| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Integrering > Motstand for 21-årsgrense for ektefelleinnvandring

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

Kommentar av HRS 13. oktober 2006

På en pressekonferanse i går la arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen frem sitt høringsforslag for bekjempelse av tvangsekteskap. Forslaget innebærer bl.a. en aldersgrense på 21 år for å kunne hente ektefelle utenfor EØS til Norge, og tre ulike typer tilknytningskrav.

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og "alle" motstanderne fikk fritt spillerom i dagens Dagsavisen.no. Både NOAS, KIM (Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene), Ressurssenter for pakistanske barn, Juss-Buss og OMOD ber om at statsråd Bjarne Håkon Hanssen legger bort forslaget. Det begredelige er at ikke mange av aktørene som uttrykker så sterk motstand mot forslagene, faktisk forstår innholdet i forslagene.

Morten Tjessem i NOAS mener reglene kun begrenser innvandringen.

Rita Kumar, leder av KIM, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, mener en aldersgrense er i strid med menneskerettighetene, og påpeker at vi må ha like ekteskapsvilkår for alle som bor i Norge. I tillegg påpeker hun at verken land som England eller Frankrike, med mange innvadrere, har aldersgrense, og at Sverige "gjør de det også vi bør gjøre, satser tungt på forebyggende tiltak".

Martin Eiebakke i innvandringsgruppa til Juss-Buss sier forslaget er femmedfiendtlig og vil begrense innvandringen.

Aslam Ahsan, Ressurssenter for pakistanske barn, mener det vi risikerer er at unge fra de er 16-17 år blir utsatt for et stort press og at de kan bli holdt under streng kontroll helt til de fyller 21 år og et ekteskap kan bli inngått.

Akhenaton De Leon i OMOD ser ingen sammenheng mellom mellom alder og bekjempelse av tvangsekteskap, som mener forslaget vil gjøre "vondt verre". Det er en måte å redusere innvandringen på.

Afshan Rafiq (H) sier til VG Nett at reglene vil ramme unge jenter, da ett av vilkårene er at ektefellene ikke må ha sterkere samlet tilknytning til et annet land enn til Norge. "Det blir veldig uheldig for jenter med minoritetsbakgrunn, fordi de ofte forelsker seg og gifter seg med en mann som er noen år eldre enn dem," sier Rafiq, som tolker forslaget slik at myndighetene vil legge sammen kvinnen og mannens alder, og dele på to for å se hvor mange år de samlet har bodd i Norge før ekteskapet ble inngått.

Rot med tall
At Høyres Rafiq enda ikke har forstått at forslaget ikke har noe med ektefellenes alder å gjøre, er nesten ikke til å tro. HRS har offentlig imøtegått Rafiq på dette en rekke ganger, men enten leser ikke Rafiq våre tilsvar eller så driver hun med direkte desinformasjon. Men, vi prøver igjen: Tilknytning til Norge har ingenting med ektefellenes alder å gjøre. Tilknytning handler om ekteparets historie. Spørsmålet er således om paret, som par, har størst tilknytning til eksemplevis Pakistan eller Norge. Hvis en Rafiq på 25 år som har vokst opp og bodd i Norge hele sitt liv forelsker seg og gifter seg med en mann på 55 år som bor i Pakistan, og som har bodd der hele livet, vil paret ha like stor tilknytning til Norge som til Pakistan. Rafiq vil da få ektefellen til Norge uten problemer. Har derimot Rafiq bodd eksemplevis tre år i Pakistan, vil tilknytningen være størst til Pakistan. Er dette så utrolig vanskelig å forstå Rafiq?

Misbruk av menneskrettigheter
Det samme spørsmålet kan stilles til Rita Kumar, som stadig tror at aldersgrense for familieetablering i Norge gjennom ekteskap, er et tiltak som bare skal gjelde innvandrere. Det skal ikke det, det skal gjelde alle i dette landet. Men ekstra problematisk er det at Kumar, som faktisk leder et utvalg som formidler informasjon mellom innvandrere og myndighetene, ikke evner å sette seg inn i det faktuelle med foreslåtte regler, før hun slår fast at det er diskriminerende og mot menneskerettighetene. Hva gjelder sistnevnte kan vi gjenta at det ikke er en ubetinget menneskerett å hente nyetablert ektefelle til Norge. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), nærmere bestemt artikkel 17, og/eller Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), nærmere bestemt artikkel 8, som omhandler retten til respekt for privatliv og familieliv. Sistnevnte artikkelen sier:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Artikkelen, i alle fall slik vi tolker den, skal sikre både familien og det enkelte familiemedlem, men den favner ingen absolutt (herav kravløs) menneskerett knyttet til familiegjenforening. I denne sammenheng vil vi særlig påpeke det uheldige med den unyanserte bruken av begrepet ”familiegjenforening”:

Flyktninger i Norge, eller de som har fått innvilget asyl, har ingen begrensinger hva gjelder å hente familie hit, hovedsakelig ektefelle og barn, gitt at de var gift før de ankom landet, og at ekteskapet er gyldig etter norsk rett (for eksempel kan en ikke få anerkjent mer enn én ektefelle). I en slik situasjon er altså familiegjenforeningen reell, da du gjenforenes med noen du faktisk har vært atskilt fra. Som flyktning/asylant har du heller ikke per definisjon noe annet land hvor familielivet de facto kan utøves, og rettigheten nedfelt både i EMKs artikkel 8 og FNs menneskerettighetserklæring artikkel 17, ivaretas. Hvis du derimot stifter familie ved å inngå ekteskap med noen i utlandet, dvs. familieetablering, vil situasjonen være annerledes. I FNs menneskerettserklæring (artikkel 17) sies ingenting om retten til å hente nyetablert ektefelle til den ene eller andre av partenes hjemland. Det samme forholdet fremkommer i EMK (artikkel 8), som ikke gir et ektepar rett til å velge hvilket land de ønsker å bosette seg i.

