| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Norske barn i utlandet > Ukjent antall barn borte fra Norge | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Ukjent antall barn borte fra Norge |
|
Av Rita Karlsen, Human Rights Service (HRS), 14.02.05 I rapporten vår, konkluderte vi med at det er ingen som vet hvor mange norske barn som får deler av eller hele Konklusjonen står dessverre like fast i dag. Vi mente, og mener fremdeles, at norske myndigheter lukker øynene for denne problematikken, fordi barna det er snakk om i all hovedsak har ikke-vestlig bakgrunn. HRS’ hypotese er at det til enhver tid kan være så mange som 5.000 barn i utlandet, barn med innvandrerbakgrunn fra eksempelvis Pakistan, Marokko, Tyrkia, Somalia samt mange flere. Vårt anslag er basert på bl.a. intervju med innvandrerforeldre, lærere, ungdommer som har vært på utenlandsopphold og norske ambassader, i tillegg til at HRS selv dro til Pakistan. Hovedtrekket er at mor og barn bor i Pakistan, mens far bor i Norge. Men noen av barna vi møtte i Pakistan, hadde verken mor eller far med seg. De bodde hos slektninger eller på internatskole. Den offentlige skolen i det tilbakestående militærdiktaturet Pakistan er en trist historie hva gjelder muligheter for læring og også overgrep mot barn. Hvor mange norske barn som pålegges denne erfaringen, vet ingen. Utvilsomt sendes mange av barna på private skoler av en bedre standard, gjerne såkalte britiske skoler. Men også her er eksempelvis humaniorafagene strengt nedprioritert. Verdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet er så godt som fraværende. Det het at undervisningen stort sett foregår på engelsk, men den foregikk hovedsakelig på punjabi (som ikke er et skriftspråk). De religiøse skolene, som gjerne er internatskoler, har en standard og en opplæring som er under enhver kritikk. Når vi så rapporterte om disse forholdene til KRD, er statsråd Erna Solberg s første reaksjon at hun ikke setter lit til vårt anslag av omfanget. Og SSB får i oppdrag å finne antallet. SSB fastslår i rapporten (notat 2004/71) at for norskpakistanske barn er situasjonen som følgende: • 843 er utvandret fra Norge • De fleste av disse er norske statsborgere og hadde utvandret sammen med mor • 598 av barna er i Pakistan • 92 vet man ikke hvor er, men SSB regner med at også mange av disse er i Pakistan • 90 er i Storbritannia • Resten av barna er i henholdsvis Danmark (21), Sverige (15), USA (11), Canada (7), andre land i Asia (6) eller Europa (3) • 202 av disse barna utvandret alene, og for 93 prosent av disse gikk turen til Pakistan • Andelen 0 – 9 åringer som utvandrer til Pakistan, har økt betydelig de siste årene. Frem til 1999 hadde andelen aldri vært over 12 prosent av alle utvandrede pakistanske personer uansett alder. I 2000 økte andelen til 24 prosent, og i fjor var den 31 prosent. Tallene for norsktyrkiske barn er: • 261 er utvandret • 128 av disse til Tyrkia • 47 til Sverige, 27 til Danmark, 15 til andre europeiske land • 36 vet man ikke hvor er (SSB formoder Tyrkia) For norskmarokkanske barn er situasjonen: • 186 utvandret • 101 er i Marokko • 48 i Spania, 7 i andre land • 12 vet man ikke hvor er (SSB formoder Marokko) På bakgrunn av tallene referert over, slår Aftenposten Aften opp: ”Under tusen barn i foreldrenes hjemland” (20.12.04). Og statssekretær Bretzeg er glad for å ”ha fått kvalitetssikret tallene”. Men la oss se nærmere på hva SSB faktisk sier i sin rapport: SSB åpner med å presisere at ”de ikke gjør noe forsøk på å finne fram til den endelige sannhet”. Denne presiseringen skal vise seg å være vel på sin plass, da rapporten mer eller mindre tjener som et sannhetsvitne for hvorfor det ikke er mulig å si noe eksakt om hvor mange barn som får hele eller deler av oppveksten i utlandet. Norge har rett og slett ikke tilgjengelige data som gjør dette mulig.
