|
Kommentar av Human Rights Service (HRS), 30.04.03
For litt over ett år siden ble barnebruden og tobarnsmoren Anooshe skutt av ektemannen utenfor tinghuset i Kristiansund. Rettssaken er i gang, og i går hevdet mannens forsvarer, Tor Erling Staff, at Anooshes ektemann er offer for norsk kvinnekamp. Nei, denne afghanske mannen er offer for ekstrempatriarkalsk æreskultur som har fratatt han muligheten til å være både en elskelig ektemann og far.
Vi har stor respekt for Tor Erling Staff. Han er virkelig en av de fremste løvetennene i norsk samtid. Få, om noen, har våget gjennom et langt liv å ta så kontroversielle standpunkt som Staff. Han synes å være fullstendig uanfektet av hva opinion og sentrale meningsdannere måtte mene om han. Der ligger vår beundring. Altså ikke i selve innholdet i en del av Staffs synspunkter.
Staff sitt utspill innledningsvis i rettssaken, er således ikke overraskende. Hva kan han si til forsvar for Shamsis handlinger? Staffs oppgave er å søke forklaringer og resonnementer som kan frikjenne Shamsi for overlagt drap. At han drepte er ingen diskusjon. Men drepte han i affekt? Var han drevet til vannvidd av Anooshe som hadde forvandlet seg etter å ha blitt påvirket av en demokratisk verdi som likestilling? Ja, sier Staff, og henviser til at norske kvinner og HRS skulle ha hatt innflytelse på Anooshes ”forvandling”.
Vel, Anooshes ”forvandling” skjedde ikke over natten. Hun kom sammen med familien sin til Norge høsten 1999. Grov mishandling ble oppdaget tidlig på mottaket i Kristiansand. Men Anooshe tok den, for henne som afghanske kvinne, svært vanskelige beslutningen om å søke beskyttelse for seg og sine to små sønner. Da jeg som journalist for Dagbladet i fjor dekket drapet på Anooshe, snakket jeg med vedkommende som ga Anooshe informasjon om hvilke rettigheter og muligheter hun som mishandlet kvinne i Norge har – rettigheter og muligheter som for Anooshe hørtes ut som en drøm. Vedkommende, som i all hemmelighet snakket med Anooshe, er selv flyktning i Norge. Vedkommende holdt ikke ut å se de nærmest daglige tegnene på den vevre og unge kvinnens tragedie: Brannmerker etter kokende vann, fingermerker på halsen, blåmerker på kroppen. Det var altså ingen ”norske rødstrømpe-pushere” bak sceneteppet. Og om det så hadde vært, hadde ikke det vært helt greit? For det er vel slik at alle som bor på innsiden av norske grenser skal inkluderes i grunnleggende menneskerettigheter, rettssikkerhet og demokratiske verdier?
For oss i HRS er det særlig to spørsmål som er sentrale ved drapet på Anooshe:
1. Hvordan kan vi i Norge motarbeide ektrempatriarkalsk æreskultur som går på bekostning av både liten og stor, kvinne og mann?
2. Hvordan skal kvinner som Anooshe beskyttes – og den som truer nøytraliseres?
1. Shamsi er et produkt av miljø og påvirkning. Han er ikke født mishandler eller drapmann. Han er født og vokst opp i et samfunn preget av eldgamle umenneskelige verdier og tradisjoner. I tillegg er hans nærmeste familie krigsherrer (en bransje av Nord-alliansen), som skal stå bak massakre av flere tusen afghanere. I følge Anooshe (og hennes foreldre og søsken som også har vært i kontakt med HRS), ble de tvunget av Shamsis onkel, en fryktet militær leder, til å gi henne for ekteskap til Shamsi. Anooshe var da bare et barn på 13 år. Hvilken innvirkning Shamsi hadde på tvangen og inngåelsen av et barneekteskap, vet vi ikke. Men vi kan ane at han måtte adlyde sine nærmeste autoriteter, nemlig blant andre onkelen. HRS’ standpunkt er og har vært at INGEN i en ærespreget kultur/miljø er i nærheten av å være optimalt frie mennesker hva gjelder å kunne ta grunnleggende valg i livet. Slik sett støtter vi Staffs tankegang rundt ”offer”. Shamsi synes å være et menneske som gjennom oppvekst og voksenliv er frarøvet den grunnleggende evnen til medfølelse og empati, til å sette andres behov foran omgivelsenes forventninger og krav, til å si nei til autoriteter som befaler de grusomste handlinger mot en svakere part.
