|
Av Hege Storhaug
Å GIFTE BORT EN PERFEKT VARE
I Pakistan er ei jente til for å giftes bort. Der jeg kommer fra i Pakistan fungerer det slik at jo bedre vare, dess mindre medgift må foreldrene hennes betale ektemannen og hans familie. Å være tynn er et skjønnhetsideal. Uten denne ”skjønnheten” frykter foreldre at de ikke klarer å gifte bort datteren til en ”fin” familie, sier norskpakistanske Jeanette (24).
Navn: Jeanette
Alder: 24 år
Utdannelse: tar artiumsfag
Sivil status: Samboer med Terje
Barn: datter på seks år
Bosted: Hemmelig
Jeanette er ikke hennes virkelige navn. Jeanette har flyktet fra tvangsekteskap og blitt truet på livet av sine egne. Derfor ble hun nødt til å beskytte seg ved å skifte identitet. Men hun brenner så sterkt for tokulturelle jenters kamp for verdighet, at hun ikke nøler med å stille opp til åpent intervju i Mag om sin spiseforstyrrelse.
Hvis det kan hjelpe andre jenter at jeg forteller om mine erfaringer, er ingenting mer gledelig enn det, sier Jeanette. Og erfaringer har hun - erfaringer som hun aldri burde hatt.
Så langt tilbake som jeg husker, har jeg hatt dårlig samvittighet og skyldfølelse når jeg spiser. Jeg var ikke eldre enn syv år før ethvert måltid var forbundet med dårlig samvittighet, forbundet med tanker om hvor mye jeg kunne spise og hva jeg ikke burde spise. Jeg forstod ikke selv hva dette handlet om. Jeg kjente bare redsel, redsel for at hvis jeg spiste noe ”galt”, så ville jeg få kjeft og juling av foreldrene mine.
”Den perfekte bruden”
At ei jentes kroppsstørrelse er så uendelig viktig, har blitt innprentet i meg, både direkte og indirekte. Åtte år gammel opplevde jeg at mamma kom hjem fra en handletur. Hun skulle kjøpe klær til oss barna. ”Dessverre, jeg har ingen klær med til deg. Jeg fant ikke din størrelse,” fikk jeg slengt til meg. Mang en gang i de kommende årene fikk jeg høre at ”hadde du vært tynn, så skulle jeg kjøpt det og det lekre antrekket til deg”. Ja, jeg var ei rund jente, men jeg var ikke tykk, sier Jeanette.
Jeanette mener at hele barndommen og oppveksten handlet om å preparere den perfekte ”varen” som skulle presenteres på ekteskapsmarkedet. For både familie, bekjente og naboer er ei jentes utseende, og særlig kroppstørrelse, et hett samtaleemne. Da kusina mi var giftet bort, satt både små og store og så på video fra bryllupet. Før ekteskapet hennes hadde kommentarene vært; ”Å herregud, så feit som hun er, kommer hun aldri til å bli giftet bort”. Da videoen ble avspilt, lød det slik; ”Stakkars gutt, tenk å bli giftet bort til ei feit ku!” Denne unge kvinnen og andre jenter i familien min som ikke var av de tynneste, ble trukket frem som skrekkeksempler for meg, særlig når vi skulle spise. ”Vil du bli som henne eller henne?”, fikk jeg mang en gang høre når jeg spiste. Implisitt mente de; ”da finner vi ingen ektemann til deg”. Andre typiske kommentarer om store jenter som jeg husker godt er: ”Hun der er dyr i drift. Hvem har råd til å fø på henne?”.
”Feit = feit medgift”
Kvinneidealet blant pakistanere i Norge og Pakistan, mener Jeanette er følgende: Slank, lys og lydig. Hvem du er som person – dine indre kvaliteter – teller ikke med i regnskapet. Ikke én eneste gang i oppveksten min, fikk jeg høre at jeg er fin og god nok som jeg er, sier hun.
Samme dag som Jeanette fikk sin første menstruasjon, fikk hun servert den første slankekuren av sin mor.
Hun mente at da var kroppen min voksen nok til å tåle belastningen som en hard slankekur medfører. Og pappa ba meg om å kaste opp hvis han mente at jeg hadde spist mer enn godt nok var. Da var jeg ikke mer enn 12 år gammel. Men jeg gjorde som han sa. Jeg var lei av å overhøre kjente og ukjentes kommentarer til mine foreldre; ”nå må dere få se å slanka dattera deres!” Jeg trodde at maset ville opphøre hvis jeg kastet opp og ble tynnere. Og jeg trodde oppriktig at bare jeg ble tynnere, ville mamma bli kvitt ”halvparten av problemene sine”, som hun sa. Hun kom faktisk nærmere meg da jeg ble tynnere. Men det var ikke oppriktig kjærlighet.
