|
Kommentar av Human Rights Service (HRS), 2002
I mars 2001 skrev Anooshe Gholam brev - hun tryglet om hjelp. Brevet var stillet til Hege Storhaug. Anooshe hadde gitt opp å få hjelp av det offentlige. Både politi, UD og de ansatte på flyktningmottaket hun bodde hadde sagt at det ikke var mer de kunne gjøre for henne. Anooshe fryktet for sitt eget liv. Storhaug diskuterte saken med HRS, og vi satte Anooshe i kontakt med en advokat som kjenner til denne type saker. Men vi rakk aldri å hjelpe henne mer.
Den 26. april 2002 ble Anooshe Gholam skutt og drept av sin ektemann på trappa til Nordmøre Tingrett. Anooshe, som levde i skjul fra sin ektemann, møtte ektemannen i tingretten i en barnefordelingssak om deres barn på seks og syv år. I dette møtet benyttet altså ektemannen anledningen til å ta livet hennes. Anooshes skjebne er tragisk. Vi må alle gjøre vårt for noe slikt ikke skal kunne skje. HRS har i denne anledning skrevet et åpent brev til justisminister Dørum, kommunal- og regionalminister Solberg og barne- og familieminister Dåvøy, der vi kommer med konkrete forslag til tiltak.
Vi må lære av Anooshes tragedie
Anooshe hadde selv forutsett at hun kom til å bli drept: Hun hadde "krenket æren" til ektemannen og hans familie da hun søkte beskyttelse fra ektemannens vold og terror og tok ut skilsmisse. Drapet var, slik HRS ser det, et rent æresdrap. Den afghanske unge kvinnen fikk "sin straff som fortjent" ut fra afghansk skikk. I Afghanistan har ikke kvinner rett til skilsmisse, de er fritt vilt, og den som dreper en "ulydig" kvinne går fri. I følge Chicago Tribune har kvinner som Anooshe i Afghanistan kun beskyttelse ett sted i en slik situasjon: i fengsel. Og i kvinnefengselet i Kabul sitter jenter helt ned i 13-årsalderen bak lås og slå, nettopp fordi de flyktet fra et voldelig ekteskap. En av dem heter Shazia (13), tvangsgiftet med en mann på 45 år.
Foreldrene under press
Familien til Anooshe ble under trusler tvunget til å gi henne bort for ekteskap i en alder av 13 år. Anooshe har selv fortalt om fortvilelsen til hennes familie. Hennes far og mor er kjærlige og milde. De hadde ikke makt til å stå i mot ektemannens familie som er krigsherrer i Nord-alliansen. Da Anooshe flyktet fra ektemannen, utløste dette også forfølgelse av hennes nærmeste i Afghanistan. De måtte derfor flykte til nabolandet Pakistan, der de heller ikke er trygge på grunn av nettverket til ektemannens familie. Anooshe er en av de få kvinnene i dagens Norge som har fått asyl på grunn av kjønnsbasert forfølgelse. Ettersom hennes familie nå er utsatt for forfølgelse på bakgrunn av Anooshes kamp for frihet, verdighet og grunnleggende menneskerettigheter, må norske myndigheter også innvilge asyl til hennes familie.
Mer fokus på kvinners rettigheter
Anooshe skulle aldri vært drept – dersom norske myndigheter hadde tatt det flerkulturelle Norge på alvor. En av de viktigste hovedutfordringene i det flerkulturelle Norge handler om å frariste en del ikke-vestlige grupper holdninger og verdier knyttet til jenter og kvinner. Ofte kan man være fristet til å tro at beslutningstakerne fremdeles lever i troen på at kvinneundertrykkende og udemokratiske verdier og tradisjoner legges igjen ved grensen idet innvandrere og flyktninger trår inn på norsk jord. Eventuelt at våre folkevalgte vegrer seg for å ta situasjonen alvorlig nok, i frykt for å bli stemplet med etiketter som antyder diskriminering og rasisme. Uansett årsak; vi har ikke tid å miste i kampen for våre nye jenter og kvinner. Jo sterkere fotfeste uønskede verdiene og holdningene får, jo vanskeligere blir det å bli kvitt dem. HRS frykter dessuten en sterkere og sterkere segregering av samfunnet, der en del grunnleggende verdier er fratatt jenter og kvinner av "unorsk" opprinnelse. Resultatet av segregering vil på sikt medføre økt intoleranse mellom etnisk norske og andre etniske grupper.
