|
Av Hege Storhaug
Hvis du tror at Kong Harald er gift med Sonja Haraldsen, så tar du skammelig feil. For Kong Harald er nemlig min ektemann. Og det ble han i Islamabad, Pakistan, 17.mai i år.
Hvor mye han betalte for bruden? Ikke så verst, fire millioner rupies, eller en million norske kroner. Og, i følge ekteskapskontrakten har ikke Kong Harald gitt meg tillatelse til skilsmisse. Selv har Kongen aldri vært gift. Men Hvem stod ved siden av Dronningen på slottsbalkongen 17. mai, da? Og vinket til folket i sort kappe og flosshatt?
Dessverre, (for meg, i det minste) det var ingen levende kopi av Kongen vår. Selv om jeg har to kopier av ekteskapskontrakten vår, både på urdu og engelsk, med offentlig stempel fra ekteskapsregisteret i Pakistan – så lar vel neppe Kongen og Dronningen seg lure så lett. Men andre kunne gå på limpinnen, og det er slik Pakistan fungerer. Eller kanskje man skulle si ikke fungerer. Alt er til salgs, nærmest alle kan bestikkes. Pakistan er landet der alt er mulig hvis du har de rette kontakter. Og, selvsagt, penger nok.
Gode bekjentskaper
Første bud er å ha gode venner og bekjentskaper. Det var derfor jeg nesten ble dronning. Mitt bekjentskap hadde så gode bekjentskaper, at han ordnet den falske ekteskapskontrakten gratis. Derfor skylder jeg ham en tjeneste. Kanskje han håper på norsk pass?
Ryktene sier at prisen for vårt røde pass er 100.000 rupies, noen påstår at jeg kan få hele 400.000 rupies for å selge min identitet. Så ettertraktet er vårt statsborgerskap, at ”Atle Olsen”, med langt skjegg, brune øyner og mørkebrun hud, tenkte pytt, pytt, og forsøkte å komme seg på flyet fra Islamabad til Norge. Siden jeg kjenner den historien, så forstår du vel at den kamelen slukte ikke passkontrollørene i Pakistan engang. Så ”Atle” hadde vel ikke penger nok til å bestikke seg gjennom passkontrollen. Ellers kunne han ha klart å lande på Fornebu i det minste.
Ikke bare morsomt
Nei, korrupsjon og bestikkelser er ikke bare morsomt, verken for pakistanere, italienere, eller nordmenn. Min drosjesjåfør gjennom to dager i Karachi, fortalte meg gråtkvalt at han ikke hadde andre muligheter til å brødfø sin familie enn å stampe i trafikken i 14 millionbyen, dag ut og dag inn. For han hadde ikke penger nok til å betale seg til en jobb som ingeniør, noe han vitterlig hadde utdannelse som. Så han spurte likeså godt om han kanskje kunne jobbe for meg (bekjentskap er som sagt nøkkelen).
Men om nå denne ingeniøren har papirene i orden, er de ekte eller falske? Se, det, kan du aldri føle deg trygg på. Jeg hadde tilbud om å bli gynekolog, alle papirene skulle være i skjenneste orden, og det var heller ingen problem å finne frem gamle studentarkiv for å registrere meg tilbake i tid. Men å bli gynekolog tar lengre tid enn å gifte meg med Kong Harald, fortalte mitt bekjentskap. Minst to til tre måneder, for det er så mange ledd som må bestikkes.
Derfor valgte jeg Kong Harald.
Svært urettferdig
Men hvordan kommer du deg helskinnet gjennom skole og utdannelse? En annen kjær sjåfør fra Islamabad fortalte meg at han måtte flytte guttungen til en ny skole. Mannen hadde en feide med læreren av privat art. Resultatet var at gutten fikk strykkarakterer i samtlige fag, og måtte ta 5.klasse på ny. Ikke nok med det, forteller sjåføren meg. Skolen han hadde prøvd å flytte sønnen sin til, hadde en lærer, og læreren var analfabet. Via kontakter hadde ”læreren” betalt en viss sum for å sikre seg fast inntekt, og betalte en av de beste elevene for å undervise klassene, mens han selv drev på med litt forretninger her og der.
