| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Verdidebatten > Undervisning i intoleranse

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Massoud Ansari. Oversatt og omarbeidet av Bruce Bawer og HRS.

Lærebøkene som utgjør en del av leseplanen i dagens offentlige skoler er undervisning i fordommer, hat og en grov fordreining av historie.

"Baba, hva er kari?" spør en jente sin far. Han overveier hvordan han best kan forklare sin datter dette barbariske ritualet som innebærer å drepe kvinner i ærens navn, og lurer også på hvor hun har hørt uttrykket. Han antar hun har lest om det i aviser, hvor slike hendelser regelmessig omtales. Før han klarer å finne en passende forklaring, spør hans datter om Marvi – en romantisk heltinne i sindhi folklore – var en kari. Hun har lest dette i en av sine lærebøker på skolen, sier hun.

Forskjellige referanser til karo-kari dukker opp i lærebøker som i dag brukes på lokale skoler, særlig i undervisningen som omhandler lokal folklore. Mange av referansene er imidlertid helt feilaktige. Tilsynelatende tror myndighetene at karo-kari nå er en del av landets kultur og dermed fortjener å inkluderes i pensum.

Ironisk nok avviste Federal Curriculum Wing (FCW), en instans som regulerer lærebøker i landet, forslaget om å inkludere artikkelen “Madam Chairman, Sir,” av den avdøde journalisten Najma Babar, i en engelskbok for tiende klasse. Artikkelen handler om en gift kvinne som jobber utenfor huset mens hennes mann, som er arbeidsledig, tar vare på barna og hjemmet.
Arbeidsledighet blant menn er blitt mer utbredt, særlig i Pakistans underklasse og lavere middelklasse. Økonomisk press har derfor tvunget mange kvinner ut i arbeid og ført til en utfordring for de tradisjonelle kjønnsrollene. Dette faktum har tilsynelatende ikke blitt oppfattet av myndighetene, som avviste Babars artikkel på grunn av at "den er imot den pakistanske kulturen og det pakistanske samfunnet."

Et dikt av Kahlil Jibran, en verdensberømt filosof og skribent og en maronittkristen, ble avvist av FCW med den begrunnelse at han var jøde. På samme måte ble en lesebok som inneholdt et brev fra Quaid-e-Azam Mohammad Ali Jinnahs datter, Dina Wadia, sensurert bort. Brevet handlet om hennes far. Myndighetene begrunnet sensuren med at Quaid hadde avvist henne, og at Wadia ikke er muslim, og derfor var boken som inneholdt brevet uegnet for det lokale pensum.

Velkommen til de offentlige pakistanske skolene, som legger grunnlaget for fremtidige generasjoner. Her får barn en innføring i fordommer og intoleranse fra grunnskolenivå, og denne undervisningen fortsetter gjennom alle skoleårene. Timene i toleranse som ble inkludert i landets læreplan de to første tiår av landets eksistens, blir nå systematisk erstattet med læreplaner som legger vekt på krigerskhet, jihad og en ideologi gjennomsyret av hat. Et godt eksempel er at FWC nylig sendte tilbake en bok til forfatterne fordi den ikke inneholdt nok stoff om jihad.

Den innflytelsen lærebøker har hos elever, med deres lettpåvirkelige sinn, antydes i en meningsmåling blant skoleelever som nylig ble publisert. Nesten halvparten av intervjuobjektene støttet ikke at minoriteter skulle ha like rettigheter som majoriteten. En tredjedel støttet jihad-grupperinger. To tredjedeler ønsket at sharialovgivning skulle bli innført. Nesten en tredjedel sa at Kashmir burde frigjøres med makt, og om lag 80 prosent var positive til at Pakistan er i besittelse av kjernefysiske våpen.

Pakistans offentlige skoler, som en gang produserte sunne, velinformerte sinn, er per i dag en sump av uvitenhet, lyssky virksomhet og korrupsjon. Et malende eksempel: Da en lærer i en av Karachis offentlige videregående skoler ba sine elever skrive et essay om et fritt valgt emne, fant en av guttene på en detaljert og ganske foruroligende historie kalt: ”En pistols selvbiografi”. Eleven oppsummerte sitt essay slik: “Jeg (pistolen) var i hendene på en innbruddstyv som pekte meg mot et barn og krevde løsepenger fra foreldrene i bytte for barnets liv."