2. Den som blir truet må beskyttes og den som truer må nøytraliseres. HRS er sterkt bekymret for situasjonen til kvinner som trues av tidligere ektemenn og samboere (uansett etnisk opphav). Vi er av den klare oppfatning at fokuset må snus radikalt: I dag er hovedregelen fremdeles at kvinner og barn tvinges under jorden eller inn i andre frihetsberøvende sikkerhetstiltak. Mens mannen herjer (svært ofte) fritt videre. Han truer, han forfølger, han utøver vold og annen terror. Myndighetene har i overveiende grad fokusert på ”hvordan skal vi redde kvinnen?” Resultatet er krisesenter, voldsalarm, skjult adresse, ny identitet – ”alltid” i frykt for hva som skjuler seg bak neste dør eller sving. Fokuset bør være: ”Hvordan skal vi stoppe overgriperen (som i de fleste tilfeller er en mann)? Hva må til for å nøytralisere ham og for at kvinnen (og barna) kan leve fritt og trygt?” Det har nylig skjedd én positiv endring: Politiet skal så langt det lar seg gjøre, fjerne voldelige ektemenn fra hjemmet. Det er ikke kvinnen og barna som skal tvinges til å forlate hjemmet og gå i dekning.
Staff sin jobb nå er prøve å overbevise retten om at Shamsis udåd var forsettelig og dermed ikke kvalifiserer til lovens strengeste straff. HRS mener derimot at drapet av Anooshe med all tydelighet bærer preg av et klassisk æresdrap, kanskje det mest åpenbare æresdrapet vi har hatt i Norge de seneste årene:
1. En rekke vitner vil i løpet av rettssaken bekrefte at Shamsi truet med å drepe Anooshe fordi hun på eget initiativ og mot hans vilje ville skille seg.
2. Shamsi sendte Anooshe (da hun skjulte seg på Eide) flere lydkassetter med blant annet draptrusler. Disse vil bli ført som bevis av aktoratet.
3. Han hadde anskaffet seg pistol trekvart år før drapet skjedde. Våpenet gravde han ned ved Kristiansund (da han brøt ilagt besøksforbud).
4. Han drepte henne på et offentlig sted – altså han prøvde ikke å skjule det.
5. Han prøvde ikke å unndra seg straffeforfølgelse. Tvert om meldte han seg umiddelbart for politiet.
En kilde nær ekteparet, fortalte meg dette da jeg dekket saken for Dagbladet: Familien til Shamsi i Nord-Iran, visste allerede dagen før fredag 26. april, det vil si torsdag 25. april, at ”Anooshe var død”, som kilden formulerte det (familien til Shamsi skal ha større eiendommer ved Marshad i Iran der de bor i perioder). Hvis dette stemmer betyr det at Shamsis nærmeste visste om planen – de bare bommet på datoen.
Et æresdrap kjennetegnes ved disse momentene:
• Drapet er planlagt. Det er en kollektiv og rasjonell beslutning
• Drapsmannen er gjerne utpekt av familien eller opplever seg forpliktet av familien/omgivelsene til å utføre drapet
• Andre i familien kan ta på seg skylden
• Man står ved sin handling: ærestap skjer når skammen er offentlig, dermed gjenvinnes ære ved at omgiv-elsene vet hvem som drepte
• Familien vil som regel støtte drapsmannen og dekke over sannheten
• Drapsmannen viser ingen empati i gjerningsøyeblikket
• Drapsmannen opplever seg som et offer: Han er forulempet av den drepte. Hun har fratatt ham ære.
• Draptrusselen henger gjerne ved livet ut, mens glødende sjalusi som regel slokner på et tidspunkt.
Drapet av Anooshe synes å bære preg av flere av de nevnte momentene: Drapet var planlagt, sentrale personer rundt gjerningsmannen kjente til planen, han stod ved sin handling – handlingen skjedde i offentlig rom, han viste ingen empati da han utførte udåden, han opplever seg selv som et offer, og draptrusselen hadde vedvart over lengre tid.
Shamsi er en tragisk skjebne – han er et offer for barbarisk verdi- og levesett. Han har mistet både barna og barnas mor. Å føle sympati med et menneske som gjennom oppvekst og miljø blir formet til å kunne begå så grusomme handlinger, er ikke vanskelig. Han er blitt frarøvet å kunne leve som et helt og optimalt fritt menneske. Det er den norske statens ansvar, og HRS’ utfordring, å bidra til at slik (æres-)galskap og urett ikke skal ramme verken kvinner, menn eller barn. For i æressystemet er det kun tapere – om enn tapet gir seg ulike uttrykk.
|