Det finnes heller ingen dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som har statuert krenkelse i forbindelse med en stats avslag på gjenforening mellom ektefeller. Tvert om fins det eksempler på dommer som avviser at et ektepar kan velge hvilket land de ønsker å bosette seg i, jf. dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol 28. mai 1985 (Abdulaziz, Cabales og Balkandi). EU har dessuten selv gjennom direktiv om familieinnvandring åpnet for at det enkelte medlemsland kan ha én ekteskapsalder nasjonalt og én høyere alder (21 år er foreslått) for at partene kan få innfridd familieetablering i det respektive medlemslandet.

Begrense innvandring
De fleste av motstanderne av skjerpede regler for familieetablering i Norge på grunnlag av ekteskap, synes å ha funnet det "slående" argumentet - at slike regler vil begrense innvandringen. Dette kan da umulig være noen bombe. Hvis det blir vanskeligere å innvandre til Norge med grunnlag ene og alene i et ekteskap med en bosatt her, så er det jo logisk at det vil begrense ektefelleinnvandringen. Er det ikke nettopp den "levende visum" problematikken vi vil til livs? Hvis det er slik at de som ovenfor har uttalt seg ikke enda har oppfattet at for mange er visum til Vesten som å "vinne i lotto, og vel så det", for å bruke statsråd Hanssens ord, så er det nesten ufattelige at de oppfattes som kvalifisert til å uttale seg. Hvor mange har ikke nettopp fortalt, både unge og foreldre, at de føler seg presset til å hjelpe familie i opprinnelselandet til Vesten? For hvordan kan de få opphold i Vesten? Jo, gjennom ekteskap. MEN de kan også få opphold gjennom andre oppholdstillatelser, for eksempel arbeids- og utdanningstillatelser. Og hvorfor er det så få som får gjør bruk av det? Antakelig skyldes det to ting: 1) Det er uproblematisk å få opphold i Norge gjennom ekteskap, så hvorfor kvalifisere seg gjennom studie eller arbeid?, og 2) Hovedandelen ikke-vestlige som kommer til Norge gjennom ekteskap er ikke kvalifisert til å få opphold verken gjennom studie eller arbeid.

Den erfaringen som fremtrer i Danmark, og som HRS betegner som vellykket i forhold til de danske reglene for familieetablering gjennom ekteskap (med bl.a. 24-årsgrense og absolutt tilknytningskrav), er nettopp knyttet til nedgang i innvandring på bakgrunn av ekteskap, økning av innvandring på grunn av arbeids- og utdanningstillatelser, og sist, men ikke minst: økning av andelen innvandrere som begynner på - og fullfører - høyere utdanning.

Argumentet med at reglene vil begrense innvandringen er slik sett bare en halv sannhet: Det vil begrense ektefelleinnvandringen, men etter all sannsynlighet øke arbeids- og studieinnvandringen. Men vel så viktig er det at unge med innvandrerbakgrunn faktisk gis mulighet til høyere utdanning. Spørsmålet er om en 21-årsgrense, versus en 24-årsgrense, for familieetablering i Norge vil gi denne type positive effekter?

Andre land
Å innføre restriksjoner for ektefelleinnvandringen vil utvilsomt frigjøre mange unge, og deres foreldre, da de ved å peke på norske regler bare kan si at det ikke er mulig å "selge" et visum til gjenværende familie eller venner gjennom ekteskap. I alle fall må det avventes til den herboende er 21 år. Selvsagt skulle HRS ønske at statsråd Hanssen ikke kategorisk avviste en 24-årsgrense, men vi regner med at han og hans likesinnede anser det som en umulighet i koalisjonsregjering med SV og Sp. Det er synd at statsråden både prøver å være i front med slike regler i Europa, og samtidig vegrer seg slik for å ta opp kampen med meningsmotstanderne både i eget parti, regjeringens koalisjonspartier, byråkratiet og de såkalte innvandrerrepresentantene.

Men det kan hende at statsråden og Norge fort kan havne i bakevja hva gjelder andre land i Europa. Nå skal først de foreslåtte reglene på høring, deretter skal det endelige forslaget bakes inn i den nye utlendingsloven som er bebudet i februar/mars neste år. Så skal utlendingsloven behandles. Med andre ord kan vi skrive 2008, eller kanskje 2009, før loven iverksettes. Innen da kan mye være skjedd i andre land, for etter hva vi erfarer er det flere land som vurderer å ta en blåkopi av de danske reglene. I tillegg vil det bli spennede å følge med hva som skjer i Sverige, etter at den nytiltrådte statsministeren sa at den svenske integreringspolitikken har spilt fallitt. Tiden vil vise - kanskje Norge om noen år blir et land med en svært liberal familiegjenforeningspolitikk, til tross for både 21 årsgrense og (utvannet) tilknytningskrav?

Les også kommentarer av HRS, der vi presenterer fordeler og ulemper med de danske reglene, og tidligere slakt av nye regler i Norge.
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2006