Prosentandelen av bruttonasjonalproduktet (BNP) som er avsatt til Pakistans utdanningsbudsjett, er minimal. I følge en beregning utført av UNESCO er prosentandelen mindre enn i de fleste andre muslimske land, og enda mindre enn i landene sør for Sahara. Da er det ikke til å undres over at landet sakker akterut i forhold til sine naboer i Sør-Asia. Pakistan bærer preg av å ha den laveste lesekyndighetsandelen, den laveste deltagelsen i utdannelse blant jenter og kvinner, den høyeste frafallprosenten blant jenter i grunnskolen og den laveste deltagelsen i høyere utdanning. Det er også det eneste landet i området hvor prosentandelen av BNP som brukes på utdanning har avtatt siden 1990, fra 2,6 prosent til 1,7 prosent i de siste årene.

Offisielt er Pakistans andel lesekyndige 45 prosent, selv om de fleste forskere innen utdanning hevder at det reelle tallet er under 30 prosent. En rapport fra Verdensbanken konstaterer at mer enn en tredjedel av nasjonens tiåringer aldri har gått på skole.

I følge eksperter er ikke Pakistans utdannelsesbudsjett i forhold til BNP det eneste problemet. Også korrupsjon, dårlig forvaltning og grov uaktsomhet innen byråkratiet, samt at taktiske planleggere og føydale politikere har bidratt vesentlig til at standarden på landets offentlige utdanning har blitt svekket. Kombinert har disse faktorene ført til lav investering i utdanning, spøkelsesskoler, spøkelseslærere, utendørsskoler som mangler helt grunnleggende utstyr, og så videre. (Spøkelsesbetegnelsen er et begrep som har oppstått da stadig flere oppretter skoler for å motta offentlig støtte. Imidlertid eksisterer verken skolene eller lærerne. Vår anmerkning). Når man tar i betraktning læreplanen til disse offentlige institusjonene er det lett å vurdere følgene av dette.

En nylig studie, ”The Subtle Subversion: The state of curricula and textbooks in Pakistan 2003”, utført av Sustainable Development Policy Institute (SDPI), avdekker at myndighetenes intensjoner om å fremme toleranse og moderasjon i landet, ikke blir utført i praksis. Rapporten avdekker derimot de utallige komplekse midlene som brukes til å spre hatefulle ideologier gjennom statens eget utdanningssystem.

Den 140-siders SDPI-rapporten inneholder en detaljert analyse av dagens lærebøker og den generelle læreplanen i offentlige skoler, og viser hvordan utdanningssystemet bidrar til å skape en kultur av sektvesen, religiøs intoleranse og vold. SDPI bemerker også at historiske fakta i utstrakt grad har blitt fordreid av visse parter for å fremme deres respektive agendaer.

Ironisk nok, istedenfor å debattere temaene som reises i rapporten, har noen av landets tekniske planleggere og medlemmer av høyrekreftene satt spørsmålstegn ved “agendaen” til organisasjonen SDPI, og spesielt troverdigheten til forskerne som har skrevet rapporten. Da regjeringen nedsatte en komité for å gjennomgå rapportens resultater, samtidig med at den indikerte at det kunne være aktuelt å gjøre endringer i læreplanen, forverret situasjonen seg betraktelig.

I Karachi arrangerte elever og studenter en protestmarsj mot å foreta endringer i læreplanen tuftet på SDPI-rapporten. Islami Jamiat-e-Tulaba (IJT), som er ungdomsfløyen av Jamaat Islami, organiserte protestmarsjen. Deltagerne bar faner og plakater med krav om at vers fra Koranen måtte bli inkludert i lærebøkene, at den føderale utdanningsministeren burde sparkes og at den amerikanske intervensjonen i pakistanske forhold måtte stoppes. Dette resulterte i en fordømmelse av SDPI-rapporten og alvorlige trusler ble framsatt mot regjeringen, i tilfelle regjeringen skulle forsøke å ”sekularisere” læreplanen.

Medlemmer av sekspartialliansen, Muttahida Majlis-e-Amal (MMA), uttrykte også sin protest: De forlot et møte i nasjonalforsamlingen fordi en viss referanse til jihad, samt noen vers fra Koranen, hadde blitt utelatt i en ny utgave av en pensumtekst i biologi. Liaqat Baloch fra MMA påsto følgende: "I overensstemmelse med kravene fra US Agency for International Development, blir alle læreboktekster som inneholder referanser til jihad eller som avdekker de antimuslimske fordommene fra jøder og kristne, utelatt fra læreplanen." Og Jamaat-e-Islami lederen, Qazi Hussain Ahmad, advarte om at hans parti ville stille et motforslag til myndighetenes eventuelle sensur av læreplanen.

