|
Av Rita Karlsen, Human Rights Service, 24. oktober 2005
Redaktøren av Ung Muslim, Athar Akram, har på privat initiativ underlagt vår rapport Innvandring gjennom ekteskap (mai 2005, i pdf) en kritisk analyse (publisert på islam.no). Det er positivt at vårt arbeid gås etter i sømmene, ikke minst fordi meningsmotstand gir rom for å utvikle seg. Men dessverre blir Akrams kritikk lite konstruktiv. Det er åpenbart at Akrams utgangspunkt er et fordomsfullt og unyansert syn på HRS. Akram og HRS har også divergerende verdisyn. HRS kan ikke støtte praksisen med arrangerte ekteskap, da denne praksisen bryter med helt grunnleggende demokratiske verdier som likestilling, likeverd og religiøs frihet. Akram er derimot en uttalt forkjemper for praksisen. Akram blir således overmodig i sin kritikk, både hva gjelder hva han påstår vi har gjort feil, hans egne forslag til hva vi burde ha gjort, og, i særdeleshet, hans tendensiøse språkbruk.
Jeg har tidligere svart Akram på deler av hans kritikk, og vil derfor først og fremst vie oppmerksomheten til andre som har grepet fatt i Akrams påstander.
Ikke overraskende var ukeavisa Ny tid først på banen med et femsiders hovedoppslag. Hele grunnlaget for reportasjen var et ukritisk referat av Akrams personlige analyse, der det påstås at HRS misbruker statistikk. Ikke minst blir avisens formål blottlagt i lederartikkelen, som konkluderer med at HRS bør ekskluderes fra den videre debatt. Lederartikkelen gjorde Nighet Shafi i HRS opprørt, og i et tilsvar tar hun et oppgjør med avisen som krever at muslimske kvinner, som kanskje har andre meninger enn Ny Tid, skal tie. Innvandreravisa Utrop følger opp i samme spor, bare med enda større ord. De slår fast at "HRS manipulerer.”
Så griper Morgenbladet, ved spaltist Abid Raja, begjærlig Akrams analyse som en kampsak mot HRS. Raja har et utilslørt ønske om å være en stemme i innvandrings/integreringsdebatten. Hans meninger og holdninger burde være et betydningsfullt bidrag, gitt hans profilerte karakter som muslim i et vestlig samfunn, som startet med Raja som talsmann for World Islamic Mission. Det er derfor beklagelig at Raja misbruker sin tildelte spalteplass til å viderebringe feilinformasjon og spe på med usannheter. Det kan synes som om Raja ikke har annen misjon enn å etablere et autokrati (bestående av han selv og hans meningsfeller) hva gjelder hvem som skal få si hva om innvandring og integrering. Og her passer ikke HRS inn, derfor er det en kampsak for Raja å prøve påvirke det politiske lederskapet og andre til å ta avstand fra oss.
Min mening er at Rajas angrep på HRS er desperate, og slik sett avslører han seg selv, noe jeg også påpeker i mitt tilsvar til Raja. Morgenbladet finner det derimot betimelig å korrigere mitt tilsvar uten å kontakte meg, selv om jeg har forholdt meg nøyaktig til avtalt spalteplass. Det er svært interessant at Morgenbladet har sensurert mitt innlegg ved å fjerne et utsagn som kommer fra Raja selv, og som jeg påpeker kan si noe om hvorfor så få gifter seg med etnisk norske. Utsagnet som er fjernet lyder som følgende:
Raja har gjennom egen erfaring fortalt noe om dette (Aftenposten 06.08.05). Hans familie ville at han skulle gifte seg med en slektning i Pakistan. Men Raja nektet, og brukte følgende taktikk: ”Jeg truet med at hvis de ikke godtok mitt valg, kom jeg til å gifte meg med en norsk jente.” En slik ”trussel” skurrer i mine ører, men taktikken fungerte, for som det heter: ”Da ga slekten seg. Det tok dem ikke sjansen på.”
Her kan du sammenligne Morgenbladets sensurert versjon med mitt tilsvar i helhet.
Magister Øystein Loge betrakter kritikken fremført av Raja og Akram som å koke suppe på spiker. I tilegg påpeker han at det er forhold som vi ikke har tatt opp, nemlig at det er forbudt for muslimer å gifte seg med ikke-muslimer. Dette forholdet blir på en glimrende måte utdypet av lege Tord Østberg, som påpeker at en muslimsk mann kan gifte seg med en dhimmi (jødisk eller kristen kvinne). Derimot kan ikke en muslimsk kvinne gifte seg med en ikke-muslimsk mann, det kreves i det minste at mannen konverterer til islam.
Derimot kommer nok en muslimsk mann, statsviter Shoaib Sultan og styremedlem i Islamsk Råd, på banen, og påstår
bl.a. at Øystein Loge ikke kan ha lest Akrams notat. Jeg kjenner ikke Loge, så jeg kan vanskelig svare for han, men vel så viktig er det å spørre om Sultan har lest vår rapport som Akram så grenseløst kritiserer? Om så er, må Sultan lese den en gang til – vi påstår nemlig ikke, slik Sultan tror, at en 2. generasjons innvandrer som gifter seg med en fra foreldrenes opprinnelsesland automatisk er "dårlig integrert", mens en som gifter seg med en norsk person er "godt integrert”.
Videre bruker Sultan en velkjent strategi hva gjelder å forsvare noe man er mot eller ikke liker: Med bakgrunn i egen etnisitet (implisitt ”jeg er ekspert”) brukes personlige erfaringer, som det grovt generaliseres ut fra. Sultan påstår å kjenne omkring 100 personer av andregenerasjon som har inngått ekteskap med en i utlandet, 12 av disse giftet seg i Europa eller USA. (Med ektefelle som har hvilken opprinnelse?). Dette skal ”bevise” at statstikken som avdekker at langt de fleste gifter seg med en av sine egne, og majoriteten henter ektefellen i opprinnelseslandet, er feil. Jeg vil til dette bare nok en gang opplyse om at det er SSB selv som antar at den store majoriteten av ektefellene kommer fra opprinnelseslandet, en antakelse som bekreftes av familiegjenforeningsstatistikk. Jeg vil spørre Sultan: Gitt ditt nettverk, hvor mange kjenner du til som har inngått ufrivillige ekteskap? Eller proforma ekteskap med søskenbarn eller andre slektninger? Og hvorfor snakker du aldri om dem?
Sultan går heller ikke av veien for å kritisere Danmark og danske regler, og spør om vi virkelig ønsker danske tilstander her. Han viser til at ”Danmark har et relativ betydelig antall ekstremister blant muslimene, representert blant annet gjennom islamistiske organisasjoner som Hizb ul Tehrir og Al Muhajeroon. Disse har, tross forsøk, ikke greid å vinne innpass i Norge (…)”. En studie av ekstremister og bånd til Norge ville vært særdeles interessant, men foreløpig vil jeg nøye meg med å spørre Sultan, gitt for eksempel at han mener at en av de viktigste bøkene i norsk samfunnsdebatt er mulla Krekars ”Med egne ord”, at han ble provosert av Shabanas mulla-løft, hans sympati for Rahilas familie tross indikasjonene på æresdrap, og hans hat mot USA (der han selv har studert), om hvor liberal han selv oppfatter seg?
|