| | HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart | | |
| Her er du: HRS - Forsiden > Norske barn i utlandet > Forbannede hykleri! | |
|
VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER! |
Forbannede hykleri! |
| Kommentar av Rita Karlsen, daglig leder i HRS, 28.08.06 (oppdatert 29.08.06) For to år siden kom vi med rapporten "Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn", der vi satte søkelyset på innvandrerforeldre som sender sine barn på lange opphold i utlandet, som regel til opprinnelseslandet. Vi avdekket også at flyktninger i Norge, blant andre somaliere, sender barna tilbake til landet de selv har flyktet fra. En av fedrene, en somalisk far bosatt i Tromsø, anmeldte vi for forholdet. Han hadde sendt sin da 15-årige datter Samira, tilbake til Somalia. Saken ble henlagt av politiet i Tromsø, da de mente å ikke ha noen virkemidler i saken - saken var for dem "politikk". Også barnevernet i Tromsø skygget banen, selv om familien hadde to småjenter til, som begge var blitt truet av faren med å "ende opp med samme skjebne som Samira" hvis de ble for norske. Barnevernet spurte endog om hvorfor de skulle engasjere seg i Samira-saken, fordi det "er jo hundrevis av slike saker". Det ble heller ikke tatt hensyn til at Samira hadde alliert seg med to venninner før avreise fra Norge: De hadde avtalt at om en av dem ikke kom tilbake til skolestart, så skulle de andre melde fra til politiet (hele historien kan leses i rapporten, se link på slutten av dokumentet, eventuelt les om Samira i utdrag). Praksisen med å sende sine barn på lengre opphold, eventuelt at de får hele oppveksten i utlandet, var inntil vi kom med rapporten ukjent for norsk offentlighet. Ingen visste noe om disse barna, ei heller hvor mange det er snakk om eller hvilke forhold de lever under. HRS kom med en rekke forslag til tiltak, ikke minst utfordret vi myndighetene, politikerne og regjeringen til å ta standpunkt til om dette er problem eller ikke. Men daværende regjering, og spesielt "integreringsminister" Erna Solberg (H), var ikke spesielt interessert. Så kan en jo spørre seg: Hva er det som gjør at sentrale aktører, ikke minst de på (hva jeg velger å kalle) den fastlåste venstresida, viser sin fromhet, godhet, medmenneskelighet eller hva de nå liker å definere det som, når voksne nekter å forlate Norge, mens de samme folka er totalt fraværende når uskyldige og vergeløse barn nektes å få være i Norge? Da vi leverte rapporten i juni 2004 til daværende statsråd Solberg, var det én ting hun hengte seg opp i: Antallet. Vi hadde estimert at det kan være snakk om 4. - 5.000 barn med innvandrerbakgrunn som til enhver tid er ute av Norge. Estimatet hadde sitt grunnlag i (verifiserte) samtaler med utenriksstasjoner i sentrale land. Men Solberg trodde tallet var altfor høyt - og hun tok mål av seg å motbevise at HRS hadde rett. Hun gav SSB i oppdrag å komme med det konkrete tallet. Men SSB kunne jo ikke annet enn å fortelle sannheten: Det er umulig å komme med et konkret tall på antall barn og unge som til enhver tid er ute av Norge. Norge har nemlig ikke et registreringssystem som fanger opp dette. SSB kunne derimot fortelle hvor mange barn som er registret ute av Norge, hvilket SSB selv mener utgjør et mindretall av de som faktisk er ute av landet. Men for daværende regjering var dette svaret mer enn nok: De løftet frem i offentligheten SSBs tall på registrerte barn og unge ute av landet, og daværende statssekretær Bretzeg uttalte til og med at: ”Vi er glad vi har fått håndfaste tall” Solberg & co. var altså ikke villige til å ta inn over seg at det kan være en rekke av disse barna som er ute av Norge som frihetsberøvet, dvs. at de holdes i utlandet mot sin vilje. Jeg vet ikke hvordan hun tenkte, kanskje hun mente det ikke var mange nok? Ei heller tok Solberg noe grep om den overnevnte Samira-saken, selv om hun i møte med oss lovte å se på den. Vi hørte aldri noe. Likevel tok den samme Solberg ett av våre forslag til etterretning: å få forsket på feltet. Hun gav Høgskolen i Oslo (HiO) i oppdrag å kartlegge årsaker til, og effekter av, at barn med pakistansk bakgrunn sendes på skole i foreldrenes opprinnelsesland. Nå har HiO levert sin rapport, og kort fortalt fremmer de følgende forslag: tiltak som stimulerer til bruk av norsk språkbruk under oppholdet i Pakistan, og (ikke uventet): mer forskning på feltet. Jeg hadde forventet at en objektiv forskergruppe på høgskolen i Oslo hadde evnet å levere en mer, ja, objektiv rapport. HRS tok i sin rapport klar avstand fra praksisen: Innledningvis gjorde vi det klart at vi mener at å sende barn og unge for lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland, er til hinder for integreringen i Norge. På vårt studiebesøk i Pakistan møtte vi en rekke norskpakistanske barn og unge som gikk på privatskoler av relativt høy kvalitet, men vi avdekket også at flere gikk på skoler som var under enhver kritikk. Vi møtte også barn som ikke gikk på skole i det hele tatt, hvilket ikke er uvanlig i Pakistan, der under 60 % av barna går på skole, og der frafallsprosenten de første fem årene er på omlag 30 % (refererer seg fra baseline year 2000-01). Vi erfarte at det pakistanske utdanningssystemet glimrer med sitt fravær av kritisk tenkning og av å fremme holdninger om fred, toleranse og respekt for andres kulturer og religioner samt totalt fravær av likestilling mellom kjønnene. Alle på samme nivå skal lære en viss mengde faktastoff og utvise en bestemt atferd. Avvik avdekkes raskt og sanksjoneres like raskt. Vi lærte at stort sett de fleste av de flere hundre norskpakistanske barn vi møtte, hadde glemt det norske språket. Vi erfarte at selv om det het at undervisningen foregikk på engelsk, så foregikk den på urdu (Pakistansk offisielle språk) eller punjabi (som ikke er et skriftspråk). Lærere og rektorer på ulike skoler beklaget seg over at pakistanerne fra Vesten ikke behersket verken urdu eller engelsk, men fremhevet at langt de fleste var best i punjabi. Dette var også forklaringen på hvorfor undervisningen tildels "måtte" foregå på punjabi. Det ble endog foreslått at vi brakte dette med oss tilbake til Norge, og at vi kunne foreslå for norske myndigheter at skolene i Norge måtte innføre obligatorisk opplæring i urdu for norskpakistanerne. Erfaringene til forskergruppa fra HiO er tydelig en annen. Svaret på det kan blant annet henge sammen med HiOs utvalg. For det første interesserer HiO seg først og fremst om gruppen 6 - 16 år, fordi dette tilsvarer skolepliktig alder i Norge. Men da skolestart i Pakistan er 4 år, burde kanskje også gruppen 4 - 6 år være vel så interessant, ikke minst fordi foreldrene i Norge ikke lenger mottar kontantstøtte når barnet fyller 4 år. HiO identifiserte 167 norskpakistanske barn og unge fordelt på 17 privatskoler, der hele 124 av disse elevene ble klassifisert til å gå på eliteskoler. HiO sier i sin rapport at de har vektlagt datainnsamlingen fra de private skolene på bakgrunn av kunnskap fra tidligere studier i Pakistan (med henvisning til Østberg og Aarsæther 2004, der begge disse også deltar i denne undersøkelsen) og fordi all forhåndsinformasjon signaliserte at barn med utenlandsk bakgrunn går på de gode privatskolene og ikke på offentlige skoler (HiOs rapport, side 20). Dette er hva jeg kaller "selektiv informasjon". La gå at HiO ikke ønsket å bruke HRS sin rapport, det får stå for deres egen regning, men langt verre er det at de heller ikke tar den norske ambassaden i Pakistan alvorlig. For mens HiO graderer det pakistanske utdanningssystemet som tredelt; offentlige skoler, private skoler og religiøse skoler (HiOs rapport side 14), så har ambassaden en langt mer nyansert inndeling. De opererer med en syvdelt skoleinndeling: a) internasjonale/amerikanske skoler, b) britiske skoler og pakistanske eliteskoler, misjonsskoler og militærskoler, c) private pakistanske skoler, d) NGO-skoler, e) offentlige skoler, gjerne kalt ”Under-treet-skole”, f) Community schools og g) koranskoler. Ambassaden i har ingen oversikt over hvilke skoler norske borgere i Pakistan eventuelt går på, men i forhold til de attester som legges frem for ambassaden, mener de at de fleste kommer gruppene b), c) og e). Videre antas at de fleste faller inn i gruppe c), da kanskje oppimot 25 % av elevmassen i Pakistan går på disse skolene (se HRS rapport side 32-33). Denne informasjonen er ikke samsvarende med HiOs, som da mener at langt de fleste er å finne i kategori b). Og det er da også i denne gruppen HiO bygger hovedandelen av sitt utvalg på. Videre forteller HiO at de kontaktet 21 skoler, tre av disse fikk de ikke adgang til, og at det var norskpakistanere på 17 av skolene. Ut fra min erfaring er denne opplysningen noe underlig: På samtlige av de skoler vi besøkte i Pakistan var det et problem at de faktisk ikke hadde noen oversikt over elevenes eventuelle tilhørighet til et annet land. De visste at mange, antakelig langt de fleste på en rekke skoler, hadde opphold i Vesten, men der stoppet også "registreringen". For en rektor i Pakistan er det forståelig nok revnende likegyldig om eleven etter endt skolegang i Pakistan skal til Norge, Spania, Sverige, England eller et annet land. Derimot vet de at den aktuelle eleven representerer et vesentlig økonomisk bidrag (til