Nasjonens utdanningsminister, Zubeida Jalal, reagerte på disse anklagene ved å hevde i nasjonalforsamlingen at ikke noe avsnitt eller vers angående jihad eller shahadat (martyrdød) hadde blitt utelatt fra lokale lærebøker. Hun forklarte at verset angående jihad som MMA var i harnisk over, hadde blitt flyttet fra biologilæreboken for 11. og 12. klasse, til 10. klasse. Ministeren var klart på defensiven da hun sa at regjeringen hadde avvist SDPI-rapporten, da komiteen hun hadde nedsatt for å undersøke rapporten hadde avvist den med begrunnelsen at den reflekterte et ”ekstremistisk” synspunkt.

En av rapportens medforfattere, Dr. A.H. Nayyar, beskyldte imidlertid utdanningsministeren for å ikke ha delt komiteens resultater med medlemmene i nasjonalforsamlingen. Han hevdet at før de leverte inn rapporten til utdanningsministeren, hadde ni av de femten medlemmene av regjeringens granskningskomité godkjent rapporten, mens seks uttalte avvikende meninger om noen av resultatene. Nayyar skrev i en nylig utgitt artikkel: "Jeg vet ikke hva som fikk utdanningsministeren til å si i nasjonalforsamlingen at undersøkelseskomiteen hadde avvist rapporten."

Dette er ikke første gang at pakistanske utdanningseksperter har gransket lokale læreplaner. I 1994 skrev en annen utdanningsekspert, Dr Rubina Saigol, en detaljert artikkel som het “Bevissthetens grenser: Grensesnittet mellom læreplanen, kjønn og nasjonalismen,” i boken ”Locating the Self.” I denne artikkelen viser hun med flere eksempler hvordan lærebøkene setter hinduer i et dårlig lys, skildrer dem som fiender og oppfordrer til permanent avsky og hat mot India. Forfatterens påstand var at lokale lærebøker fremmer militarisme og vold og indirekte rettferdiggjør høye forsvarsutgifter.

På samme måte har andre lærde, bl.a. Dr. Mubarak Ali and Professor K.K. Aziz, også utgitt rapporter om dette temaet. Professor Aziz har påpekt i detalj de store unøyaktighetene, forvrengningene og overdrivelsene som finnes i enhver offisielt utarbeidet og forordnet lærebok, og i et representativt utvalg av private kommersielle utgivelser som er i bruk som lærebøker. Khurshid Hasnain, Pervez Hoodbhoy og Tariq Rahman har også undersøkt forvrengingene i lærebøker i historie og samfunnsfag.

I følge verserende rykter skulle ”Den Nasjonale Komiteen for Utdanning” på etterspørsel fra fremstående utdanningseksperter ha utarbeidet rapporten 'National Curriculum 2000: A Conceptual Framework” som foreslo et paradigmeskifte i lærerplanen for å produsere "engasjerte, omsorgsfulle og ansvarsfulle borgere." Denne rapporten ble arkivert et sted i departementet og har til dags dato ikke blitt iverksatt.

Ekspertene på området avslører hvor annerledes ting var før. De hevder at lærebøker som ble utarbeidet i Pakistans tidligere år ikke inneholdt hat eller avsky mot hinduer, selv om sårene etter delingen av landet fremdeles var ferske. "De tidlige lærebøkene i Pakistan som ble skrevet etter delingen var fri for det sykelige hatet vi ser i lærebøker i dag," sier en ekspert. Ifølge ham inneholdt de tidlige historiebøkene kapitler ikke bare om gamle sivilisasjoner som Moenjodaro, Harappa, Taxila osv, men også om den hinduistiske mytologien som finnes i Ramayana og Mahabharata, og dekket omfattende, ofte med beundring, de store hinduistiske kongedømmene Mauryaene og Guptaene. Mens disse bøkene reflekterte noe partiskhet i forhold til nyligere historie, særlig politikken rundt uavhengighetsspørsmålet, fantes det skolebøker som ga fremtredende plass til, og lovpriste, Mohandas Gandhi. Opprettelsen av Pakistan ble tilskrevet uforsonligheten til ”All India Congress” og deres ledelse i forbindelse med at de innrettet seg etter ”Det muslimske forbundet” isteden for at det ble tilskrevet 'hinduers renkespill.”

