|
Av Hege Storhaug
Du tror det kanskje ikke, men dette er sant: Flere og flere unge kvinner i Norge har ikke rett til skilsmisse! De nektes simpelthen denne retten av familie og kommende ektemann. Det handler om norske jenter som er født muslimer. En av dem heter ”Aisha”: Dersom jeg hadde bedt om rett til skilsmisse da jeg ble giftet bort, hadde det vært det samme som å be om bråk, sier hun. Men bråk blir det uansett nå, for ”Aisha” prøver å få skilsmisse.
”Aisha” (21) er student og født og oppvokst i Norge. Hennes foreldre er fra Punjab i Pakistan. Som de fleste andre pakistanske foreldre i Norge, giftet de bort datteren i Pakistan. Og som så godt som alle foreldre i Pakistan, sørget de ikke for at datteren fikk rett til skilsmisse nedfelt i ekteskapskontrakten. ”Aisha” våget ikke å spørre om denne viktige og grunnleggende menneskerettigheten, da hun for første gang i livet så en ekteskapskontrakt – sin egen.
Jeg var 18 år gammel da jeg ble giftet bort. Det var et såkalt arrangert ekteskap. Jeg var presset til å akseptere giftermålet. Jeg så ingen annen utvei, og turte ikke si nei. Slik sett var det et tvangsekteskap. Jeg var ung og usikker. Jeg hadde aldri sett en ekteskapskontrakt før tre dager etter bryllupet mitt i Pakistan. Min svigerfar, ektemann, onkel og svoger kom med papirene og ba meg undertegne dem. De hadde fylt ut kontrakten jeg skulle inngå med den 12 år eldre mannen. Jeg bare signerte papirene, forteller ”Aisha”.
Sjekket du hva som stod i kontrakten?
 Nei, jeg kan ikke urdu. Men uansett om jeg hadde kunnet språket eller ei, hadde jeg nok bare signert uten å sjekke eller stille spørsmål ved noe som helst. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg tenkte i det hele tatt da jeg undertegnet papirene. På den ene siden stolte jeg på dem. Det er det jo forventet at en ung kvinne skal gjøre. På den annen side visste jeg godt at jeg ikke burde stille meg kritisk. Det ville sådd tvil om min personlighet. De ville ha tenkt: ”Hva slags kvinne er dette? Begynner hun å stille spørsmål om skilsmisserettigheter allerede nå? Hva er det hun vil?” Og høyt ville de sagt: ”Hvorfor skal du ha skilsmisserett? Dere skal jo ikke skille dere!”, forklarer ”Aisha” med et lattermildt og samtidig skarpt blikk.
Kjente du til at pakistanske kvinner kan få rett til skilsmisse på linje men mannen, hvis hun får det nedskrevet i ekteskapskontrakten?
Ja, det visste jeg. Men jeg visste også svært godt hvor tabubelagt det er å be om det, og hvilke sosiale forventninger som eksisterer i forhold til kvinner. Selv kjenner jeg ingen kvinner i Pakistan eller kvinner med pakistansk bakgrunn i Norge, som har skilsmisserett. Ingen! Og det sier vel nok om hvor lite akseptert det er å gi kvinner denne rettigheten, sier ”Aisha”.
Mannen har alltid retten
Flere hundre muslimske unge kvinner i Norge har blitt giftet bort i foreldrenes opprinnelsesland de siste årene. Det betyr at ekteskapet er registrert i et muslimsk land. I store deler av den muslimske verden har ikke kvinner en automatisk rett til å skille seg. Så langt Mags reporter har kunnet sjekke dette, finnes det i dag ikke ett eneste muslimsk land som gir kvinner og menn like skilsmisserettigheter. Menn har denne retten i kraft av sitt kjønn, en rett de ble tildelt gjennom innføringen av islam for 1300 år siden.
I mange land holder det at ektemann sier ”talaq” (”jeg skiller meg”) tre ganger til hustruen med vitner til stede. Skilsmissen er et ugjenkallelig faktum. I de siste tiårene har en rekke muslimske land åpnet for kvinners muligheter for å skille seg. Men en kvinne kommer sjeldent unna en tung og vanskelig vei i domstolene. Det vanlige er at hun må bevise at ektemannen er sinnssyk, impotent, eller lider av en smittsom kjønnsykdom. Noen land godtar også vold som skilsmissegrunn. Uansett er det liten aksept for at kvinner skiller seg både blant folk generelt og myndighetene.
