| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Innvandring > Innvandringspolitikk > Politiske og etiske refleksjoner om asyl- og innvandringspolitikk

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Av Hege Storhaug

Plutselig stod han der i olabukser, hvit åpen skjorte og joggesko. På en brygge på Malmøya. At han sannsynligvis var utlending, forstod jeg før han stilte sitt første spørsmål på famlende engelsk. Det var noe mongolsk over trekkene hans. Han undret om det var lov å snike seg rundt gjerdet som stenger strandsonen for fri ferdsel. Tilbake etter en «forbuden» tur, satte han seg ned med flere spørsmål. Samtalen vår ga meg en sterkere overbevisning enn noensinne om at norsk asylpolitikk både er umenneskelig og uforsvarlig.
Møtet fant sted første pinsedag i år og på min første dag ute i sommersolen. Aldri kommer jeg til å glemme denne dagen.

Jeg lå på bryggekanten i min egen gryende sommerverden kun iført bikini da den unge mannen slo seg ned hos meg. Initiativet kom etter at jeg spurte ham om runden på svabergene hadde vært fin. Jeg fulgte opp med å forklare at han ikke skulle bry seg om gjerdene – strandsonen er for alle. Jeg klarte ikke å plassere ham nasjonalt, noe som er blitt en slags hobby etter mer enn 10 års arbeid med tema knyttet til integrering. Nysgjerrigheten min drev frem spørsmålet som nærmest med et trylleslag rev ned stengslene mellom to fremmede. Han var fra Afghanistan og hadde vært her i to måneder. «Åh, så du er hazara», repliserte jeg ivrig. Han ble målløs, for deretter å smile det antakelig bredeste smilet han eier: At jeg kjente til denne mongolsk utseende minoriteten i hjemlandet hans! Det var nesten for godt til å være sant. Og at jeg også hadde bodd i til sammen to år i Pakistan, nei, da satte han seg rett ned, to meter unna meg, mens jeg forbannet meg selv for hva jeg hadde stelt i stand: En nyankommen muslimsk mann, snart 25 år, og jeg i bikini.

Aldri har jeg følt meg så ubekvemt naken som de første minuttene av samtalen. Men overraskelsene stod i kø. Den første var at han faktisk hadde purdah i øynene, det vil si islams krav til menn om ikke å se direkte på kvinner. Men dette kravet impliserer et krav til kvinnene om å dekke seg til for at mennenes lyster ikke skal vekkes. Kulturavstanden mellom damen i bikini og den unge herren føltes bokstavelig talt som flere hav. Likevel: Ikke en eneste gang i løpet av neste halve time registrerte jeg så mye som et eneste blikk fra ham som falt andre steder enn i øynene mine. Hans vesen var usedvanlig mildt og behagelig, han var åpenbart en person som når raskt frem til det beste i andre. Det han hadde å fortelle derimot, var langt fra det beste. Og det var hans lange ferd mot nord som fikk meg til å ta et politisk standpunkt som jeg opplever som svært ubehagelig, på grensen til det smertelige, men like fullt et nødvendig standpunkt: Han skulle ikke vært på Malmøya denne dagen. Han skulle vært i Quetta i Baluchistan i Pakistan, der han hadde bodd i fred de siste fem årene sammen med sine fire søsken og foreldre. Tankene mine sa: Han kan umulig ha tatt Pakistan International Airlines fra Islamabad til Gardermoen. Jeg spør: «Hvordan kom du til Norge?»

Veien til Norge
Spørsmålet utløser en lang, åpen og naken historie om en reise utenfor allfarvei og under kummerlige forhold, ja, en reise mange ikke overlever og som atter andre tjener betydelige summer på.
Han ble fraktet i buss til grensen mellom Pakistan og Iran i disse landenes «felles» provins Baluchistan. En trailer ventet på ham og andre lykkejegere. En svart natt passerte de den første grensen. Sammen med flere ti-talls andre menn ble han geleidet av iranske agenter inn i et nytt mørke: et lasterom på en ny trailer. Han kryper sammen for å vise meg: Knærne opp under haken, armene rett til værs. Ingen mat, heller ikke vann, før den forbudte reisen endte på grensen et sted mellom Iran og Tyrkia. Nye agenter ventet. Det tallrike følget vandret gjennom daler og over fjell i to dager og tre netter før det ankom tyrkiske Kurdistan. Der ventet en tyrkiskkurdisk agent med ny trailer. Hele 115 personer i samme lasterom i tre nye dager i trengsel og mørke, igjen uten mat og vann.