Enkelte bøker nevnte også klart og tydelig at de mest fremstående islamske religiøse lederne var i mot opprettelsen av Pakistan. "Slik var historieundervisningen de første 25 årene av Pakistans historie, selv om Pakistan hadde ført to kriger imot India i denne perioden. Mediene drev ofte antihinduistisk propaganda, men undervisningsmaterialet var i det store og hele rensket for hatpropaganda imot hinduer," står det i SDPI-rapporten.

Det hele ble verre da general Zia-ul-Haq kom til makten. Hans islamisering av landet ble av mange sett på som et politisk redskap for å legitimere sin egen makt. Zia-ul-Haq allierte seg med Jamaat-e-Islami, et fundamentalistisk parti, og regjeringen begynte åpenlyst å forandre utdanningssystemet. Resultatet ble en utdanning som offisielt fremmet intoleranse, fordommer og vold.

Eksperter på feltet hevder at konseptet “jihad” ble inkludert i den pakistanske læreplanen etter starten på krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan. Ifølge Dr. Nayyar passet det på det tidspunktet Washington og deres sterkeste allierte, Pakistan, å glorifisere mujahidin (hellige krigere). Dermed ble et amerikansk universitet bedt om å lage lærebøker for pakistanske skoler i samsvar med denne dagsordenen. "University of Nebraska i Omaha, som har et senter for afghanske studier – fikk av CIA tidlig på 80-tallet i oppgave å omskrive lærebøkene for afghanske flyktningebarn,” sier Nayyar, og fortsetter: ”De nye bøkene inkluderte hatpropaganda selv i matematikkfaget. For eksempel: Hvis en mann har fem kuler, og to kuler blir skutt i hodene på russiske soldater, hvor mange er igjen? Dette ble avdekket i en avhandling fra ”New School” i New York i 2002."

Den høyreorienterte Jamaat-e-Islami fikk på den tiden i oppgave å gjøre endringer i de pakistanske skolenes læreplan. De innførte den spirituelle mentoren og politiske veiviseren Syed Abul Aala Maududis filosofi som det grunnleggende budskapet i utdanningen. Han mente at all undervisning i et islamsk samfunn måtte settes i sammenheng med religiøs kunnskap. Dermed ble hvert fag ”islamiat”. En ny type lærebøker i historie, og undervisning som la vekt på krigerskhet, jihad og hat ble dominerende. Siden de reelle historiske fakta (samlet, analysert og fortalt av seriøse og profesjonelle historikere) ikke var i samsvar med Jamaat-e-Islamis dagsorden, konstruerte de en ny historie for Pakistans lærebøker, som startet med muslimenes ankomst til subkontinentet. "De har omskrevet historien på en måte som har gjort den mye fattigere, og de har tatt fra elever og studenter historisk stoff som kunne ha vært til berikelse og utvidet deres perspektiv," hevder Nayyar.

I de reviderte lærebøkene har områdets eldgamle historie, de strålende Moenjodaro og Harappa, de hinduiske kongedømmene, buddhismen, grekernes og baktrianernes streiftog, og mye mer som gjorde vårt område til vugge for en av verdens rikeste sivilisasjoner blitt eliminert alt sammen. Her er et eksempel fra en aktuell lærebok vi har nå: "Faktisk ble Pakistan etablert for første gang da araberne under Muhammad bin Qasim okkuperte Sindh og Multan tidlig på 700-tallet, og opprettet muslimsk styre i denne delen av det sørasiatiske subkontinentet. Pakistan under araberne besto av den lavere Indusdalen. I løpet av 1100-tallet tapte Ghaznavidene Afghanistan, og deres område begrenset seg gradvis til Pakistan. Innen 1200-tallet inkludere Pakistan hele Nord-India og Bengal. Under Khiljiene flyttet Pakistan grensene sørover, og kom til å inkludere en større del av Mellom-India og Deccanen. I løpet av 1500-tallet forsvant ’Hindustan’ og ble inkludert i Pakistan."