skolen) med sin tilgang til vestlige penger. Dette var for øvrig ikke alle skolelederne like glade for - noen mente at vestlige penger var på vei til å ruinere den vanlige pakistaner, om enn "vanlig pakistaner" refererte seg til middelklassen. De vestlige pengene skaper inflasjon, og andre har ikke råd til gode skoler for sine barn - det er blitt for dyrt. Dessuten var det flere som påpekte at det var lite motiverende å undervise pakistanere med opphold i Vesten, enten fordi de opplevde at disse elevene likevel ikke skulle bidra til å utvikle Pakistan (de reiser tilbake til Vesten), eller fordi elevene selv var lite motiverte - de skulle jo til Vesten der det likevel er "penger nok". Ett tredje moment var bekymring for jentene: Mange av disse får ikke utdanne seg videre, "de skal jo giftes bort", og en rektor titulerte da også skolen sin som "waiting service before marriage". Når nå likevel HiO har fått opplysninger om andelen av norskpakistanere på ulike skoler, tror jeg at dette handler om at svært mange pakistanere er "velvilligheten selv". De virkelig ønsker å bistå og hjelpe i forhold til de spørsmål de får, men det betyr dessverre ikke at sannhetsgehalten i svarene er slik vi nødvendigvis tror det bør være. Dette erfarte vi en rekke ganger under våre intervju i Pakistan, der etterprøving av svarene viste at det kunne være så som så med realitetene. Om HiO har tatt høyde for dette, vites ikke, da de ikke tar opp denne problematikken i sin rapport. I realiteten er det mange faktorer jeg savner i HiOs rapport, men likevel finner jeg det mest kritikkverdig at HiO omtaler en praksis som de tilsynelatende finner uproblematisk - uten å fortelle oss hvorfor. La så være at HiO mener at det er uproblematisk at barn og unge med innvandrerbakgrunn får store deler av sin oppvekst og utdanning i et land som de ikke skal oppholde seg i som voksen. Og dette i et land som er svært annerledes enn Norge. For HRS håper da virkelig at de som kommer tilbake til Norge etter endt opphold i eksempelvis Pakistan, ønsker å være aktive deltakere i Norge, både i arbeidslivet og det sosial liv - ikke minst med hensyn til (eventuelt) egne barn. Det er likevel underlig at HiO ikke finner grunn til å fremheve negative aspekter med utenlandsopphold mer enn de gjør, spesielt siden deres egne funn forteller om negative erfaringer blant ungdommer som er kommet tilbake til Norge: Dette er ungdommer som opplever tapt utdannelsestid og følelesen av å begynne på nytt. De er skuffet over egne skoleprestasjoner i et norsk utdanningssystem. HiO påpeker videre at det ikke er uvanlig at ungdommer som kommer tilbake til Norge på slutten av ungdomsskoletiden, blir gående på ekstra grunnskoleopplæring for voksne. --- Mon tro hvorfor da? Og hvorfor finner HiO disse skjebnene såpass uinteressante, at det ikke får dem til å stille kritiske spørsmål ved langvarige opphold i Pakistan? Men for HiO er sikkert ikke de negative erfaringene entydige nok (forske mer, følge over lengre tid, større utvalg?). Derimot synes HiOs positive oppfatning av utdanningssituasjonen i Pakistan entydig nok? For som de sier om situasjon i Pakistan: "Den helhet som kultur, språk, familieforhold og religion tilsammen gir, oppleves som en viktig kilde til å gi barnet den rette oppdragelse." (Sitat hentet fra kronikk i Aftenposten 19.08.06). --- Den rette oppdragelse? Hvordan ville reaksjonene vært hvis jeg hadde sagt akkurat det samme, men da som ett argument til hvorfor det er viktig at barnet vokser opp og har sin skolegang i Norge? Personlig ville jeg for øvrig foretrukket å bytte ut "religion" med "et sekulært samfunn". HiO må gjerne foreslå norskopplæring og stimulering til aktiv bruk av det norske språket i Pakistan, jeg antar høgskolen selv mener både å ha ressurser og ideer til å gjennomføre det (hvis myndigheten betaler). De vil sikkert også stimulere til bruk av urdu i norsk skole for norskpakistanere. Hva vi skal gjøre med de mange andre opprinnelsesgruppene i Norge som også praktiserer hjemsendelse av sine barn, antar jeg de også har ideer om. Men HiO har neppe særlig mange gode ideer om tiltak for de somaliske barna som er sendt til Mogadishu. For der er jo altfor farlig å være - for voksne. Relaterte saker: HRS rapport: "Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn" (2004, i pdf) Tilsvar Aftenposten 25.08.06, Rita Karlsen: "En ønsket utvikling?" (omdøpt av Aftenposten til "Kritikkverdig pakistansk skole") Replikk Aftenposten 29.08.06, Sissel Østberg: "Svarthvitt om skole i Pakistan" Generelt om norske barn i utlandet |
|
|
<< >> |
|
| Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2006 | |