|
Av Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS)
På denne tid i fjor ble svenskkurdiske Fadime ble ”æresdrept” av sin far. De tragiske skuddene som falt i Uppsala utløste en bred debatt om integrering. Likevel tyder lite på at ”ærens” destruktive makt er svekket i sentrale innvandrermiljø.
”Ære” kan bety så mangt. I norsk samtidskultur knyttes ære til et individs moralske integritet, til aktverdige handlinger og indre kvaliteter med mer. I en rekke innvandrermiljø råder derimot et forkastelig og destruktivt begrep om ”ære”, et begrep med et innhold som sendte unge Fadime i graven. Slektens ”ære” var krenket. Fadime hadde kjæreste. Hun nektet å gifte seg med fetteren i Tyrkia. Hun, som var deres eiendom, ”latterliggjorde” familien ved ulydighet: De hadde ikke kontroll på hennes seksualitet. ”Ærestapet” i omgivelsene måtte gjenvinnes. For familien er ”ære” et kollektivt fenomen. Og uten meningsfeller, hadde derfor drapet aldri skjedd.
Et slikt (for oss) skamdrap er siste løsning i kulturer der denne forkvaklede æreskodeksen råder. De fleste bøyer seg for ærens makt – i frykt for de grusomste konsekvenser. Så også blant minoriteter i Norge. ”Æren” stenger (særlig) jentene og kvinnene inne i familiene og miljøene, og den stenger dem ute fra storsamfunnet. Den er ett av de viktigste hindrene for integrering.
Sentrale aktører hevder at vi ikke må skille mellom et drap som Fadime-drapet og et sjalusidrap. Drap er drap. Nei, drap har ulike beveggrunner. Gjennom kunnskap om æresdrap kan vi forebygge – vi kan redde liv. Kunnskap vil også legge føringer for etterforskning og domfellelse (forsettelig eller overlagt drap), og flere kan bli dømt for medvirkning.
Dette kjennetegner et æresdrap:
Drapet er planlagt. Det er en kollektiv og rasjonell beslutning
Drapsmannen er gjerne utpekt av familien
Andre i familien kan ta på seg skylden
Man står ved sin handling: ærestap skjer når skammen er offentlig, dermed gjenvinnes ære ved at omgivelsene vet hvem som drepte
Familien vil som regel støtte drapsmannen og dekke over sannheten
Drapsmannen viser ingen empati i gjerningsøyeblikket
Drapsmannen opplever seg som et offer: Han er forulempet av den drepte. Hun har fratatt ham ære.
Drapstruslen henger gjerne ved livet ut, mens glødende sjalusi som regel slokner på et tidspunkt.
Det er flere moment, men alle nevnte moment var sentrale i Fadime-saken. Hun hadde begått den vanligste ”forbrytelsen” som kan føre til drap i land og miljø der nevnte æresbegrep råder: Hun brøt de seksuelle normene. Andre sentrale beveggrunner er å nekte ekteskapsinngåelse eller å ta ut skilsmisse.
Ikke bare kvinner utsettes for æresdrap. Det første kjente æresdrapet i Norge skjedde i Drammen i 1982. En tyrkisk far og to av hans sønner drepte en 31 år gammel landsmann. De mente han hadde et seksuelt forhold til familiens datter. Faren ba Tyrkias president om hjelp til å forklare domstolen at han etter tyrkisk tradisjon gjorde sin plikt.
På Holmlia i 1988 skjøt norskpakistaneren Khalid Javed sin høygravide søster og svoger. De hadde giftet seg mot familiens vilje. I 1996 ble Heidi Synnøve Sørlie Istrefi drept av ektemannen fra Kosovo. Hun separerte seg og innledet et nytt forhold.
I 1998 skjedde tre drap: Asma Rehman ble drept av sin nyankomne pakistanske ektemann. Hun ville skille seg. Fathia Bekkali fra Marokko ble drept av ektemannen. Også hun ville skille seg.
I Stavanger ble en kurdisk iraner drept. Han hadde forhold til drapsmannens søster.
I 1999 ble Barbro Zedini drept av sin tunisiske ektemann. Hun ønsket å skille seg.
I 2001 kan vi ha hatt fire æresdrap: Kucuk Huriye Koyuncu fra kurdiske Tyrkia drepes av fraseparert ektemann. Hun hadde også innledet forhold til en norsk mann.
