| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Innvandring > Innvandringspolitikk > Politiske og etiske refleksjoner om asyl- og innvandringspolitikk

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no


Asylpolitikkens forbannelse
Til tross for denne konklusjonen etter møtet på Malmøya, syklet jeg hjem med en følelse av sorg og fortvilelse på denne unge mannens vegne, og jeg kjente jeg ble sint. Han skulle ikke vært her: Han er ikke forfulgt, og vil neppe få opphold. Han og hans familie har kanskje snart mistet alt de eier.

Jeg opplever en tiltakende forbannelse over systemet: Ikke bare norsk asylpolitikk, men nærmeste hele Europas asylpolitikk. Mindre forbannet og overbevist ble jeg ikke da jeg noen dager senere leser i Aftenposten om ugandiske opprørsstyrker som kidnapper tusener av barn; guttebarn til bestialsk krigsinnsats, jentebarn til husarbeid og seksuelle tjenester for soldatene. De utsettes for de groveste voldelige handlinger, mange får amputert hender og føtter. Tusener av barn som fratas alt og utsettes for det verst tenkelige.

Det brede politiske landskapet mener at norsk asylpolitikk generelt er god og forsvarlig. Den anses som liberal, og dermed human. Vi avviser ingen som banker på døren – uansett om de har reist hundrevis av mil til den forgjettede velferdsstaten Norge. Vi forholder oss til den ratifiserte Geneverkonvensjonen fra 1951, som ble utformet ut fra den kalde krigens mareritt av hensyn til kuede folk som levde i kommunistiske diktatur på den østlige siden av Berlinmuren. Folk som virkelig med livet som innsats flyktet fra politisk undertrykkelse, terror og tortur. Geneverkonvensjonen sikret at flyktningene fra østblokken fikk leve i trygghet og frihet i Vesten – også de som kom uten identifikasjonspapir. Det var selvsagt rett og rimelig, absolutt humant. Men Geneverkonvensjonen kan umulig være tilpasset dagens folkevandring, der særlig menn søker seg til Vesten av helt andre hensyn, selv om en økonomisk flukt kan være vel så presserende menneskelig sett som en politisk flukt.

Dette var min gryende konklusjon første pinsedag i år. Og jeg følte meg nærmest som et grusomt menneske, fullstendig hensynsløs og av verste inhumane og egoistiske sort. For det er vel her den betente kjernen har festet seg: Jo edlere menneske man er, dess mindre vil man regulere innvandringen til Norge. Hvor dypt dette synet sitter, opplevde jeg til gangs da jeg i 1998 foreslo at aldersgrensen for å få familiegjenforening gjennom ekteskap skulle heves fra 18 til 24 år. Bakgrunnen var utgivelse av boken min Hellig tvang – unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap. De unge tvangsgiftes i ung alder og brukes som levende visum – ofte for å hjelpe familiemedlemmer til migrasjon. Daværende kvinnepolitiske leder i SV repliserte i Dagsavisen at hvis forslaget medførte mer lukkede grenser, var SV prinsipielt i mot. Å evne og ha flere tanker i hodet samtidig synes å være det mest stengende for å utforme en forsvarlig asyl- og innvandringspolitikk, være seg høyre- eller venstresiden: En politikk som ivaretar dem som trenger beskyttelse og samtidig beskytter de som allerede er her.

Kynisme, svindel og spill
Selv da jeg skulle fortelle mine nærmeste om opplevelsen på Malmøya i år, måtte jeg ta kraftig sats.
Det hjalp litt å legge til at den britiske regjeringen vurderer å trekke seg fra Geneverkonvensjonen. Rundt 200 000 personer, stort sett ikke-vestlige, tar seg over kanalen til England hvert år. Åtte av ti anslås å bli værende, nesten alle uten gyldig oppholdstillatelse. Langt de fleste går inn under kategorien økonomiske lykkejegere. Og i frontlinjen figurerer menneskesmuglere og kriminalitet, i et hjerterått kynisk spill. Slik jeg også nylig dokumenterte i boken Gode formål – Gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk (Sigurd Skribekk, Ottar Brox, Thore Lindbekk), at innvandringen til Norge delvis forløp for 30 år siden – eksempelvis at pakistanske bakmenn bosatt i Tyskland utnyttet egne landsmenn økonomisk for å fuske dem inn i Norge.