Når fortellingen hans ankommer Bospherus-stredet i nærheten av Istanbul, vanngjerdet mellom Asia og Europa, må utvilsomt den mest farefulle etappen ha startet; både fakter og ansiktsuttrykk intensiveres med samme voldsomhet som den brutale økonomiske uretten disse to kontinentene imellom. Han padler febrilsk med en alt for tung åre. Han rister på hodet, smiler vagt med fortvilende rykk i munnvikene. Det samme gjør jeg. På lag med tre andre menn, ble han plassert på den lille, skrøpelige flåten. Han måler opp lengden ved å peke på plankebord på brygga vi sitter på. Den er så liten at det knapt er til å forstå at fire menn noensinne har kunnet dele plassen på en slik flåte. Han tar meg med på de neste tre døgnenes usikkerhet og utmattelse, der han padler for livet for å nå en gresk øy han ikke kjenner navnet på den dag i dag. Vi er begge skjønt enige om at denne etappen var den mest umenneskelig og særdeles livsfarlig. Vi er også like enige i at det er et under at vi sitter sammen på en brygge i Norge – han kunne like gjerne vært død. Utmattet faller han om på brygga, slik han gjorde det på stranden på den ukjente greske øya.

En ny agent og en ny trailer ventet. Hvilken by ferjen fra Hellas seilte ut fra, og hvilken italiensk by den ankom, vet han heller ikke. Han begynner tydelig å bli sliten, og korter betydelig ned på de neste to døgnenes sult og tørst på vei til København. En ny agent venter med billett til danskebåtens seilas til Oslo. Han ankommer Vippetangen problemfritt, uten pass eller annen identitet, og melder seg for politiet på Grønland som asylsøker. Hele 15 000 euro sugde menneskesmuglerne ut av ham.

Et forgjeves slit
«Tror du jeg får opphold», spør han brått og løfter blikket. En av de sjeldne gangene møter han øynene mine. Jeg kan umulig hjelpe ham til den lettelsen blikket tigger om. «Men hvordan vil du forklare myndighetene at du har bodd fem år i Pakistan, og så søker beskyttelse i Norge?», spør jeg i en blanding av undring og bekymring. «Nei, nei, jeg sier at jeg flyktet fra Afghanistan. Myndighetene vet jo ikke hvem jeg er», svarer han ivrig, før en bekymringsfull panne igjen varsler de mest plagsomme tankene: «Tror du det går bra? Tror du at jeg får opphold», spør han.

For å redde meg fra min vel så gnagende usikkerhet, leder jeg samtalen inn på mer forutsigbare tema. Vi snakker om hvor viktig det er at han lærer seg norsk fortest mulig – hvis han får opphold. At han må lære at han bor i Norge og ikke i «Afghanistan i Norge», slik at han kan få optimal glede og nytte av livet i et demokrati. Jeg forteller om våre verdier knyttet til likestilling og likeverd, religionsfrihet og ytringsfrihet. Han lytter og kommenterer positivt. Det synes som om han liker det han hører.

Men mer opptatt er han av arbeid. Han forteller om lengre erfaring som skredder. «Er skredderyrket et bra yrke i Norge?» Jeg må gi han skuffelsen; det er ikke lett å livnære seg som skredder her. Men det er mange andre jobber han sikkert kan skaffe seg, trøster jeg. Familien hans i Pakistan trenger økonomisk bidrag. Den er på ingen måte lutfattig. Men langt fra velbestående. Både foreldre, søsken og han selv har gjennom flere år skrapt sammen den «pakistanske formuen» på 15 000 euro for å forankre sønnen i Vesten. Han skal bli deres sårt tiltrengte økonomiske redningsvest. Hans forventinger til oppdraget er en blanding av fryd og redsel. Asylintervjuet finner sted om fem dager. Igjen spør han: «Tror du det går bra? Bør jeg fortelle noe annet enn at jeg flyktet fra Afghanistan, noe som er lurere?»

Det knyter seg i mitt indre. Hva kan jeg si?
Jeg kan vanskelig gi ham et klart svar. Jeg blir rastløs av ubehaget over den uvisse fremtiden hans. Over de enorme skuffelsene som kan vente bak neste gjerde han skal prøve å forsere. Min uro må ha smittet over på ham. Uten forvarsel reiser han seg og takker for samtalen. Jeg ønsker ham av hele mitt hjerte lykke til. Og jeg mener det inderlig. Han synes å ha kvaliteter til å bli en god norsk samfunnsborger. Men langt viktigere: Han og hans kjære har satset alt, de kan tape alt. Det fortjener verken han eller de andre i familien. Ingen av dem har begått noen forbrytelse. De har fulgt en grunnleggende drivkraft i oss mennesker – drivkraften mot en økonomisk og sosialt sett bedre og tryggere fremtid for seg og sine.

(forts. neste side)

 
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005