Det fremkommer i SSBs rapport at det skal en del til før det treffes et utflyttingsvedtak, selv om det eksisterer informasjon om at familien ikke er i Norge. Får folkeregisteret melding om en slik sak, legges den i bero i tre måneder for å se om familien dukker opp. Deretter skrives et brev til familien. Hvis respons uteblir, kan ”folkeregisteret foreta en såkalt administrativ utmelding, og vedtaket blir sendt familien”, sier SSB. Erfaringene viser at først da responderer familien, og derfor er folkeregisteret ikke lengre så rask med å treffe utflyttingsvedtak, da det ”førte til flere omgjøringssaker enn det Oslo folkeregister fant formålstjenlig.” Det er liten tvil om at registreringssystemene, eller forskriftene knyttet til disse, er en sentral del av problemet. For eksempel har Norge enda ikke noe register over grunnskoleelever på nasjonalt nivå. SSB påpeker da også at en kan tenke seg at et slikt register kan benyttes for å finne fram til registrerte bosatte som ikke går på norsk skole. Videre presiserer SSB at det skal mindre til for å bli strøket fra et slikt elevregister, enn det skal til for å miste barnetrygden. Langt de fleste vi har snakket med, som kjenner til utsendelse av barn, sier da også at det ikke bare er en verdimessig gevinst (barna lærer å bli ”ordentlige pakistanere/marokkanere/tyrkere og muslimer”), men en forlokkende økonomisk gevinst: Ulike økonomiske stønader og trygder fra Norge har en enorm verdi i samtlige av disse landene. SSB innrømmer da også at gjeldene regelverk for folkeregistrering ikke er godt tilpasset for å sørge for at reelt utenlandsboende personer ikke skal kunne motta økonomisk støtte eller trygder som bare er begrenset til de som reelt bor i Norge. I sum forteller SSBs rapport om et registreringssystem som tilsier at Norge slett ikke har oversikt over verken hvor norske borgere oppholder seg over lengre tid eller eksempelvis hvilken skolegang de har. SSBs tall på barn med pakistansk, marokkansk eller tyrkisk bakgrunn som bor i foreldrenes opprinnelsesland, blir langt på vei meningsløse tall i forhold til spørsmålet om hvor mange barn som er i utlandet. De forteller hvor mange barn, i kun tre nasjonale grupper, som er registrert utvandret fra Norge. Hvor mange mødre og barn, som altså ikke blir registrert utvandret, bor i lengre perioder i utlandet? Hvilke økonomiske ytelser og trygder mottar samme familie i disse periodene? Hvilke oppvekst- og opplæringskår har barna i disse periodene? Hvordan går det med dem når de returnerer til Norge? Regjeringen virker ikke interessert i å få kunnskap om praksisen med å sende barn ut av landet, ei heller i å ta standpunkt til om det er et problem. Vi har avdekket i vår rapport at sannsynligheten er stor for at mange av barna som er i utlandet, ikke får opplæring i samsvar med de krav som Norge har i sin opplæringslov. All den tid det er opplæringsplikt i Norge, mener vi det må stilles krav til barns eventuelle skolegang utenfor Norge: 1. Opprette et nasjonalt register over grunnskoleelever (på individnivå) som avdekker om registrerte bosatte ikke går på norsk skole. 2. Foreldre/foresatte må forhåndssøke om godkjenning av den aktuelle grunnskoleutdanning barnet er tiltenkt i utlandet. Dette innebærer bl.a. at det må foreligge læreplaner fra den skole barna er tiltenkt. Opplæringen i utlandet må tilfredsstille de kravene som ligger i den norske opplæringsloven, og barnet kan ikke sendes ut før skolegangen er godkjent av offentlig norsk instans. (Vår erfaring fra Pakistan er at det i liten grad foreligger læreplaner, og de som eventuelt eksisterer kan avvike svært fra Norges læreplaner). 3. I opplæringsloven heter det at kommunen skal føre tilsyn med den pliktige opplæringen for barn som ikke går på norsk skole (som for eksempel har hjemmeundervisning), og kan også kalle barna inn til særskilte prøver. Videre skal kommunen kreve at barnet skal gå i skole dersom barnet ikke oppfyller kravene i lov med forskrift (knyttet til hjemmeopplæring). Vi mener dette åpner for at kommunen også skal føre tilsyn med barn som går på skole i utlandet ved særskilte prøver. Oppfyller ikke barnet kravene i opplæringsloven med tilhørende forskrift, skal kommunen kreve at barnet skal gå på norsk skole. "Norske barn i utlandet" SSB-rapport i pdf-format |
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005 | |
oppveksten i utlandet. Det er heller ingen som kjenner forholdene som det enkelte barnet lever under eller hvilken skolegang det får, om skolegang i det hele tatt. 
Tallene som SSB legger frem, er antall barn som er registrert utvandret. HRS har påpekt at ett av problemene er at mange ikke er registrert utvandret. Så kan en jo forledes til å tro at de som flytter ut av landet, og ikke melder fra og/eller ikke blir registrert utvandret, gjør noe ulovlig. Det gjør de nødvendigvis ikke, for som SSB sier: ”I mange tilfeller er det bare barnet, eller mor og barn, som har reist fra landet. Far er fortsatt bosatt i Norge, noe som normalt betyr at mor og barn ikke skal registreres som utvandret til tross for at de ikke lenger er her.” (vår utheving). I følge reglene, blir en ikke registrert utflyttet fra Norge hvis en har en klar tilknytning hit. Klar tilknytning er for eksempel at en har ektefelle, barn eller foreldre her.