|
TVUNGET TIL HYKLERI
Etter at hun med tvang var blitt en manns eiendom, fylte hun seg til randen med kebab og chicken masala, for så å tømme seg. Uutholdelige følelser av smerter, kaos og kvalme ble skylt ned i kloakken. ”Afshan” hadde gjenvunnet kontroll. Hun var tom, hun var ren. Og hun hadde påbegynt en alvorlig spiseforstyrrelse.
”Afshan” vil egentlig stå frem, sterk, stolt og ærlig. Men tre år etter at hun ble tvangsgiftet i Pakistan, har hun endelig fått sine egnes aksept for skilsmisse. Å røpe familiens hemmelighet er det samme som å be om å miste støtten.
Navn: ”Afshan”
Alder: 18 år
Utdannelse: elev på videregående skole
Sivil status: singel
Bosted: Østlandet
Perfekt fasade
”Afshan” er 18 år, elev ved en av landets ledende skoler, og økonomisk uavhengig grunnet hardt arbeid på kveldstid og i helgene. Hun har siden barndommen fremstått utad som en livsglad, dyktig og givende jente som kan mestre enhver utfordring i livet.
At jeg noensinne hadde ett eneste problem? Å, nei da, ikke jeg! Men stakkars alle de andre jentene som opplevde ufrihet hjemme og ble tvunget inn i ekteskap! Dette var bildet jeg ga utad. Som i forfjor i klasserommet, da TV2 hadde vist program om tvangsekteskap og æresdrap. Læreren spurte om jeg kjente igjen disse problemene. Jeg kneiste nakken og svarte overbevisende at i min familie var det i hvert fall ikke slik! Og der satt jeg - tvangsgiftet, med arr på armene etter selvskading og med spiseforstyrrelser langt opp i halsen, sier hun og rister smilende på hodet. Alvoret griper henne raskt: -Jeg er så sliten av løgn. Løgn og fortielse. Orker det ikke mer. Jeg vil ha løgnene og maskespillet ut av systemet mitt.
Ironisk nok ringer mor til ”Afshan” i dette øyeblikket. For å sjekke hvem hun er sammen med. Jeg ”bekrefter” over ”Afshans” mobil at jeg er hennes venninne og at vi gjør lekser sammen. Mor er fornøyd. Hun har kontroll, ”Afshan” og jeg har løyet.
Selvskading for å lindre smerter
Vi sitter på kafé i en by på Østlandet, i nabobyen til familien hennes. Hun ville møte meg et sted utenfor kontrollsonen til familien, et sted hun kan puste og kjenne på livets letthet og alvor uten å måtte gjemme sitt virkelige jeg.
Faktisk så erindrer jeg de første årene som lykkelige, sier ”Afshan”. Vi ungene hadde samme frihet som norske barn. Mamma og pappa arbeidet ute, og hele familien hadde nære norske venner. Men så skjedde det: To brødre av pappa kom fra Pakistan, og ”krigen” startet. Første jaget de mamma hjem fra jobben og tvang henne inn i pakistanske klær. Deretter tok de gradvis friheten fra oss barna. Far og mors misnøye ble tatt ut på oss barna. Volden mot oss utviklet seg over tid, fra bank når store forseelser var begått, til juling for den minste ting. Vold ble en så naturlig del av hverdagen, at vi barna utviklet voldelige leker: Den som tålte flest slag, vant leken, sier hun og smiler hoderystende.
Gapet mellom de vonde tilstandene i hjemmet og det ”perfekte” ansiktet hun følte seg tvunget til å vise blant venner, gjorde den voksende jentungen mer og mer forvirret og splittet. Hun våget ikke å fortelle om situasjonen hjemme, hun var redd for å bli sett som annerledes.
Kaoset inni meg bygde seg opp. Da jeg nærmet meg puberteten, ble jeg pålagt enda strengere restriksjoner; jeg måtte rett hjem fra skolen, ble avskåret fra kontakt med norske venner, og det ble forlangt at jeg satt hjemme og oppførte meg som en lydig, dydig muslimsk og pakistansk jente. Jeg visste til slutt ikke hvem jeg var! Jeg følte bare en overveldende tomhet, angst og kulde. Det gjorde så vondt! Men jeg fant en ”løsning”: jeg skar meg til blods. De fysiske og kontrollerbare smertene døyvet de ukontrollerbare psykiske smertene. Selvskading ble min ”redningsbøye”.
Familien lyktes med å forme henne til ei jente som ikke ville våge å protestere.
Vi skulle til Pakistan og gifte bort min eldre søster. En natt før avreisen overhørte jeg samtaler mellom mor og far som handlet om giftermål for meg. Likevel ble jeg med. Jeg tenkte at dette kunne ikke skje med meg. Jeg var jo bare 15 år! Samtidig hadde jeg ikke våget å protestere hvis de hadde sagt rett ut at jeg skulle giftes bort. Jeg ville blitt mistenkt for å ha en kjæreste, jeg ville blitt oppfattet som ulydig, jeg ville blitt møtt med press og vold
.
En ”lykkelig” brud
Og bryllup ble det på ”Afshan”. Med en 12 år eldre mann som hun først så etter bryllupsnatten. Men om hun var ”lykkelig”?
Å, ja da. Jeg spilte den lykkeligste jenta, og alle var lykkelige på mine vegne. Så ”lykkelig” var jeg at den sjette dagen etter at han hadde tatt meg, bare spiste og spiste jeg. Jeg hadde et sluk av tomhet som jeg fylte med mat. Jeg ble simpelthen ikke mett! Maten endte i toalettet, og det senket seg en deilig ro i meg. Kulde, kvalme og kaos var skyllet bort.
Spillet i ”Afshan”s liv fortsatte. Inntil det glapp, ubevisst.
Etter et nytt opphold i Pakistan sammen med ektemannen, klarte jeg ikke lenger å fortrenge marerittet. Jeg forstod at jeg måtte ut av det, men at jeg måtte vente til jeg kom hjem til Norge. Ingen ville støttet meg der og da, og jeg visste at familien til ektemannen min ikke var tilregnelige. De har drept ei ”ulydig” kusine i København. ”Glippet” skjedde da jeg feiret 17-årsdagen min. Plutselig sier ei norsk jente, som alltid er klar og direkte: ”Du er vel ikke så dum at du har tenkt å gifte deg i Pakistan?” sa hun. ”Jeg har allerede gjort det!” svarte jeg, uten å vite hvor ordene kom fra. Fortvilet løp jeg gråtende ut på badet med henne i hælene. ”Dette må du ut av. Dette går bare ikke,” sa hun. Hun var så sterk og klar. Hun ga seg ikke. Med hennes hjelp klarer jeg nå å si ting rett ut. Hun har gitt meg en livsgave, sier ”Afshan”.
Hykleri
Men ”Afshan” sliter fremdeles med bulimi. Jeg er i en frigjøringsfase fra familien og det pakistanske miljøets baksnakking, hykleri og løgn. For meg har spiseforstyrrelsen vært en måte å tømme meg sjøl på, kontrollere det vonde, det man ikke kan snakke høyt om. Det er en måte å overleve i kaoset. Det er et resultat av det påtvungne spillet for galleriet, galleriet både hjemme og ute.
Jeg har ikke truffet mange jenter med min bakgrunn som ikke spiller at de har det fint, som sier høyt at de ikke sliter med problemer rundt ufrihet og arrangert ekteskap. Og det er løgn! Dette gjelder nesten alle. Det vet jeg, for jeg har vært en av dem, sier ”Afshan”.
(Ungdomsbladet Mag i mars 2001)
|