|
Av Hege Storhaug
"All kriminalitet i Pakistan kontrolleres av kushra-samfunnet", sa en norsk-pakistansk kjøpmann i Oslo før jeg dro til Pakistan i vinter. "Skal du oppsøke kushraene! Vær forsiktig, de kan kidnappe deg!!" advarte en intellektuell venn i hovedstaden Islamabad. "De bedriver svart magi," fortalte en annen med et fryktsomt blikk. "Hvis du møter dem, spør dem om de kan ta meg med i sine bønner. De er uskyldige, de er jo født slik, og ettersom de ikke har seksualitet er de renere og nærmere Gud," forklarte en av mine kvinnelige venner. "Æsj, hvorfor i all verden bry deg med de ekle folka der," sa en velutdannet overklassekvinne med kvalme i ansiktet. "Fordi de er de eneste "kvinnene" jeg har sett i Pakistan som kan bevege seg fritt i gatene, som ikke er underlagt ektemenn og familie, som flørter med menn i gatene, som danser. Men hvem er de egentlig? Er de transseksuelle?" svarte jeg, uten å få klare svar.
Etter ukers leting fant jeg en kvinnelig antropolog, Honya Rais. Hun visste bedre. "Dra til Lal Kurti ("rødt skjørt") i Rawalpindi og spør etter danseren Bobby. Bobby er den eneste kushraen som har skolegang og som snakker engelsk. Hun er også den vakreste kushraen i Rawalpindi og den beste danseren."
 Forbudt å kastrere seg
Taxisjåføren stopper i den travle hovedgaten i lavmiddelklasse-strøket Lal Kurthi. Han ruller ned vinduet og spør en appelsinselger etter danseren Bobby. Menn stimler til rundt bilen. Det fektes med armer, ansikt flirer, hoder nikker. En ung gutt hopper hjelpende inn i bilen som ruller gjennom trange smug til et tre-etasjers smalt hus med dørskiltet "BOBBY HOUSE".
Vaskekona åpner døren og peker opp trappen til andre etasje. En kvinne med et vannglass i hånden, og to menn som sitter på en seng, kikker nølende opp. Jeg spør etter Bobby. Kvinnen snur seg mot meg: "Jeg er Bobby. Hva kan jeg gjøre for deg?" sier hun med en dyp sensuell stemme mens hennes veldekorerte hånd stryker det lange svarte håret bort fra ansiktet. Jeg blir stum. Det er overhode ikke en mann i kvinneklær. Det er en kvinne, en vakker, myk og feminin kvinne! "Kom her, sier hun, og fører meg inn i stuen sin som er dekorert med profesjonelle portrettbilder av kvinner. Samtlige er av Bobby i ulike antrekk og med ulike frisyrer.
Med en dump og påtrengende følelse går jeg rett på sak. Jeg forteller henne også at jeg kjenner en transseksuell kvinne i Norge. "Hva er transseksuell? spør Bobby. "Et menneske som føler at de er født i feil kropp. Eksempelvis en som biologisk er en mann, men som føler seg helt som en kvinne. I vesten kan de få full kjønnsoperasjon og ny identitet og leve ett liv hundre prosent som kvinner. Gifte seg til og med. Men de kan ikke få barn," svarer jeg.
Bobby slår ut med armene: "Åh, i vesten har de så fantastisk teknologi. Jeg har hørt at de kan gjøre alt! Er det sant? Har din norske venninne også bryster?" sier hun med et barnlig spørrende ansikt. Jeg kan svare bekreftende, og Bobby blir med ett sørgmodig. "Her i Pakistan har vi bare "gate-leger". Vi kan ikke en gang gå til en ordentlig lege for det er forbudt å kastrere seg," sier hun lavmælt og klyper seg i den stoppede bh'en.
"Hvem er de to mennene på sengen?" spør jeg og kikker ut i svalen. Bobby reiser seg raskt fra puten på gulvet og lukker døren.
"Vi kaller dem zenanas. De er homoseksuelle, forteller hun en tanke nedlatende i tonen og med en rynke i pannen. Jeg vet hvorfor rynken er der. Antropologen Honya Rais fortalte meg at heller ikke en zenana slipper inn i den indre sirkelen av kusheraene. En zenana er på en måte en bedrager. Han har ikke kastrert seg. Kastrasjon er rite de passage til kushra-samfunnet. En zenanas sjel er ikke kvinnelig nok. Han lever bare på deltid som kvinne. Bare i festlige anledninger kler zenanas seg ut som kvinner og maler neglene, bruker parykk og danser sammen med kushraene. En zenana er seksuelt passiv i forhold til menn. Mannen han har sex med opplever seg ikke som homoseksuell. For han er aktiv. Han handler som en mann, mens zenanaen oppfører seg som et "kvinnfolk" under seksualakten. En zenana er gift, for i den islamske staten Pakistan er det nærmest påbudt å gifte seg. Men en kushra som Bobby kan bare drømme om å gifte seg, for hun er ikke forplantningsdyktig, hverken som kvinne eller mann.