Anooshes kamp for seg selv og sine barns grunnleggende rettigheter avdekker manglende rutiner når det gjelder sikkerhet. Vi mener:
1. Sikkerhetsopplegget rundt kvinner som er drapstruet, er i dag mer eller mindre tilfeldig og aktøravhengig. Politiet i Kristiansund kjente ikke til at Anooshe skulle møte ektemannen i rettstvist. Dette avdekker behov for at én instans har det avgjørende ansvaret for alt som omhandler kvinnens sikkerhet, og at hennes situasjon "overvåkes" kontinuerlig. Det hadde vært naturlig at lokalpolitiet fikk dette ansvaret, og at det forelå klare rutiner på meldeplikt: Alle sentrale i Anooshes liv, det vil si advokat og flyktningkonsulent med flere, skulle informere politiet om sentrale bevegelser og hendelser i Anooshe og barnas liv som var en sikkerhetsrisiko. Å møte ektemannen i en rettssal var en sikkerhetsrisiko.
2. Så lenge ektemannen var dømt flere ganger for vold og draptrusler, skulle han aldri hatt mulighet til å gå rettens vei for å kjempe for samvær/forelderrett til barna. Han var en sikkerhetsrisiko for både Anooshe og barna. Det er god grunn til å anta at han ved første anledning ville kidnappet barna. Det er i tråd med afghansk og usbekisk tradisjon. Det er også god grunn til å tro at han da ville ført barna tilbake til opprinnelige trakter, der Anooshe og norske myndigheter har ingenting å stille opp med. Frykten for nettopp et slik scenario, formildet Anooshe til sine hjelpere.
3. Hvis det først skal være et møte mellom en drapstruende mann og (eks)hustru, må rutinene være: bruk av metalldetektor for å avdekke eventuelt våpen og politi som vokter mannen. I dag er det kvinnen som voktes av politi. Dette er et defensiv og lite hensiktsmessig tiltak. Den som truer skal selvsagt voktes.
4. Anooshe fikk asyl på grunn av ektemannen og hans familie: de var alle en trussel mot hennes liv i Afghanistan etter at hun tok ut separasjon her. Men forfølgeren - ektemannen - fikk også opphold (humanitært grunnlag). Vi stiller spørsmålstegn ved denne politikken. Ektemannen tilhører krigsherrene i Nord-alliansen. Taliban fikk aldri kontroll av Nord-alliansen. Taliban falt dessuten i desember i fjor, og Nord-alliansen kom til makten. Ektemannen til Anooshe kunne dermed vært sendt tilbake til Afghanistan uten frykt for at han ville bli forfulgt. En mann som så åpenbart er en trussel mot tre menneskers liv, burde derfor vært sendt ut ved første anledning.
5. HRS etterlyser konkrete og helhetlige tiltak til sikkerhet rundt truende kvinner generelt. Det må rettes et økt, og kritisk fokus, på overgriper og hans "rettigheter" til et fritt liv. Det kan ikke være slik at man nærmest kan leve "ukomplisert" og uten fare for sanksjoner når man vitterlig er en trussel mot andre personer liv og helbred. I dag benyttes ofte bøter, og når anmeldelsene er mange nok, felles det dommer på noen måneders ubetinget fengsel. HRS ønsker langt strengere straffer for vold og trusler.
6. Alle sentrale offentlige etater og institusjoner må rustes opp hva gjelder kompetanse på det flerkulturelle Norge. Fokuset må være i et kvinneperspektiv, ettersom kvinnene er de som er gjort mest sårbare i kulturen og religionens navn. Først og fremst må kompetansen hos politi, flyktningpersonell, utdanningssektoren og helse- og barnevernsektoren styrkes. Dette haster!
Mange unge kvinner med innvandrerbakgrunn er dypt berørt over drapet av Anooshe. Også menn med innvandrer- og flyktningbakgrunn har kontaktet HRS i fortvilelse over det tragiske drapet. Og etnisk norske menn og kvinner. Vi kan aldri få Anooshe tilbake. Men vi kan håpe på at de folkevalgte og andre lærer av hendelsen og styrker kvinneprofilen i arbeidet med å integrere våre nye borgere.
|