| HRS - Forsiden | Om rights.no | Om HRS | Kontakt HRS | Bli HRS - venn i dag ! | In English | Lenker | Anbefalt litteratur | Nettstedskart |
Her er du: HRS - Forsiden > Vold og overgrep > Bangladesh-saken > Barnebrud

VIKTIGE SØKEOPPLYSNINGER!
Søk i rights.no

HRS 18. oktober 2006

HRS fortalte i går historien om en ung jente som skal ha blitt grovt mishandlet og frihetsberøvet av sin ektemann. Jenta kom til Norge på familiegjenforening gjennom ekteskap, med identifikasjonspapirer som fortalte at hun var 21 år. Ifølge de informasjoner som HRS besitter, er dette ikke jentas rette alder. Det er flere ting som tyder at jenta ikke er mer enn om lag 17 år. Alderen på jenta blir nå verifisert ved skjelettundersøkelse og tanntesting.

En rekke ulike kilder har overfor HRS formidlet rystende detaljer om hva den unge jenta har vært utsatt for, og flere uttrykker oppriktig glede for at jenta nå er brakt i sikkerhet. Samtidig mener vi at noe av det viktigste med denne saken, er at vi finner ut hvordan dette kunne skje – og ikke minst: hvordan kunne dette vært unngått?

Ut fra den historien HRS kjenner til, mener vi det er grunn til å stille spørsmål ved hvorfor politiet ikke agerte umiddelbart på bakgrunn av sterk mistanke om at de stod overfor en mishandlet barnebrud. Da jenta ved en tilfeldighet ble funnet på grunn av brann i en bygård i Oslo, var det flere som reagerte på at hun så særdeles ung ut. Politiet skal ha mistenkt at jentas alder var fra 13 til 16/17 år. Dette burde fått dem til å iverksette en verifisering av jentas alder umiddelbart. For politiet visste jo at ekteskapet ble inngått i Dakha 8. januar i 2005, altså et og et halvt år før bygårdsbrannen. Ikke minst styrkes denne kritikken ved at politiet tilkalte barnevernsvakta i første samtalen med jenta, etter det vi kjenner til. Og hvorfor ble ikke jenta formelt tatt hånd om av barnevernet der og da? Er det frykt for feil aldersvurdering, og derav eventuelt søksmål fra ektemannen som får politi og barnevern til å unnlate å handle?

Vår erfaring fra liknende saker, der barnebruden har vært så ung som 11 år (tyrkiskkurdisk), er at voksne som kommer i kontakt med en barnebrud vegrer seg for å agere på mistanke om at alderen til jenta må være langt lavere enn hva identitetspapir indikerer. I den nevnte saken om 11-åringen, var jenta eksempelvis i en alder av 13 år ansatt i en kantine på skolen. Barna på skolen spurte jenta hvorfor hun ikke gikk på skolen, mens de voksne lærerne og kantinepersonell ikke stilte spørsmål knyttet til hennes alder. Den samme jenta ble gravid 14 år gammel og fødte sitt første barn 15 år gammel på sykehus på Østlandet. Heller ikke helsepersonell reagerte med handling da et barn fødte barn.

HRS sitter også med opplysninger om import av barnebruder fra land som Gambia, Irak, Tyrkia, Pakistan og Afghanistan, uten at vi kan anslå omfanget av praksisen. Men felles for disse sakene, er at vi blir fortalt at

- de unge jentene utstyres med pass til en kvinne som har passert myndighetsalderen,
- voksne som kommer i kontakt med dem reagerer ikke med handling hvis det er mistanke om aldersfusk,
- den enkelte jenta er svært sårbar og under konkrete trusler fra ektemann og familie om å tie om situasjonen,
- trusler om dumping i opprinnelseslandet hvis hun avdekker sin reelle alder for utenforstående.

Vi trenger åpenbart en bevisstgjøring blant sentrale yrkesgrupper hva gjelder denne problematikken. Det er blant annet bekymringsfullt at vår ambassade i Bangladesh, et land der ekteskap med jentebarn ikke er en sjeldenhet, ikke bare utstyrte jenta med visum til Norge på bakgrunn av giftermål, men endog ga henne et hastevisum, såkalt sjudagersvisum, slik at hun kunne reise umiddelbart til Norge for å søke familieetablering med ektemannen herfra. Etter vår vurdering bør ambassader og konsulat i eksempelvis Ankara, Islamabad, Banjul, Dakha og Addis Abeba, være ekstra aktpågivende overfor import av barnebruder. Så vidt HRS kjenner til, er det aldri sendt ut instrukser fra sentralt hold i Norge om at aktuelle utenriksstasjoner bør være oppmerksomme på praksisen med barneekteskap. Det er kanskje på tide at denne regjeringen tar et grep?

En annen sentral problemstilling mener vi er knyttet til statsborgerskapsloven. Slik loven er i dag, kan innvandrerede ektefeller søke norsk statsborgerskap etter fire år ved ekteskap med norsk borger. Etter vår vurdering bør statsborgerskapet kunne trekkes tilbake i mishandlingssaker som ender med tiltale for grov vold, og dertil mot en ektefelle som er importert på en annen persons identitet, samt at ektefellen viser seg å være svært ung, og vedkommende bør utvises etter endt soning. Samtidig vil vi igjen påpeke at et reelt tilknytningskrav knyttet til familieetablering i Norge gjennom ekteskap ville stoppet denne praksisen. Et reelt tilknytningskrav vil si at ekteparets samlede tilknytning til ett land vil bli vurdert før familieetablering kan skje i Norge. I dette tilfellet ville ikke mannen kunne hente seg en ny brud fra Bangladesh, da han selv er derfra, og selv kom hit gjennom ekteskap med en norsk kvinne. En vurdering av tilknytningskrav ville gitt paret størst tilknytning til Bangladesh, og familieetablering i Norge ville blitt avslått.

På bakgrunn av de foreløpige opplysningene som er fremkommet i saken, bør også motstandere av økt aldersgrense for familieetablering gjennom giftermål, gå i seg selv og vurdere standpunktet på nytt. Det bør være åpenbart for de fleste hvor særdeles lett det er å importere barnebruder til Norge når vi har en 18-årsgrense for ekteskapsinnvandring. Det bør også være åpenbart hvor lett det er å utnytte dagens regler knyttet til å gifte seg til statsborgerskap for så å skille seg og hente ny ektefelle i opprinnelseslandet. Det er vanskelig for oss i HRS å se at politikere og andre sentrale aktører kan mene at dagens regelverk er forsvarlig, både i et menneskerettslig perspektiv og i et integreringsperspektiv.
Human Rights Service (HRS) Møllergata 9, 0179 Oslo - Norge Tlf: (047) 22 33 80 00 [email protected] © HRS 2002 - 2006