Folks opplevelser med analfabete lærere var for øvrig en tragisk gjengangerhistorie de ni ukene jeg reiste rundt i Pakistan. For ikke å snakke om studenter som fortalte om mangel på penger til å bestikke seg til ståkarakter på universitetet. Ei jente som nektet å være med på ”leken” fikk som ”fortjent”; stryk. I tillegg ble hun pepret ut av de andre studentene for å rokke ved systemet. Den historien har jeg fra avisa The Muslim, en av de mest solide og etterrettelige avisene i Pakistan.
Enda verre
Så var det de mest forhatte i Pakistan, politifolkene. Mitt første møte med politiet var en svart natt i utkanten av Islamabad. Som vanlig fant ikke drosjesjåføren frem, selv om jeg hadde bestemmelsesstedet nedskrevet på urdu. Jeg ba han om å spørre en politikonstabel som åpenbarte seg i et veikryss. Kanskje han visste veien? Konstabelen var mer enn hyggelig, og satt seg inn i bilen for å hjelpe oss. Øynene hans svømte i hasjrus, og prosjektet var selvfølgelig dømt til å mislykkes.
Det var en søt og uskyldig historie. Her kommer en som er tragisk: I Karachi traff jeg en gruppe heroin misbrukere som bor på gaten. Vi hadde en lengre samtale om livet og dagene deres. Hvor kjøper dere heroinen, spør jeg. Sherkan, en gutt på 19 år, ser slørete på meg og flirer.
- Jeg henter jevnlige forsyninger hos politiet, svarer han, og kan ikke forstå at jeg himler med øynene.
- Det er da helt vanlig, forklarer han meg. Politiet gjør jo beslag, hvorfor skulle de ødelegge det ”brune sukkeret” når de kan tjene noen ekstra slanter på å selge det til de trengende?
 Noen ekstra slanter – her er vi ved kjernen. En politikonstabel tjener bare omtrent 1300 rupies i måneden (litt over 300 kroner). I Pakistan er det for sultelønn å regne. Tanken bak den lave lønnen, fra myndighetenes side, er at politiet har muligheter til å skaffe seg ekstrainntekter. Stikkord er bestikkelser. Hver gang det nærmer seg en muslimsk høytid, er politiet ekstra ivrige med å stoppe bilister, ikke nødvendigvis fordi de har gjort noe galt. Årsaken er at også politiet trenger ekstra penger for å komme seg gjennom høytiden på en verdig måte. Å kjøpe ei geit for å ofre den til Allah koster minst 3000 rupies, altså over to månedslønner.
Jeg lurte fælt på om det med politiet som den store dealeren av narkotika i Pakistan stemte med virkeligheten. En kvinne jeg traff i Lahore, som sverget til hasj som den beste belønningen etter en hard arbeidsdag, fortalte det samme: En venn av meg ordner hasjen hos en bekjent i politiet, sa hun. Jeg var likevel ikke helt fornøyd, og spurte videre. Da den øverste administrative lederen av provinsen som grenser til Afghanistan også bekreftet narkotikautsalg på politistasjonen, ga jeg meg: Det er altså sant.
Verst
Siden vi er inne på politiet, så kan vi jo fortsette der: En voldtatt kvinne som går til politiet for å melde fra, blir sjeldent møtt med velvilje. Å få registrert saken sin er overhodet ingen selvfølge. Mannen som har voldtatt henne kan betale en pen sum til politiet, og det blir ingen sak mot han. Det underlige er at pressen stadig vedd rapporterer om jenter og kvinner som har opplevd grusomheter i møte med politiet. Både navn og adresser på voldtektsmenn offentliggjøres, ofte uten at de skyldige får problemer med lovens lange arm.
Men kvinner blir stadig vekk straffet. Svært mange kvinner som er fengslet for utroskap, sitter bak gitteret fordi de ikke klarte å peke ut fire gode muslimske menn som var vitner til at de ble voldtatt. Den mest berømte saken handler om en blind jente som anmeldte voldtekt. Hun hadde naturligvis ikke sett noe, men i og med at hun ”innrømmet seksuelt samvær”, ble hun anklaget og straffet for utroskap. Men, som en kvinneaktivist i Lahore lakonisk kommenterte, hadde jenta vært seende, så hadde ikke det nødvendigvis hjulpet. Politiet ”roter fort bort” en anmeldelse dersom den anklagede legger noen tusener rupies på politisjefens skrivebord.