Dans og latter
Døren åpner seg med et smell. En svær kropp i kvinneklær med et oversminket manne-ansikt trer inn i rommet. Bobby bryter ut i et kjærlig smil og kaster seg om halsen på besøket.
"Miss Reema, sier Bobby og ser på meg. "Ja, fra nå av heter du Miss Reema som Pakistans nye filmstjerne. For navnet ditt er ikke bra. På urdu betyr det "det er". Miss Reema er bedre. Miss Reema, hils på Mama! Mama er som en mor for meg. Hun er den beste jeg har."
Mamas uskyldige ansikt bryter ut i et hjertelig smil, og hånden min forsvinner i hennes kraftige neve. Mama er dyktig i kokekunsten, og tilbyr seg å lage middag til oss. Vi takker ja, og Mama svinser vrikkende fornøyd ut på kjøkkenet. Den neste timen dropper naboer inn ustanselig. En høygravid kvinne banker på med forespørsel om Bobby kan danse hvis hun føder en sønn. En eldre bestemor kommer stolt med sin sønnesønn på armen for å vise ham frem til Bobby. De to zenanaene takker for seg, en annen zenana ankommer.
"Så du hvordan han hilste på meg?" spør Bobby og berører kneet mitt med fingertuppene mens håndflaten vender opp. "Det er for å vise meg respekt. En zenana skal alltid hilse slik på en kushra." Zenanaen spør Bobby om han kan få lov til å vise Miss Reema sin dansekunst. Gardinene trekkes for, en yndig indisk kvinnestemme fyller rommet. Men før zenanaen ruller med sine smale hofter, berører han igjen ydmyk kneet til Bobby. Dansen er igang. Latter og taktfast klapping fyller rommet. Mannen kan utvilsomt danse, og han danser som en kvinne. Det er hans pusterom fra det maskuline livet han er påtvunget å leve i en svært maskulin kultur.
Respektert og trakassert
"Bli med i basaren? Jeg skal lete etter noen kjoler på bruktmarkedet. Og så skal jeg vise deg hvordan livet mitt er. Du skal selv få oppleve hvor høyt respektert jeg er i nabolaget, og hvordan menn som ikke kjenner meg behandler meg og Mama utenfor Lal Kurthi," sier Bobby etter at Mamas utsøkte middag er fortært. Men før jeg får bevege meg ut i den offentlige sfæren, tar Bobby frem sminkepungen sin og øreringer. Hun farger leppene min rosa, setter opp håret mitt, og avslutter leende verket sitt med et par gedigne øreringer i flippene mine. Vi er klare til avgang.
"Hvorfor er du så høyt respektert i nabolaget?" spør jeg der vi vandrer i Bobbys nærmiljø.
"Fordi de vet at jeg ikke er løs på tråden. De vet at jeg lever et anstendig liv som danser. Jeg er ikke som andre kushraer. Jeg prostituere meg ikke, jeg tigger ikke som de andre. Jeg lever av å danse. Derfor har jeg respekt," forklarer Bobby mens hun nikker til folk i gata, hilser "salam-o-leikum" (fred være med deg), og mottar velsignelser tilbake. En eldre dame, som sitter på en seng i en trang sidegata, inviterer Bobby på en brus. Hun holder rundt Bobby som sitt barn, og kaller henne "meri beti" (min datter). Lenger nede i gaten sitter en eldre mann som ber Bobby bøye seg ned foran ham. Mannen legger en velsignende hånd på hennes hode.
Men så brytes idyllen. Vi har forlatt Lal Kurthi, og allerede i taxien på vei til markedet må Mama gjemme ansiktet bak sitt svarte slør. Menn i gata slenger slibrige kommentarer. Til og med eldre menn sikler og roper etter oss i taxien.
"Det er alltid slik når jeg er ute med Mama. Alle kan se at hun er en kushra. Men hvis jeg går alene har jeg ingen problemer. Jeg ser jo ut som en kvinne," hvisker Bobby meg i øret for ikke å såre Mama.