Hun elsket den hun ville jeg skulle bli.
Ikke ond vilje
Jeanette mener at hennes foreldre ikke handlet ut fra ond vilje. Først og fremst var de ofre for sosialt press og tradisjonen med arrangert ekteskap. Foreldre frykter oppriktig at de ikke klarer å gifte bort datteren dersom hun ikke oppfyller det ”vedtatte” idealet. Uten ekteskap, ingen fremtid. Og jo bedre ”vare” de klarer å levere, dess finere familie har de sjanse til å gifte henne inn i. For dem handler det om å sikre jenta en best mulig fremtid, både i forhold til velstand og respekt i svigerfamilien som hun skal flytte til. Og det handler om deres egen økonomi. Jo mindre attraktiv jenta er, det vil si jo ”feitere” hun er, dess ”feitere” medgift vil svigerfamilien og ektemannen kreve, forklarer Jeanette.
Jeanette mener at de kulturelle kravene til jenter og kropp, er på kollisjonskurs med kravet om at hun samtidig ikke skal vekke menns begjær. Hvis du oppfyller kravene til tynnhet, og en gutt skulle prøve å røre deg, så er det du som har feilet, det er du som sitter igjen med skyld og skam.
Større press i Oslo enn Lahore
I Oslos gater i dag er syltynne og motebevisste norskpakistanske jenter et vanlig skue. Jeanette har bodd i både Pakistan og Norge. Hun mener presset på norskpakistanske jenter er større her enn på jenter i Pakistan.
Her er jentene friere til å bevege seg ute. Dermed er de mer synlige for andre, og presset på utseendet øker. Pakistanere både her og i Pakistan er svært opptatte av status. Status er blant annet penger, materielle verdier og presentable jenter og kvinner. Jenter og kvinner har liten grad av bestemmelse i forhold til hvordan de vil se ut. Foreldre og svigerforeldre bestemmer. Og idealene til dagens unge generasjon gutter og jenter er de tynne, sexy indiske og pakistanske modellene og filmstjernene.
Mens jeg som ungdom bodde i Oslo fikk jeg beskjed av min onkel og fetter at jeg ikke fikk lov til å gå i vestlige klær. Grunnen var at vestlige klær er kroppsnære. Mine former måtte skjules til jeg ble tynnere, sa de. Kroppen min var altså en skam som måtte pakkes inn til det ugjenkjennelige, forteller Jeanette.
Hvem er jeg?
Å lære barn og unge opp til å kjenne etter egne behov og følelser er en mangelvare i pakistansk kultur og i andre muslimske kulturer, mener Jeanette. Du trenes opp til å tekkes alle andre enn deg selv. Du er en dukke eller en robot som skal lystre automatisk når andre melder sine behov. Dine egne behov teller ikke. Derfor lærer du heller ikke å kjenne deg selv. Det du eventuelt måtte føle og tenke blir så lett uakseptabelt, forbudt og skamfullt. Da blir det så lett å fokusere på det eneste du har kontroll over – mat og kropp. Fremdeles tror følelsene mine at jeg blir ”frelst” bare jeg blir tynn. Hodet vet jo at det ikke stemmer, sier hun med et skjevt smil.
At Jeanette ikke fikk oppmerksomhet og anerkjennelse for den hun er som menneske, sitter i henne den dag i dag.
Hvis jeg ikke blir tynn, blir jeg heller ikke likt eller godtatt av andre. Når folk sier til meg at jeg er fin, tror jeg de lyger. Det er der jobben min ligger – å akseptere meg selv som det mennesket jeg er, og samtidig stole på at andre vil sette pris på meg uansett buksestørrelse.
Jeanette er under utdannelse for å nå målet om å kunne jobbe med tokulturelle barn og unge.
Jeg er overbevist om at det er mer spiseforstyrrelser hos tokulturelle jenter enn norske jenter. Tokulturelle har så mange flere tabuer og stengsler i omgivelsene sine. Samtidig tror jeg vekta som mål på å være vellykket er sterkere for tokulturelle jenter. Så godt som alle vet at en dag skal de ”måles og veies” på ekteskapsmarkedet. De vet også at jo mer tilpasset idealet de er, dess høyere status får ektemannen, sier Jeanette.
Mitt beste råd til tokulturelle jenter er: Finn ut hvem du er og hva du vil. Ikke la dine omgivelser forme deg til en nikkedukke. Den ”kjærligheten” og ”respekten” du får som nikkedukke er ikke ekte, fordi i det du slutter å nikke forsvinner den som dugg for solen, sier Jeanette.
(forts. neste side)
|