Orker du mer?
Jeg spør, for nå handler det om drap. I provinsen Punjab er en av de mest brukte metodene for å kvitte seg med hustru/svigerdatter, å brenne henne på kjøkkenet. Mens hun sitter ved ovnen og lager mat, ”tar hennes dupatta (et langt sjal som henger over skuldrene og eventuelt dekker håret) fyr og hele kvinnen brenner til døde der og da”. Slike ”ulykker” skjer, i følge statistikker, hver dag i Punjab, men ingen svigermødre eller ektemenn sitter fengslet for å ha brent en kvinne til døde. Til og med anklage om drap, kan du altså kjøpe deg fri fra.
Nevøen til et regjeringsmedlem i provinsen Sind, drepte sin mor og en mann som han mente var morens elsker. Pressen omtalte drapet, navn ble offentliggjort, men ingen straffesak ble noensinne registrert hos politiet.
Som du har forstått, så er det nesten bare fantasien som kan begrense mulighetene for hva du kan få til med ”offentlig” aksept i Pakistan. For eksempel er kombinasjonen topp-politiker og narkotikahai gangbar. I Newslines mainummer, offentliggjør månedsmagasinet navn på flere toppfolk, samt deres merittliste fra underverden.
La oss ta saken King Rind: Kongen av underverden som også er minister i regjeringen i provinsen Baluchistan. Han smugler alt som gir klingende mynt; elektriske artikler, sprit (sp, er forbudt å nyte i Pakistan), arbeidsfolk, barn som selges til kamelveddeløp i Saudi-Arabia, gull, og ikke minst, narkotika. King Rind, alias Mohammed Ali Rind, er kjent for å ha kontroll over smuglerruter, på nasjonalt så vel som på internasjonalt plan. Mafia og andre baroner i underverdenen passer på å ha gode kontakter med King Rind for å kunne fortsette ufortrødent med sine lugubre forretninger.
Det koster å holde seg på godfot med King Rind, stadig i følge Newsline. Småkonger betaler store summer til Kongen for å benytte seg av smuglerrutene han kontrollerer. Og hva han bruker pengene til? Til å kjøpe seg politisk makt, skriver Newsline.
Tar du den, så tar du…
En siste historie, også fra underverdenen. Hold ut! En norsk sykepleier jeg kjørte bil sammen med fra Besham til Islamabad, pekte på fortlignende bygninger strategisk plassert på høyder langs veien. Kala Dakas, kalles fortene, som direkte oversett fra urdu betyr ”det svarte stedet der man begår røveri”.
Hun hadde tatt den samme turen tidligere med en politikonstabel som passasjer. Han sukket tungt, og fortalte at det ikke var mye penger å hente på Kala Dakas for tiden. Mange kriminelle hadde fått amnesti under Benazir Bhuttos regjering, så det var færre røvere som trengte å barrikadere seg. Politikonstabelen som hver uke tok turen opp til de ulike Kala Dakas, fikk derfor mindre betaling av røverne. Betaling? Ja, han måtte vise at han var på godfot med røverne, derfor tok han pliktskyldigst de tunge turene opp på høydene for å ta imot bestikkelser.
Vakre Pakistan
Et spørsmål jeg ofte fikk i Pakistan, et helt vanlig spørsmål uansett hvor du reiser i verden, var: Hva synes du om Pakistan? Eller den andre versjonen: Liker du Pakistan? Diplomatisk, men også ærlig fant jeg fram til følgende standardformulering: ”Det er et av de vakreste landene jeg har sett, og jeg har møtt mange nydelige mennesker som jeg har blitt glad i. Men systemet, korrupsjonen og bestikkelsene…” Og så ristet jeg oppgitt på hodet. Og det gjorde pakistanerne også.
(P.S. Jeg har sendt ekteskapskontrakten, originalen selvsagt, til deg, Kong Harald. Men den er ikke gyldig før vi bor under samme tak. Slottet er greit for meg…)
|