Den hånende latteren stilner ikke på det åpne bruktmarkedet, men den minsker fordi Bobby og Mama har en hvit kvinne med kamera sammen med seg. Og før vi forlater markedet, slipper Mama og Bobby seg løs foran kameralinsen. Mama hiver seg i en svær haug med klær mens Bobby står over henne og prøver å drukne den store kroppen under klesplagg. Folk blir så forbløffet over det usedvanlige opptrinnet i den ellers så strenge pakistanske kulturen, at latter og slibrigheter med ett stilner.
Pappa, jeg vil bli ei jente!
Dagen etter banker jeg igjen på Bobbys dør. Hun vil fortelle meg om sitt liv, og låser døren til stuen sin slik at vi ikke forstyrres.
Vet du, allerede da jeg var fire år gammel ba jeg faren min ta meg til sykehuset og lage jente av meg. Fremdeles får jeg gåsehud når jeg tenker på hvor liten jeg var. Hvordan kunne jeg koble sykehus og kroppen min? Hvordan kunne jeg allerede så liten kjenne at noe var fryktelig feil? sier Bobby og viser meg sine armer med lyse dun som stritter.
Jeg fikk et slag til svar, og våget aldri mer å snakke om det. Men jeg har alltid følt meg som jente, og jeg har aldri forstått hvorfor jeg hadde en guttekropp. Jeg var så fortvilet og ensom. Jeg så på tissen min, og forstod ikke hvorfor den var der. Hvorfor hadde jeg ikke jentetiss? Jeg ville bare kappe av penisen min, forteller Bobby og skjærer hånden gjennom luften over skrittet.
I hele oppveksten var jeg sammen med jenter, jeg avskydde guttene og deres leker. Jeg lekte med dukker, leste jenteblad, jeg lagde mat, jeg drømte om kjoler, langt hår og hestehale - jeg ville bli en danser, en kvinnelig danser. Og hvis gutter kom nær meg, skjøv jeg dem bort mens jeg vinte: "Å, ikke ta på meg! Jeg er jente!"
Hadde du aldri hørt om eller sett en kushra?
Bobbys ansikt lyser opprømt. Noe skjedde da hun var 11 år.
Jeg så en kvinne som danset foran ett brudefølge i gaten. Sjokkert ble jeg stående og betrakte henne der hun med leppene plukket rupie-sedler fra menns munn. En kvinne i Pakistan gjøre noe slikt! Jeg løp til tante og fortalte hva jeg hadde sett, og fikk streng beskjed om å tie. Jeg forstod først mange år senere at danseren var en av mine egne.
 Jeg ble det "tredje kjønn"
I niende klasse klarte ikke Bobby å stagge kvinnen inni seg lenger. I skjul og i lykkerus hadde hun dansende spilt ut kvinnen foran speilet i søsterens klær og sminke. Men nå lot Bobby hår og negler gro. Nok fikk være nok. Hennes far var død, Bobby følte seg tryggere. Men lærerne på gutteskolen prøvde seg med vold for å stoppe henne. Til ingen nytte.
Mamma elsket meg over alt på jord. Hun forstod at jeg var annerledes, og at det var medfødt. Jeg var den beste eleven på skolen, og jeg ville fortsette på college selv om guttene ertet og plaget meg hver eneste dag. De prøvde seg også seksuelt på meg. Mor kjente til mine problemer og sa: "Kjære deg, sønnen min, du er for myk for denne verden. Folk der ute forstår deg ikke. Ikke fortsett på skolen. Jeg skal klare å forsørge deg." Det gjorde hun tross press fra familien min om at jeg burde i det minste jobbe og oppføre meg som en mann. Mamma elsket meg virkelig. Men da hun døde... Bobby blir stille. Hun kjemper hardt for å presse tårene på retrett, men gir til slutt etter. Stille flyter de nedover hennes skjeggløse og glatte ansikt. Innimellom forteller hun om ensomme år innenfor husets fire vegger, og om en bror som hatet Boby for hennes kvinnelige oppførsel.
17 år gammel møtte jeg Goggy, en kushra på besøk i nabohuset. Jeg inviterte Goggy hjem til meg for å vise henne min dans. Jeg forstod intuitivt at vi var like. Og... Bobby reiser seg brått fra gulvet og vrikker voldsomt på hoftene mens hun løsner snoren som holder buksene oppe: "Se her, jeg er en full kvinne," sang Goggy og dro ned buksene sine for å vise meg at hun var kastrert, sier Bobby, og gjør som Goggy. Hun åpenbarer skrittet sitt i noen sekunder, lenge nok til at jeg fatter at både penis og testikler er borte. Et fire til fem centimeter langt arr som kan minne om åpningen mellom to ytre kvinnelige kjønnslepper er alt.