Men hvorfor skal jenter i Norge som er norske statsborgere bry seg om disse landenes lover og praksis? De kan jo bare skille seg her gjennom våre lover?
Vi muslimer føler og mener at selv om vi gifter oss hos byfogden her, så er vi ikke ordentlig gifte før vi har vært hos en imam og inngått ekteskapet med tre vitner. De fleste av oss inngår dessuten ekteskapet også i hjemlandet til foreldrene våre. Vi har altså to kontrakter. Hvis jeg ikke får innvilget skilsmisse i Pakistan, er jeg fortsatt registrert i ekteskapsregisteret der. Alle vil anse meg som fortsatt gift. Det betyr at jeg som kvinne ikke kan gifte meg med en muslimsk mann igjen, hvis jeg skulle ønske det. Både muslimer i Norge og i Pakistan ville aldri akseptert det. I følge lovverket i Pakistan, kan mannen imidlertid ekte flere hustruer. For han er det derfor ikke et problem å hindre kvinnen i å skille seg, forklarer ”Aisha”.
Så han kan også nekte henne skilsmisse fordi det ikke betyr noe fra eller til for han?
Ja, og det gjør mange, bekrefter ”Aisha”.
Skal skilles
”Aisha” sitt ekteskap gikk dårlig. Tre måneder etter at de giftet seg ankom mannen Norge.
Dagen etter at han kom var det 17.mai. Jeg ville gå i tog sammen med vennene mine, slik jeg alltid hadde. Og jeg ville ha på meg mine norske klær. Han ble hysterisk. Etter hvert prøvde han å nekte meg å gå på skolen, jobbe på kveldstid, og han forlangte at jeg skulle dekke meg til og at jeg ikke skulle ha kontakt med norske venner. Jeg protesterte og nektet å underkaste meg hans ”lover”, forteller ”Aisha”. Året etter tok hun ut separasjon her.
Noen måneder senere fortalte han at moren hans var syk, og han ville at vi skulle ta med datteren vår på besøk til Pakistan. Jeg gikk med på det ettersom han ikke hadde truet meg på en lengre stund. Men det var en tabbe. Han ville nekte meg å besøke en tante. Han kalte meg ei norsk hore, slo meg og tok kvelertak på meg til det svartnet for meg. Jeg trodde han skulle drepe meg.
Bestikkelser
”Aisha” rømte rett til den norske ambassaden og fikk hjelp til å komme tilbake til Norge. Hun har fått skilsmisse hos Fylkesmannen.
Nå venter jeg på avgjørelse i barnefordelingssaken og om han klarer å få opphold i Norge. Når dette er avklart, må faren min gjøre det som må til for at jeg skal få skilsmisse i Pakistan også. Det er hans jobb, og han og mamma har innrømmet at de gjorde feil ved å gifte meg bort, forklarer hun.
Og hvordan skal faren din klare å få skilsmisse til deg?
Vi har en svært innflytelsesrik politiker i familien vår som har mye makt i området hvor vi kommer fra. Jeg har legeattest fra Norge som bekrefter volden, og jeg har vitner fra den norske ambassaden på tilstanden min da jeg kom dit. Jeg føler meg trygg på at jeg slipper å møte i noen rettssal. Jeg regner med at en dommer får skilsmissepapir på bordet sammen med en større sum penger. Da finner han nok frem det nødvendige stemplet. Hadde vi ikke hatt den muligheten, hadde jeg virkelig vært i store problemer, sier hun.
Gå til mor!
”Aisha” sine erfaringer er dyrekjøpte, men hennes råd kan forhåpentligvis være til hjelp for andre jenter som skal gifte seg i foreldrenes hjemland: Alliere dere med mor!
For de fleste jenter er det for vanskelig å be om skilsmisserett når kontrakten (Nikah namah) skal signeres. Det er liksom fullstendig uhørt. Derfor mener jeg det lønner seg for jentene å godsnakke med mor først. Får du mor på din side, så går mor til far og godsnakker med han. Det er faren som skal forhandle frem ekteskapskontrakten. Hvis faren er smart, så sørger han for at datteren får skilsmisserett. Ellers sitter han selv i klemma den dagen datteren eventuelt må skille seg. Jeg er sikker på at begge mine foreldre ville sørget for skilsmisserett for oss døtrene i dag. De vet altfor godt konsekvensene hvis skilsmisseretten mangler, sier ”Aisha”.
|