En annen form for fusk og kynisme dokumenteres i den nyutgitte boken Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn (Human Rights Service / kolofon.no, 2003). Dagens innvandringspolitikk reguleres i all hovedsak gjennom familiegjenforening gjennom ekteskap. Men det er sjelden en reell «gjenforening» som skjer. Det er «nyetablering» av familie. Jeg bruker anførselstegn, fordi det åpenbart foregår en utstrakt svindel med vårt regelverk – et regelverk som mang en politiker slår seg på brystet med som et av de mest liberale, og dermed humane, regelverkene i Europa.

Svindelen og kynismen er mangfoldig: Krisesentre rapporterer om kvinner fra den fattige verden som ender som klienter hos dem etter «ekteskap» med norske menn. Når «ekteskapet», eller det økonomisk-seksuelle slaveriet, har vedvart i mer enn tre år, er planen å dumpe dem – og hente en ny kvinne som vanskelig sier nei på grunn av økonomisk nød. Parten her kan teoretisk hente så mange «hustruer» han måtte ønske og evne. En human og liberal politikk?

Norske kvinner er også med på svindelen, en svindel som reglene legger forholdene til rette for. De fleste vil nok stusse over å få vite at eksempelvis knapt en håndfull tyrkiske menn med varig opphold i Norge årlig inngår ekteskap med en etnisk norsk kvinne, mens tyrkere bosatt i Tyrkia er svært så villige til å gifte seg med en kvinnelig norsking. De fleste vil stusse, sa jeg. Vel, det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Utlendingsdirektoratet som setter godkjenningsstempel på disse giftemålene som innvandringsgrunnlag, synes ikke å betvile den ekteskapelige genuiniteten. Heller ikke når kvinnen er 45 år, og den ikke-vestlige parten er 25 år gammel, reagerer myndighetene tilsynelatende på det pågående økonomisk-seksuelle spillet.
Innvandrere er også med på dette spillet. Eksempelvis inngås ekteskap mellom kusine her og fetter i opprinnelseslandet der avtalen er at de ikke skal leve som ektefeller, men skilles når fetteren har fått selvstendig opphold etter tre års ekteskap. Da henter han den opprinnelig tiltenkte ektefellen til Norge gjennom ekteskap – gjerne en annen kusine.

Men å endre på reglene anses generelt for politisk uakseptabelt. Det vurderes som en kald, hjerterå handling. Derfor kom rekordmange på familiegjenforening i fjor, rundt 15 000 personer. De fleste som ektefeller. Til sammenlikning kom ca 1600 som overføringsflyktninger og omlag 3400 fikk opphold av humanitære eller politiske årsaker.

Bedre løsninger må finnes
Hazaraen på Malmøya tok sløret fra øynene mine. Hans ærlighet tvang meg til å ta stilling til kanskje det mest betente temaet i europeisk samtid: Asylpolitikken. I Norge, England og Europa for øvrig henger den igjen som en løsning på fortidens østblokk-tragedie. Jeg er ikke i tvil om at den må endres. Det må også familiegjenforeningspolitikken.

Innen 2050 er det beregnet at befolkningen i Tyrkia øker med 50 millioner, i Pakistan med 120 millioner. Om Norge og EU tar i mot befolkningsoverskuddet bare fra disse to landene, vil det sette vårt demokrati og velferdssystem på en antakelig umulig prøve. Ikke-vestlige innvandrere kommer nettopp fra land der demokratiets og velferdssystemets fravær er et av de mest utviklingshemmende trekkene.