Goggy gav meg navnet Bobby, og sa at jeg kunne bli full kvinne som henne. Myk i kroppen, og hårveksten vil stoppe opp. Med hjelp fant jeg frem til en "gatedoktor" som sa ja til å "operere" meg for 10 000 rupies (1750 kroner).
Var du ikke redd?
Jeg bare gledet meg til å bli kvinne. Det var min største drøm. Så ble jeg noe midt imellom, eller ingenting. Det tredje kjønn, om du vil. Men det er for sent å angre.
Men operasjonen...?
Jeg fikk injisert smertestillende, og han kuttet med et kirurgisk knivblad mens jeg så på. Det blødde fælt. Jeg var sengeliggende i 10 dager. Gamle kushraer gjorde det helt uten smertestillende, og i landsbyer gjør de det fremdeles. De binder tau rundt penis til den dovner, og så kutter de den av. Noen blør i hjel. De begraves i hemmelighet.
Bobby tar frem sminke og finstasen. Hun skal danse i et dobbeltbryllup i kveld. Bobby bruker stadig utrykket "Guds gave" om sitt feminine utseende og sin dansekunst som har brakt henne til topps på "kushra-himmelen" i Rawalpindi. De siste 13 årene har hun hatt sitt eget band på 12 medlemmer. Hun tjener mer enn nok, nok til å spare penger til alderdommen, og nok til å slippe nedrig tigging og prostitusjon. Hun har også klart å frikjøpe seg fra det århundre gamle guru-disippel-systemet. En guru råder over et område hvor alle kushraene må betale omkring 80 prosent av inntektene til guruen. For 40 000 rupies (7000 kroner) ble Bobby kvinne i eget hus.
Hva vil Gud si?
Klokken er elleve om kvelden. Et telt er Bobbys scene denne natten. To brødre sitter midt på danseplenen, nærmere 150 menn og gutter venter i spenning på Bobby - deres kvinnelige substitutt - mens deres egne hustruer og mødre er skjult for andre menns øyne i et annet lokale. Mama klargjør bunker med en-rupie-sedler som selges til bryllupsgjestene. Bandet stemmer i de første tonene, og sangeren introduserer kveldens attraksjon: Miss Bobby!! Henrykt klapping og pistolskudd-salver gjennom telttaket følger Bobbys første trinn. Pengesedler flagrer dansende rundt hennes flørtende og eggende kropp, mens to små hjelpere plukker opp sedlene og gir dem tilbake til Mama, som selger dem på nytt. I to timer til ende, til Bobby ikke orker mer, og til publikum ikke har råd til mer moro.
På vei hjem i natten unngår sjåføren gater hvor politiet har sjekkposter. Politiet ynder å stoppe et kushra-følge, trakassere dem og presse dem for penger. Men Bobby er mer engstelig for andre menn som eventuelt følger etter oss. Hun unngikk såvidt for tre år siden å bli kidnappet av væpnede menn. Den gang var politiet på hennes side. Oppgjøret endte med skuddveksling mellom politi og kidnapperne som ble idømt seks års fengsel.
Halv fem om morgenen er vi klare for å køye etter å ha talt nattens gevinst - over 15 000 rupie-sedler. Bobby stuper utslitt i sengen sin. Mama og jeg deler på gulvet.
Men hva med kjæreste, Bobby, spør jeg etter at Mama har sloknet og snorker som en bryggesjauer.
Ikke tale om. Sangeren i bandet, Daud, var min kjæreste i åtte år, inntil han beskyldte meg for utroskap. Da var jeg ferdig. Han får fremdeles lov til å bo gratis i rommet i første etasje siden han er skilt, og han får mat, men bare så lenge han ikke rører meg med en finger. Jeg stoler ikke mer på menn. De er ikke seriøse med oss kushraer. Vi kan ha en giriya (kjæreste) i mange år, betale alt for han. En dag gifter han seg likevel, og vi fortsetter å underholde han og hans nye familie. Ingen tar oss fullt på alvor, svarer Bobby bestemt.
Du har penger nok til å dra til vesten og få utført en fullstendig kjønnsoperasjon...?
Å, nei, Gud liker det ikke. Og hva har jeg allerede gjort? Nei, jeg tør ikke mer. For en dag vil jeg møte Gud som kommer til å spørre meg hvorfor jeg har ødelagt Hans skaperverk. Hva kan jeg da svare? sier Bobby og slukker lyset.
|