Gradvis ble fag som indopakistansk historie og geografi som tidligere hadde utgjort en del av den lokale læreplanen, erstattet av ”pakistanske studier.” I de nye bøkene ble Pakistan definert som en islamsk stat og Pakistans historie ble synonymt med historien om muslimer på subkontinentet. På samme tid sluttet man å undervise i den historiske tiden før islam. Den nye læreplanen startet med den arabiske erobringen av Sindh, og så hoppet den raskt til de muslimske erobrerne fra Mellom-Asia. På 1970-tallet ble den såkalte ”Pakistanideologien'” gradvis en større del av studiene. Dette innebar konstruksjonen av en ideologisk tvangstrøye hvor Pakistans historie, særlig historien om ”Pakistan Movement”, ble omskrevet med fullstendig manglende hensyn til sannheten. Det ble nå sagt at Pakistan hadde blitt opprettet med formål om å grunnlegge en ren islamsk stat i samsvar med trossetningene i Koranen og Sunnaen. Med ett ble ”ulema” som hadde kjempet hardt mot opprettelsen av Pakistan, beskrevet som heltene i ”Pakistan Movement”, og Muhammed Ali Jinnah (som prestene kalte 'Kafir-e-Azam' og omtalte som vantro på grunn av hans liberale levemåte) avbildet som en from, praktiserende muslim, og hinduer ble hånet som den evige fienden.

I følge SDPI understreket instruksjonene for den reviderte læreplanen at hinduer måtte fremstilles, ikke bare som fiender av islam, men som fullstendig usmakelige. Lærebøkene som blir lest av skoleelever i dag utdyper hinduers angivelige “sosiale ondskap”, også deres mangel på respekt for kvinner, deres praksis med barneekteskap, suttee, kastesystemet, osv. Selv den kollektive hukommelsen var ikke lenger til å stole på. I beskrivelsen av tragedien i Øst-Pakistan la for eksempel de nye lærebøkene all skyld på parlamentsvalget i 1970, og på hinduene som bodde i Øst-Pakistan.

Noen av hovedproblemene i dagens læreplan og lærebøker er i følge SPDI-rapporten disse:

• forvrengninger av fakta og utelatelser som betraktelig forandrer naturen og betydningen av virkelige hendelser i Pakistans historie
• ufølsomhet mot nasjonens allerede eksisterende religiøse mangfold
• ansporelse til krigerskhet og vold, herunder oppmuntring til både jihad og shahadat
• perspektiver som fremmer fordommer og diskriminering av medborgere - særlig kvinner og religiøse minoriteter, samt andre nasjoner
• en glorifisering av krig og bruk av makt
Videre pekes det på at pensumet utelater hendelser som kunne ha oppmuntret til kritisk selvbevissthet blant elevene, og inkluderer foreldede og usammenhengende pedagogiske praksiser som "hindrer utviklingen av innsikt og kunnskap blant elever."

SPDI sier også at utdanningsstoffet skal undervise ”Islamiat” til alle elevene uansett tro. Dette skal skje gjennom de obligatoriske fagene samfunnsfag, pakistanske studier, urdu og engelsk. Selv om det ikke er obligatorisk at ikke-muslimer tar det fjerde obligatoriske faget ”Islamiat”, er det et faktum at man får 25 prosent tilleggspoeng for å ta det, en besynderlig form for oppmuntring til å gjøre akkurat det.

Læreplanen og lærebøkene som har blitt brukt siden 1979 lovpriser åpent jihad og shahadat, og oppmuntrer elever til å bli mujahidin og martyrer. I følge SPDI blir disse instruksjonene gitt elevene:

• Læringsresultat: Innse viktigheten av jihad i hver del av livet
• Vær bevisst på velsignelsene av jihad
• Skap en lengsel for jihad i ditt hjerte
• Konsept: Målrettet hengivenhet for jihad
• Streben etter jihad
• Kjærlighet og attrå for jihad
• Evangelisere jihad
• Martyrdød for jihad
• Ofring, ghazi (seierherren i hellige kriger), shaheed (martyr)
• Enkle historier for å oppmuntre til jihad
• Aktiviteter: Holde taler om jihad og shadat
• Vurderinger: Bedøm din ånd mens du holder taler om jihad, muslimsk historie og kultur
• Konsept: Jihad, Amar bil Maroof (“practicing of rightful actions and stopping of wrong acts”) og Nahi Anil Munkar (“promotion of virtue and prevention of evil”)

Lærebøkene krever at hver pakistaner, uavhengig av hans (hennes) tro, både elsker, respekterer, er stolt av og praktiserer islamske prinsipper, tradisjoner, skikker, ritualer, osv. Det som er enda mer foruroligende, er det faktum at ikke-muslimske elever forventes å lese Koranen, ikke som en del av kurset i ”Islamiat”, som ikke er obligatorisk for dem, men som en del av det obligatoriske faget urdu.