En 19-årig pakistansk jente i Oslo knivstikkes av familiemedlem. Hun kom til Norge året før gjennom ekteskap. Dom er ikke falt i saken.
Nå er saken mot palestineren Yasin Fayes Mohammed for retten. Han drepte samboeren May-Kristine Olsen. Æresmotiv synes å være sentralt.
Gry Hosein ble også drept i 2001. Ektemannen ble dømt, men har anket. Tap av ære ved at Gry ville skille seg og hadde forhold til en annen, skal være sentrale motiv.
I fjor ble afghanske Anooshe Sediq Ghulam skutt av ektemannen. Hun var separert og levde i skjul grunnet trusler. Mannen er tiltalt for overlagt drap. Æresmotivet er helt sentralt.
En liste over æresdrap vil antakelig aldri kunne bli komplett. I 1995 døde norskpakistanske Shazia Saleh i Pakistan. Hun nektet å gifte seg med fetteren. Offisielt døde hun av elektriske støt fra strykejern. Politiet i Arendal mente derimot at hun var æresdrept. Saken ble henlagt. Ingen vitner, ingen bevis. Vi vet altså ikke hvor mange som kan ha blitt drept i opprinnelseslandet. Vi har kun én slik domfellelse i Skandinavia: 19-årige Pela ble drept i kurdiske Irak. Hun nektet å gifte seg med fetteren der. Søsteren rømte tilbake til Sverige og anmeldte familien. To onkler ble dømt til livstid.
Da en far på Kongsvinger i fjor skøyt sin kone og to barn fordi hun vil skilles, for så å drepe seg selv, var det ikke en kollektiv æreskodeks som lå til grunn for handlingen. Handling var individuell. Neppe andre enn han selv kjente planen eller medvirket. Han oppnådde selvsagt ingen ære/respekt. Det var en mann i psykisk ubalanse. Psykiatri synes også å være hovedårsaken til at en somalier nylig drepte kone og barn på Hauketo. Muligens kan den somaliske tragedien ha elementer av ærestap – hun skal ha ønsket skilsmisse. Men drapene tyder så langt på det vi kaller en familietragedie.
Internasjonale rapporter viser at det registreres flest æresdrap i Pakistan. Mindre dokumenterte rapporter tyder på at æresdrap også er særlig utbredt i Kurdistan. Dette er viktig kunnskap; kurdere og pakistanere er to av de største minoritetene i Norge. Æresdrap i Iran er vanligere blant arabere og kurdere enn persere. Seksuell kontroll av kvinner er sterkere blant berberne i Marokko enn araberne. Vi har flest berbiske marokkanere. Noen familier har mer ære å forsvare enn andre. En kvinne som bryter ut av en familie med høy ærestatus, er gjerne i større fare enn en kvinne fra en familie med lavere ærestatus. Hvis hun i tillegg er den første som bryter med normene, øker trusselen. Hvor godt eller dårlig integrert familien er, har også vesentlig betydning.
Disse få eksemplene vises til for å illustrere mangelvaren vi opplever i det norske hjelpe- og støtteapparatet: kulturkunnskap glimrer svært ofte med sitt fravær. Dette har Oslopolitiet tatt på alvor. De innhenter nå kunnskap om æresdrap. Ledelsen hadde nylig møte med et norskpakistansk kjærestepar. Hun skal tvangsgiftes og tvinges snart på flukt. Hvilke tiltak trengs ut fra ærestapet til storfamiliens menn?
I fjor lanserte Politidirektoratet en håndbok for politi om familievold. Et viktig tiltak. Men æresproblematikken er ikke nevnt med ett ord! Det er virkelig å håpe at Unni Wikans nylanserte bok om æresdrap blir nøye lest av særlig politi, barnevern og krisesenterbevegelsen.
Det er dessverre grunn til å tro at æresdrap i Norge vil øke: Dess mer individuell frihet jenter og kvinner i de aktuelle miljøene krever, dess mer ekstreme handlinger kan motkreftene svare med. Paradokset blir da at jo flere som integrerer seg, jo flere kan utsettes for fare. Det må selvsagt ikke gjøre oss til integreringsvegrere. Det må tvert om gjøre oss særdeles tiltakslystne. Og kunnskapstørste. Vi trenger en nasjonal verdikampanje mot denne æreskodeksens mange ødeleggende ansikt. Tar Bondevik en slik verdiutfordring?
|