Et annet vesentlig aspekt er økologisk bæreevne. Optimistiske beregninger sier at Norges økologiske bærekraft er på maksimalt 5,5 millioner mennesker (Bredo Berntsen i Gode formål – Gale følger?). Men er klimaet i offentligheten modent for å si dette høyt? At det ikke kan være riktig at de som har økonomisk midler til lykkereisen, skal ønskes velkommen på grensen og få sjansen til å teste ut asylinstituttet? Eller at nærmest «alle slag av giftermål» skal gjennom tolkning av menneskerettigheter utformet på 1950- og 1960-tallet gi en automatisk rett til innvandring? Går det an å ha flere tanker i hodet samtidig: At verdens ledere må ta et ansvar for å få bukt med befolkningskatastrofen verden står overfor? En eksplosjon som, nesten utrolig nok, allerede har fått konsekvenser for jenter og gutter i Norge: De pålegges å bruke kropp og sjel på å «berge» fattige til Norge gjennom giftermål.

Den unge hazaraen skulle ikke vært i Norge. Men det skulle heldigvis svogeren min. Han flyktet motsatt vei gjennom provinsen Baluchistan i Iran over grensen til Pakistan. Der levde han to psykisk og fysisk harde år som flyktning i en leir ved Karachi, inntil han ble plukket ut som kvoteflyktning og sendt til Norge. Jeg kan ikke se annet enn at dette er den mest forsvarlige og humane løsningen for dem som er reelle flyktninger. De som banker på døren vår etter å ha krysset flere kontinent må avvises. Kombinert med en ny familiegjenforeningspolitikk, som begrenser mulighetene optimalt for fusk og overgrep gjennom giftermål, impliserer dette at vi må åpne for en betydelig større kvote FN-flyktninger. I dag tar vi bare i mot omlag 1600. Bare 1600!

Men jeg har slitt med en etisk floke. Mine to iranske nieser ble sendt alene fem og ni år gamle på en ufattelig reise. Deres foreldre var og er i iranske Muhadjedin som har base i Irak. Under forrige krig da Bagdad ble bombet, ble de sendt med buss og tog med endestasjon Norge og sin onkel. De kom frem og har hatt et trygt og godt liv hos sin onkel og fosterfar. Hva med dem? Skulle disse barna vært avvist ved grensen vår? De var i en krigssituasjon – altså ingen regel uten unntak.

Hazaraen gjorde som jeg ofte gjør – han snek seg rundt de ulovlige gjerdene på Malmøya. De lovlige gjerdene derimot, må konstrueres etter samtidens realiteter. Det mest ødeleggende gjerdet, og dermed det mest frigjørende gjerdet å rive ned, må være det ekstreme økonomiske gapet mellom Vesten og den fattige verden. Ingen gjerder får meg til å gremmes og fortviles mer enn nettopp dette gjerdet. Særlig grusomt er de brutale omkostningene og lidelsene på individnivå. Aller verst er tanken på de mest sårbare som lider – barna. Gjerdet har også resultert i en befolkningseksplosjon, som verden økologisk ikke makter å bære. Og verre blir det, i følge FN-prognoser. Resultatet er blant annet krig på grunn av manglende ressursgrunnlag. Resultatet er også et blomstrende marked for menneskesmuglere og kriminalitet. Og tvangsekteskap av ungdom i Norge, for å nevne noen få moment. «Alt henger sammen med alt,» sa Gro, og hun hadde jammen så rett så rett.

Vi står nå foran et nytt valg. Asyl- og innvandringspolitikken ble allerede i juni måned en het potet – som nesten alltid. Fremdeles har ikke ett eneste parti i Norge evnet å utforme en helhetlig, forsvarlig og human nasjonal og internasjonal politikk. Min og mange andres tålmodighet er på bristepunktet. Det er det politiske lederskapets ansvar å finne menneskelige og fornuftige måter å lede folk rundt gjerdet på. Det går også an å rive ned gjerder.

Publisert i faglitterært tidsskrift PROSA nr. 4 2003.

 
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2005