørende i 1. - 5.klasse, og 26 i 6. - 10.klasse. Av disse var det 71 jenter og 57 gutter. Kort tid etter politianmeldte skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, 99 familier for brudd på opplæringsloven. At Søgnen gikk til det skritt å anmelde disse foreldrene for brudd på opplæringsloven, er etter vår vurdering både en nødvendig og riktig reaksjon. Men, det trenger ikke å bety at det skjer noe av den grunn. Hvorfor? Jo, fordi foreldrenes rettigheter settes foran barnas. Foreldrenes rettigheter går foran barnas HRS har det siste året jobbet med innvandrerbarns rettigheter knyttet til problematikken omkring hjemsendelse av barn (prosjektets arbeidstittel). En av de kanskje mest oppsiktsvekkende erfaringene i dette arbeidet har vært at sentrale myndigheter i liten grad oppfatter at barn som sendes ut av Norge, representerer noe problem. Forklaringen synes å være at det er en grunnholdning hos sentrale myndigheter at det er foreldrenes rett å bestemme hvor deres barn skal bo og hvem som skal oppfostre dem. Tilsvarende blir barns rettigheter ikke vektlagt: Både i FNs barnekonvensjon (inkorporert i norsk lov 1.oktober i fjor) og i barneloven heter det at barn har rett til å bli hørt og at barn har rett til å være med på avgjørelser. Dertil heter det at når det gjelder spørsmålet om hvor barnet skal bo, skal barnets mening tillegges stor vekt. Men, disse rettighetene synes langt på vei å være mer teori enn praksis - i alle fall hvis barnet allerede er sendt ut av Norge. Hvordan skal et barn få uttale seg når det ikke er mulig å få kontakt med barnet? Allerede i juni 2003 hadde HRS et møte med Kommunal- og regionaldepartementet og UDI der problematikken vedrørende barn som forsvinner fra Norge var hovedtemaet. HRS stilte da spørsmålet om ikke barn også har rettigheter, for eksempel knyttet til å uttale seg om hvor de skal bo? Til dette var svaret: "Foreldrenes ønsker for barnet må respekteres. Vi må stole på foreldrene." En ansvarsfraskrivende pekelek I 2002 utarbeidet Barne- og familiedepartementet retningslinjer for hvordan en skulle håndterer saker med etterlatte barn i utlandet. Retningslinjene forteller med all tydelighet at virkeligheten bare i begrenset omfang har nådd våre sentrale politikere: Det heter at retningslinjene kun skal gjelde når et barn er etterlatt i utlandet og foreldrene eller omsorgspersoner ikke er i stand eller utelater å ivareta omsorgen for det. Men, her startet problemet: Hvis foreldrene påstår at barnet har det bra, hvordan skal da norske myndigheter eventuelt kunne avdekke det motsatte? Erfaringene vi har gjort så langt er at ingen er villig til å ta noe overordnet ansvaret. Problemet er komplekst, og omfatter langt mer enn eventuelt brudd på opplæringsloven, det kan for eksempel være grov omsorgssvikt. Og da starter det vi definerer som en pekelek: Utdannings- og forskningsdepartementet peker på Kommunal- og regionaldepartementet som peker på Barne- og familiedepartementet som peker på Politi- og justisdepartementet som peker på Utenriksdepartementet som peker på UDI. Samme praksis synes å avtegne seg blant de utøvende organer: skoleetaten peker på politiet som peker på barnevernet. Og mens denne 'leken' pågår er det ramme alvor for de barna det gjelder - noen er alene i et land de knapt kjenner og andre er sendt til et land som familien har flyktet fra grunnet krig og nød. Noen får ikke (tilfredsstillende) skolegang og andre utnyttes for eksempel som hushjelp. Samtidig sitter barnets nærmeste familie trygt og godt i Norge - og på toppen av det hele: hever barnetrygd for et barn de har sendt ut av landet. Hemmer integreringen HRS mener at praksisen med å sende barn på lengre opphold i familiens opprinnelsesland er sterkt integreringshemmende. Vi har også vanskeligheter med å se at dette er til barnets beste. Vi kjenner til barn som har vært på lengre opphold i familiens opprinnelsesland nettopp fordi foreldrene mente de var blitt "for norske", eller at foreldrene var redd de skulle bli "for norske". Vi kjenner også til foreldre som skriver sine barn inn på koranskole i Pakistan - mens barna er nyfødt i Norge, fordi foreldrene vet det er stor pågang og de vil sikre plass til sine barn. Vi kjenner også til gutter som har havnet på skråplanet i Norge, og som foreldrene har sendt til gjenoppdragelse i opprinnelselslandet - noen med hell, andre totalt mislykket. HRS besitter lister over barn som befinner seg i foreldrenes opprinnelsesland: Spørsmålet er om dette er barn som selv ønsker å oppholde seg i utlandet? Hvilke konsekvenser vil dette oppholdet ha for dem når de kommer tilbake til Norge, mange av dem dårligere i norsk enn da de dro? Skal vi stilltiende la foreldrenes rettigheter gå på bekostning av barnas rettigheter? Eller skal vi tørre å si at dette er - og i enda sterkere grad kommer til å bli - et samfunnsproblem? |
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005 | |