Urdulærebøker fra 1. til 3. klasse, som er obligatoriske for elever innen alle trosretninger, inneholder leksjoner om Koranen. Elevene starter med et fag som heter ”Iqra” i 1. klasse, hvor det arabiske alfabetet blir innført. I 2. klasse følger faget ”E'rab” - om tegnsetting, og faget ”Quran Parhna” i 3. klasse. Faktisk har sistnevnte syv kapitler (av 51 i alt) om å lære å lese Koranen. Det er obligatorisk at ikke-muslimske elever tar disse kursene og tar eksamener i dem – et klart brudd på rettighetene for religiøse minoriteter. SPDI sier også at det står i den nasjonale læreplanen fra mars 2002 at det første målet ved å undervise i engelsk er; "å gjøre de koranske prinsippene og de islamske praksisene til en helhetlig del av læreplanene slik at Den Hellige Koranens budskap kan foredles i utdanningsprosessen. Dette, samt å utdanne og lære opp Pakistans fremtidige generasjoner som skikkelige praktiserende muslimer …"

Det er verdt å bemerke det religiøse (islamske) innholdet i de nylig utgitte urdulærebøkene i Punjab og Det Føderale Området. Det inkluderes i fire av 25 timer i 1. klasse, åtte av 33 timer i 2. klasse, 22 av 44 timer i 3. klasse, ti av 45 timer i 4. klasse, syv av 34 timer i 5. klasse, 14 av 46 timer i 6. klasse, seks av 53 timer i 7. klasse, 15 av 46 timer i 8. klasse, samt 10 av 68 timer i 9. og 10. klasse.

De nye lærebøkene er også fulle av kjønnsdiskriminerende illustrasjoner og fortellinger. I en studie fra 1985 fremkommer det at jenter hovedsakelig ble avbildet i passive roller, som forsterket tradisjonelle stereotyper. Eksperter sier at dette ikke har blitt bedre i løpet av årene, og at en diskriminerende beskrivelse av kjønnsrollene er vevd inn i nesten alle kapitlene og historiene i disse bøkene. Dermed er det stadige referanser til menn som utfører aktive eller heroiske gjerninger, og kvinner som engasjerer seg i passive, ofte trivielle aktiviteter.

Mentaliteten hos de som utformer politikken skader ikke bare historiefaget på skolenivået; den fraråder også arbeiderklassen fra å sette spørsmålstegn ved, eller å være uenige i, det offisielle synspunktet som råder i bøkene. Eksamensoppgaver om muslimsk historie i Federal Public Services Commission, viser for eksempel at kandidater på det sterkeste har blitt anbefalt å fordømme mogulkeiseren Akbar – kjent som 'Akbar den store’ – og lovprise Keiser Aurangzeb, en fundamentalistisk muslim, som avviste musikk og de fleste andre grener innen kunst som uislamske.

På samme måte finnes det uskrevne lover og regler som stipulerer at hinduer skal fordømmes, at India skal kritiseres, at Kashmir-saken skal støttes og at selvstendige eller avvikende synspunkter ikke skal kommuniseres. Alle kandidater som tar landets konkurransepregede eksamener blir faktisk bedt om å lese bøker som kun er skrevet av visse anbefalte forfattere, og avstå fra å lese bøker som ikke står på den offisielle listen, siden disse kan ”forvirre” dem og føre til at de stryker på eksamenene.

Med dette som bakgrunn ville det være feilaktig å tro at det bare er madrassene som indoktrinerer barn med en politikk full av hat og fordommer. Landets offentlige skoler har også en del av skylden for at krigerskhet og regressiv tenkning har økt. Dr. A.H. Nayyar sier: "Den fulle virkningen av det som skjedde under General Zia-ul-Haq oppleves nå i stigende religiøs krigerskhet, sektvesen og vold i vårt samfunn og vår politikk, og en ny generasjon av unge pakistanere gjennomgår nå denne utdanningen."
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005